Gammelstua juli 2023. (C) Lill-Karin Elvestad.

August har funnet frem penslene og høstfargespannet, hun er allerede i gang med å male, jeg så henne i skogkanten i går. Hun nynnet der hun ruslet omkring. Alt er i rute. Alt er slik det skal.

Ennå er det sommerklangen som høres over engene, tonene fra havet er lyse og løfterike. Men snart når høstvisene hit, til småbruket Elvestad, til oss mennesker. Linerla flyr i buer mellom husene eller vipper seg rundt på gårdsplassen mens hun napper småfluer i lufta. Ennå er det ei stund til hun skal reise, men kanskje kjenner hun allerede dragningen mot sør i sitt vesle hjerte.

Mens vi som må være igjen, kjenner stikk av både vemod og glede. Det er trist når du drar, linerla mi. Men gjennom vinteren skal jeg bære en glede i hjertet; vissheten om at du kommer igjen.

Jeg brukte ordet småbruk. Det riktige er vel å si at Elvestad i dag er et nedlagt småbruk. Men fins det likevel en småbruksånd her? Mine besteforeldre Anny og Alfred, som grunnla gården, var selvberget med det meste. De hadde to-tre kyr, noen geiter og sauer, høner på tunet og hest i stallen. De dyrket flere typer grønnsaker, og i hagen bak Gammelstua var det rabarbra, solbær og ripsbær. Bestemor hadde markjordbær også, jeg husker dem som små smakseksplosjoner vi ungene bare kunne forsyne oss av. I havet var det nok fisk til mange familier.
I dag er det kun to katter igjen av «dyrestanden» på gården. Sauedrifta, som var siste driftsform, ble nedlagt på midten av 1980-tallet. Jeg har fortsatt sterke minner fra å være med på å ta imot nyfødte, små lam. 
Jeg liker å tenke på Elvestad som et småbruk også i dag. Selv om produksjonsdyrene for kjøtt, melk og ull er borte, høstes jorda av bønder i bygda. Vi dyrker fortsatt potet, og i min bittelille kjøkkenhage kan vi sanke solbær og rips, rabarbra og sukkererter, salat, kålrot og gulrot. Jeg elsker følelsen – og ikke minst smaken – av selvdyrket!

Det er som om den enkle og nøysomme, men samtidig rike, måten generasjonene før meg levde på, påvirker meg også. Jeg vokste opp hos bestemor – ho mor, som jeg alltid sa. Hun plukket og syltet, bakte og kokte helt til det siste.
Men det er mer enn bare de praktiske tingene jeg vokste opp med som barn, som påvirker. Det er det som fortsatt kjennes i dag. Når jeg legger hånden på 97 år gamle tømmervegger, av tømmer hugget i egen skog, når jeg stryker over glattslitte bakstetrau og stoppede strikkakofter, når jeg finner oldefars garnbøtenål som jeg skjønner har gått i arv til min for lengst avdøde farfar.
Da er den der – småbruksånden.

Når jeg googler ordet småbruksånd, får jeg ingen treff. Det ser ut til at jeg har funnet opp et nytt ord! Småbruksånd er for meg å ta vare på det man har, leve nært naturen og sette pris på de små ting. Det er også å jobbe hardt for å nå dit man vil. Den går rett inn i mine livsverdier, selv om vi i dag ikke trenger å arbeide på samme måte for å sette mat på bordet.

Småbruksånden er også å leve mer bærekraftig. Bærekraft er et ord vi alle kjenner i dag. Vi kan ikke unngå å få med oss at verden - og vår levemåte - er i endring. Skal vi bevare et levelig samfunn på jorda, MÅ den endringa komme.

Jeg velger å løfte frem småbruksånden som min ledesnor mot mer glede og rikdom, uten økt forbruk og belastning på jorda.

(Deler av teksten er hentet fra et inspirasjonsbrev skrevet til mine abonnenter. Vil du også abonnere? Send mail til lill.elv@online.no)

Gammelstua og September.

