Så var siste punktum satt. I sluttrapporten, og på det utvendige arbeidet.

Vi klarte det. Alle punktene på handlingsplanen er haket av, alle regninger betalt, alle vinduer satt i. Huset er jekket opp og står på nye, frostsikre påler, skifertaket er reparert og råte er byttet ut med nytt, tilsvarende materiale.

Huset står liksom og skinner. Rak i ryggen, nymalt og klar til å romme nye øyeblikk.

Gammelstua anno november 2021.

Jeg har en ørliten pause nå, fra huset, men snart vil jeg gå i gang med innvendige gjøremål. Før jeg inviterer de første kursdeltagerne inn i juni 2022, vil jeg skrape og male noe, vaske og rydde, fikse og ordne. Trappa ute må også få et løft. Men – målet er ikke at huset skal fremstå som nytt. Tvert imot, jeg vil du skal føle mest mulig ekthet når du kommer inn over dørstokken. Husets sjel ligger nettopp i slitte gulv, glattpolerte trappetrinn og dører med bruksmerker og knirk.

Grovpanelet på deler av bislagveggen ble beholdt. Her ble melkeutstyret hengt opp etter vask. De originale spikrene er også bevart i veggen.

Når en får penger fra Kulturminnefondet, og generelt fra andre aktører, skal man levere en sluttrapport. I den bør det stå nokså detaljert hva man har gjort underveis, hvordan man har gjort det, og om det skjedde endringer i forhold til den opprinnelige planen. Dette er derfor et tips fra meg til deg; skriv opp stikkord underveis, og ta MANGE bilder. Du vil ikke angre på bildene, og tro meg – man glemmer fort detaljer selv om man tror man vil huske det.

Prosessen med å sette i stand gamle bygg er jo også en del av byggets historie, og bør derfor dokumenteres. Tenk mange år frem i tid, når bygninga er klar for en ny runde med vedlikehold – da er det kjekt å vite hvordan og hva som ble gjort forrige gang. Jeg ville betalt mye for å få tak i bilder fra den gang Gammelstua ble bygget, eller da huset ble flyttet til Elvestad. Det ville rett og slett vært gull for meg!

Gamle vinduer ble som nye. Nydelig handverk!

4. november i år holdt jeg et digitalt foredrag om prosessen med Gammelstua. Det var Kulturminnefondet som arrangerte foredraget, som i skrivende stund er vist over 2300 ganger. Jeg har fått mange tilbakemeldinger, hilsener og spørsmål, noe jeg setter veldig pris på. Særlig synes jeg det er artig at andre der ute blir inspirert til å gå i gang med sine prosjekter. Jeg hjelper gjerne med mine erfaringer dersom det kan bidra til at flere gamle bygg blir reddet.

Ja, for etter at jeg gikk i gang med Gammelstua, innser jeg at dette ikke kun handler om ett bygg og ett prosjekt. Å gi et gammelt hus nytt liv handler om verdier. Om respekt for de som var før oss, om å ta vare på tradisjon og kultur. Det handler om viljen til å lære og utfordre seg selv, og ikke minst:

Det handler om klima.

I 2020 slo en forskningsrapport fra SINTEF fast at det å ta vare på bygningsmassen vi allerede har, foran å rive og bygge nytt, gir stor klimagevinst. De materialene som huset er bygget av, har allerede tatt sitt klimaavtrykk. “Undersøkelsen til SINTEF viser at det nesten alltid er bedre å bevare og rehabilitere enn å bygge nytt, spesielt i et scenario der vi må kutte kraftig i klimagassutslipp de neste 30 årene. Kort fortalt betyr dette at vi ikke kan bygge oss ut av klimakrisa”, uttalte riksantikvar Hanna Geiran.

Min arv, Elvestad gård, består av 12 bygninger. De er bygget i løpet av ca. hundre år, det eldste på slutten av 1800-tallet. Når jeg skal forvalte dette, med både forrige, min egen og kommende generasjon i tankene, må jeg trå varsomt. Vår tid på jorda er kort – la arven etter oss bli god å bære.

Takk til alle som har vært med på reisen så langt. Jeg kommer tilbake med glimt fra innsiden også!

Der det fortsatt er rødt, befinner det seg ei dør. Dette var den originale inngangen før bislaget ble bygget. Til sommeren skal jeg få døra frem i lyset igjen.

Jeg ser på det hvite arket på pc-skjermen, og undrer: Hvor skal jeg begynne?

Så mye har gått gjennom hode, hjerte og hender siden sist jeg blogget fra istandsettinga av Gammelstua. Det er to måneder siden, men føles mer som to år. Per i dag er det bare litt arbeid med innsetting av vinduer som gjenstår før den dele av prosjektet jeg har fått midler til, er fullført. DET er intet mindre enn en bragd. Ja, for det er bare drøyt fire måneder siden arbeidet startet.

Bilde fra juli 2021. Mye er gjort - mye gjenstår!

Siden mai er huset jekket opp og nye frostsikre påler satt inn der det trengtes. Vi har hatt all takstein nede for rengjøring og sortering, og etter ny papp og nye lektrer ble steinen lagt på igjen (dette skrev jeg om i mitt forrige blogginnlegg her). Takk til tømrerne Tore og Inge Andreassen for godt arbeid!

Alle de 22 vindusrammene, med tre glass i hver, er restaurert. Knuste glassruter er erstattet med «nye» (egentlig gamle, som vi fant på loftet i Gammelstua), og vinduene er kittet og malt. Selvfølgelig med linolje, som var den opprinnelige malinga. To av karmene hadde råte i underkant, dette er skiftet (som det eneste på de 95 år gamle vinduene). Arbeidet er utført av Siv Holmin, Målselv tradisjonshandverk AS, men hovedarbeidet med maling har jeg gjort selv.

Det gamle bakstebordet ble et utmerket vindusmalingsverksted!

Siv Holmin og Merida finner ut av vindus-innsetting!

Snik-titt på toalettrommet!

I tillegg er bislag-taket satt i stand. Også her ble steinen tatt ned og rengjort, ny papp lagt på, og steinen lagt tilbake. Hele taket har fått nytt sink-beslag rundt pipa og langs mønekammene. Der det har vært nødvendig å skifte ut materiale, er det brukt malmfuru fra et lokalt sagbruk. I bislaget var det et spiskammers, dette skal bli toalettrom. Arbeidet med dette er ikke ferdigstilt, men tas opp igjen til våren.

Og, ikke minst, huset har nå fått det første malingsstrøket over det hele, pluss at søndre røstvegg er malt to strøk. Fasadeveggen med bislaget hadde ikke vært behandlet siden huset ble malt hvitt en gang på 1940-tallet, mens de tre andre veggene ble malt røde for ca. 20 år siden. Jeg valgte linoljemaling til begge «variantene», noe som har vist seg å fungere veldig bra. Malinga var lett å male med, og er jo så utrolig drøy i bruk. Neste år blir det nok et par strøk til!

Fasadeveggen får et strøk maling - drøyt 70 år etter at den ble malt forrige gang.

Per dags dato har jeg notert godt over 300 timer i egeninnsats, og da har jeg kun tatt med tiden fra 12. mai da det var offisiell oppstart. Både tidligere i år, og i fjor, la jeg ned utallige timer i rydding, kjøring av søppel, søknadsskriving og innhenting av kunnskap og gårdshistorie.

Er det verdt det?

Jeg kan svare enkelt: JA. Det er så verdt det som noe kan bli. Jeg har ennå ikke gruet meg til å gå ut og ta fatt én eneste gang. Selv om arbeidet har gått ut over sosial omgang med familie og venner, selv om sommeren i hovedsak er tilbragt i to meters radius av Gammelstua, selv om alt annet er skjøvet til side; å se den daglige fremgangen med huset har gitt en dyp glede. En mening.

Ferdig restaurerte vinduer - klar for nye 95 år!?

Gleden handler ikke bare om å få ta vare på slekts- og gårdshistorie. Den handler også om at jeg snart har et helt eget hus til bruk for kurs, formidling og små arrangement.

Den handler om at huset har lært meg så mye om handverk og gjenbruk, materialvalg og tradisjon, som jeg ikke ville ha lært andre steder.

Den handler om at huset også har vist meg noe om min egen arbeidskapasitet og -vilje, og ordtaket “det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert” har passet godt!

Så er det også dette: I en verden hvor vi blir stadig mer bevisste på de klimatiske og naturmessige endringene, er det en stor glede å kunne ta vare på det som allerede eksisterer. At det å restaurere og istandsette gamle hus i stedet for å bygge nye er bra for klimaet, er for lengst slått fast. I artikkelen “Gjenbruk er framtida” av riksantikvar Hanna Geiran kan du lese mer.

 Alt i alt er jeg nå litt sliten, men aller mest dypt takknemlig for hele prosessen. Jeg er så glad for at jeg turte å søke midler hos blant annet Kulturminnefondet!

29. og 30. september skal jeg til Vesterålen og Museum Nord for å holde foredrag om min prosess med huset. Foredraget heter «Gammelstua – er det håp? Om å se muligheter og å være litt gal.»

Om du kunne tenke deg å få foredraget til di bygd eller di forening, ta kontakt!

Høst 2021: Snart har alle karmene utendørs også fått seg et strøk maling.

Bilde fra september 2021.

Like før oppstart av arbeidet: Katta inspiserer hagen rundt Gammelstua!

Kjære leser! Tida mellom jeg skrev sist og nå, har vært fylt med et høyt antall timer egeninnsats - på Gammelstua. Bloggen og oppdatering om prosjektet er nedprioritert til fordel for måking, rengjøring, rydding, steinbæring. Men for en fremgang det har vært!