Det er september, og de første frostnettene vandrer omkring og legger rim på bakken. For få dager siden stengte jeg ned Gammelstua etter den aller første sesongen. Det føltes vemodig – jeg er blitt glad i å bruke huset. Ja, glede er ordet som møter meg hver gang jeg vrir om nøkkelen og skyver opp den grå døra. Som en gang var blå.

Første skrivekurs juni 2022.

Fra januar til juni i år brukte jeg helger og kvelder på å gjøre klart huset innvendig. Klart for hva? For at jeg skulle kunne ta det i bruk som skriveverksted og møtested. Som skrivestue for meg selv, og som en tidskapsel å gå inn i når en vil fjerne seg fra den moderne verden for et øyeblikk.

Kurs i sanking av ville vekster, juli 2022.

De siste dagene før første skrivekurs 18.-19. juni, ble intense. Jeg skrubbet hver centimeter av tregulvet med grønnsåpe og stiv børste. Det hadde nok ikke vært vasket på minst 50 år. Jeg vasket vegger og tak, malte pipa, ryddet vekk gjenstander som ikke skulle være fremme, svertet ovnen og skrudde sammen et ny-gammelt møblement som skrivekurs-deltagerne skulle samles rundt. Det ble 10-timersdager og 12-timersdager.

Andre skrivekurs, august 2022.

Men idet de fem kvinnene var samlet rundt bordet i kjøkkenet og det eneste som kunne høres var lyden av skapelse, var slitet glemt. Endelig var Gammelstua tatt i bruk. Huset, som for et par år siden så ut til å ville ramle ned, hadde fått nytt liv.

På litt under tre måneder sommeren 2022 ble det totalt fem arrangementer og nærmere 100 besøkende. Jeg har hatt to skrivekurs, kurs i sanking av ville vekster, åpen dag og besøk av Kulturminnefondet. I tillegg var huset arena for kulturminnedagene 2022. Gammelstua og jeg kunne virkelig ikke fått en bedre start på det nye livet. Jeg er dypt takknemlig for alle gode tilbakemeldinger dere besøkende gir, og mange sier det jeg selv har tenkt så mange ganger: Huset gir en egen ro, og det er et godt sted å være.

Nå skal Gammelstua hvile i vinteren. Men – jeg kommer til å rusle bort dit en gang iblant, vri om nøkkelen og gå inn. Så skal jeg fyre i kjøkkenovnen og drikke te mens frostrosene sakte skrumper inn. For er det et sted i verden som passer perfekt for refleksjon rundt bærekraft og strømpriser, overforbruk, luksus og det enkle liv, er det akkurat her.

I disse mai-dagene er det et drøyt år siden jeg klatret opp på taket på Gammelstua med brekkjern i den ene hånden og hammer i den andre. Så løsnet jeg de første skifersteinene og sendte de nedover takskråninga for sortering og rengjøring. Jeg hadde aldri i mitt liv gjort akkurat dette før.

Gammelstua mai 2022. (C) Lill-Karin Elvestad.

Noen dager senere ble vinduene forsiktig løftet ut og tatt til tradisjonshandverker Siv Holmin for restaurering, og tømrerne begynte arbeidet med å jekke huset ut av sin skakke tilstand. Sakte, men sikkert ble huset fra 1926 stelt med, flikket på, pusset, malt og reparert. Det ble rett i ryggen og fikk nye påler. Råttent treverk ble byttet med nytt av god kvalitet.

På reisen som startet i mai i fjor, og som fortsatt pågår, har jeg lært så utrolig mye. Om hva gamle hus kan fortelle, om gjenstander og bruksting gjennom tiår, om bygningsvern og om min egen familiehistorie. Og, ikke minst, hva jeg selv er i stand til å klare av hardt arbeid.

Arbeidet er heller ikke over. Denne våren har jeg lagt ned mange timer i maling og flikking av huset innvendig. Målet er å åpne huset for de fem kvinnene som kommer på skrivekurs her 18. juni. I det øyeblikket vi samles rundt kjøkkenbordet for ei helg med skriving, har Gammelstua fått en ny funksjon. Huset, som jeg fikk vondt i magen av å se på hver gang blikket streifet ut vinduet, har fått nytt liv. Når jeg nå ser ut vinduet, blir jeg glad. Og jeg blir påmint hvorfor vi bør ta vare på våre gamle bygninger.

Vi som lever i dag, har ansvaret for det som er igjen av kulturhistorien. Gjennom etterkrigstida og til vår tid er det dessverre utallige eksempler på bevaringsverdige bygg som er revet eller bare har råtnet vekk. De to siste årene har jeg reist rundt i Balsfjord for å registrere kulturminner. På 1980- og 90-tallet gjorde man det samme, og opplysningene ble samlet i det såkalte SEFRAK-registeret. Når vi sammenligner SEFRAK med bygningene som finnes i dag, ser man at svært mange er borte. Særlig gjelder dette sommerfjøs, sjåer og naust, men også mange bolighus.

Historien til våre formødre og forfedre er stillferdig hvisket ut.

Kan jeg hjelpe deg å male? Jeg er veldig flink!

Jeg mener ikke at vi skal ta vare på absolutt alt til enhver pris. Men det å renovere gamle bygninger handler ikke bare om ansvaret for kulturhistorien, det handler også om det grønne skiftet. Å utnytte vår allerede eksisterende bygningsmasse er langt mer miljøvennlig enn å rive og bygge nytt. Klimaavtrykket på materialet er allerede tatt.

Jeg bor på et tidligere småbruk med innmark, skog og 12 bygninger. Jeg er ingen handverker, og det enkleste for meg ville vært å redusere bygningsmassen i årene som kommer. Men da fjerner jeg ikke bare bygningene, men også mine etterkommeres sjanse til å oppleve sin slektshistorie. Og når de er gamle nok til selv å ta valget, er bygningene enda eldre og enda mer verdifulle ut fra et kulturminneperspektiv. Derfor er det nå mitt ansvar å sørge for såpass vedlikehold og bygningsvern at det er noe å overta.

Nymalt, snart 100 år gammel vegg. Linoljemaling, selvfølgelig!

Det som det historisk sett har vært mest aksept for å bevare, er våre store, ikoniske og viktige bygninger. Slik som kirker, prestegårder, embetsboliger og herregårder. Men vi må huske at de aller fleste av oss stammer fra fiskerbønder, gårdbrukere og hverdagsmennesker. De skapte seg et liv til tross for små midler, og de kunne noe vesentlig som vi bør lære av i dag; sjølberging. Selvsagt må vi også ta vare på, og formidle, deres historie.

Det er dyrt å ta vare på gamle bygg, er noe jeg ofte hører. Men jeg pleier å svare at alt er relativt. Hva vi bruker våre penger på, må hver og en bestemme selv. Men i dag finnes mange gode og smarte støtteordninger for oss med gamle bygg. Det finnes gode råd, gode handverkere og mange muligheter. Det viktigste er kanskje å ta to steg tilbake og vite at det ikke er sikkert det er så mye du må gjøre. Et slitt, gammelt hus kan ved første øyekast se falleferdig ut. Men våre forgjengere visste som regel hva de holdt på med, de plukket ut det beste og mest varige materialet for å bygge med. Få med deg en handverker som kan eldre hus, og bruk tid til å tenke hva du kan og bør la være å gjøre, før du ser på hva som må gjøres.

Jeg gleder meg til å koke kaffe på kjøkkenovnen i Gammelstua. Jeg gleder meg til følelsen av å gå barbeint på snart 100 år gammelt tregulv. Jeg gleder meg til å vise frem og fortelle mine folks historie, som også er nasjonal historie. Alt mens kong Haakon og dronning Maud henger på veggen og føler med.