Vinduene er snart ferdig restaurert. De er skrapet og grunnet, knuste ruter er erstattet (de fleste med glassruter vi fant i en stabel på loftet), og kittet på nytt. De siste malingsstrøk skal jeg ta selv, før vinduene så blir satt på plass. Det blir stas å få vinduer i huset igjen - for tida er hver av de 10 vindusåpningene i hovedhuset dekket med plast.

Oppjekkinga er ferdig! Mens vinduene er på verksted for sårt tiltrengt pleie, har tømrerne gjort sitt. Huset ble i løpet av juni jekket opp med 4-5 jekker slik at gulvet for første gang i mitt liv var beint. Vel - så beint som det kan bli i et gammelt hus, der det i grunnen er helt på sin plass med ujevnheter og skjevheter!

Så begynte den møysommelige prosessen med pålene. På nordsiden av huset, som vender mot gårdsplassen og er mest utsatt for tele, fikk hvert av de fire søylepunktene støpte såler. Steinen som pålen opprinnelig sto på, ble lagt i støypen, og ny påle av lokalt hugget furu satt oppå. Senere markisolerte vi rundt, og jorda kunne måkes på plass slik at kun steinen og pålen vises!

Støpte fundamenter, original stein og til slutt ny påle av lokalt hugget furu.

Et eksempel på egeninnsats: Legge markisolasjon! Det ble forresten brukt en del fjære-sand i støypen, for å hedre de gamle tradisjonene.

Også to andre søylepunkt ble isolert eller fylt med pukk, før torva ble lagt tilbake. Alle søylene som gjennom årenes løp hadde vært nødreparert med for eksempel lyktestolper, eller søyler som var dårlige, ble erstattet med furu.

Det var en rar følelse å gå inn kjøkkengulvet første gang etter opprettinga. Der det før hadde vært oppoverbakke mot pipa, var det nå slett gulv. Det var som om huset selv rettet ryggen, stolt og rak for første gang på årevis! Ja, selv rommene virket større og luftigere.

Taket nærmer seg også ferdig! Da arbeidet med oppretting og nye søyler var gjort, kunne vi endelig ta av «plasthatten» huset hadde hatt siden vi tok ned steinen i mai. De gamle lektrene og en delvis ødelagt takpapp ble fjernet. Lektrene var i seg selv ikke helt ødelagt, men var blitt veldig sprø etter minst 80 år (kan være 95 år, dersom det var disse som ble lagt originalt). Nye lektrer av kjerneved furu ble lagt på samme måte.

Så ble ny papp lagt på. Vi hadde noe papp på gården fra før, og dette ble nå brukt opp (gjenbruk!), mens resten ble supplert med nytt. Vi valgte en tett papp, ikke diffusjonsåpen, all den tid huset har veldig god lufting og ikke skal etterisoleres.

Kun vertikale lektrer?? Joda, det går fint det også.

Det viste seg at måten taket var lektret ut på, er av en sjelden sort. Det er kun lagt vertikale lektrer, ikke horisontale. Etter at ha diskutert og vurdert, blant annet på to dagers steinleggingskurs med fagfolk (viktig med påfyll av kompetanse, også for huseieren!), kom vi frem til å videreføre samme metode. Det ville vært synd hvis metoden i seg selv skulle bli erstattet og dermed slettet. Plunderet var å finne ut hvordan man skulle få steinen nøyaktig lagt når man ikke har vertikale linjer å måle etter. Men da metoden var funnet, gikk legginga veldig bra. I skrivende stund er det ikke mange «legg» før taket er ferdig!

Skifertak “in progress”!

Siden sist har jeg også arrangert ÅPEN DAG i forbindelse med Malangen kystkulturfestival, og det var skikkelig artig. Jeg fikk fortelle om gården og huset, vist frem istandsettinga så langt og pratet med interesserte gjester om gjenstander, gamle hus og dette med bevaring av historien.

Så hyggelig med gjester på besøk i Gammelstua!

Som nevnt i nyheter, fikk jeg en stor overraskelse da jeg 19. mai i år ble tildelt Kulturminnefondets nasjonale formidlingsstipend for 2021. Stipendet skal stimulere til formidling og erfaringsutveksling om dette med å sette i stand og ta vare på kulturminner. I juni holdt jeg foredrag på bygningvernseminaret Tre i Nord, for svært så interesserte og lydhøre folk.

Om DU ønsker et foredrag om min prosess med å rydde et kulturminne, søke midler og valgene man tar underveis, ta gjerne kontakt.

Takk til alle som følger meg og mitt gamle hus på veien! I tillegg til bloggen, deler jeg små filmsnutter og bilder på min instagramprofil, samt på Facebook-siden. Du er hjertelig velkommen innom!

Riktig god sommer.