13. oktober 2023 var det akkurat 150 år siden Anna Jensine ble født. Hun var foreldrene Ane Marie Aleksandersdatter og Theodor Johansen sitt første barn, og de var ikke gift. Sognepresten satte derfor blekkpennen mot papiret i ministerialboka og førte på ordet uægte bak jentas navn. Trøsten var at foreldrene ble gift en måned senere. Så kunne han vel se gjennom fingrene med dette «uekte» barnet?

Anna vokste opp med åtte småsøsken i en verden der arbeid var en selvfølgelighet. Arbeid hang sammen med maten på bordet i en klar logikk. Et annet liv enn dette var forbeholdt de rike. Heimgården Hestnes Nordre lå nede ved sjøen et stykke inne i Balsfjorden. Bak gården strakte innmarka seg, og her var det sauer og kyr og en hest. I havkanten lå naustet med båten og bruket. Våningshuset var tømret, panelt og hvitmalt, med mange rom og ei stor grue i kjøkkenet. De var ikke fattige. Men man kunne ikke spise treverk. Hvor mye familien hadde av råvarer å leve av, hang sammen med hvor mye de kunne hente av jorda og havet. Og – hvor mye kontanter familien kunne skape. Slo avlingene feil, eller fiskerilotten uteble, ble det en kamp for å klare seg. Fattigdom og matmangel var to onde brødre som alltid befant seg i nærheten. De lusket i utkanten av livet og kunne gjøre trygghet om til nød på kort tid.

Anna Jensine var 11 år da Norsk kvinnesaksforening ble stiftet langt der nede i Kristiania. Kanskje fikk hun aldri høre om den. Men ei hun fikk høre om, og kanskje også møtte, var den staselige kvinnen som flyttet inn i doktorgården på Tennes da Anna var ti år. Ei doktorfrue som skilte seg slik ut at alle måtte heve øyenbrynene da de fikk se henne. Hun gikk ikke i grove ullkjoler og vadmel, nei, hun hadde fargerike kjoler og skjørt med blonder og perler, og gjerne en hatt på hodet. I doktorgården var der rikdom. Men også der kunne barn dø. Også der kunne det bli sorg. Og doktorparet var snille. Han sjøl, doktoren, kom gående opp bakkene til Hestnes Nordre flere ganger. Da visste Anna at det var alvor.

Anna Jensine og Hans Karl med sine barn Alfred Leonhard og Valborg Hansine. Foto fra familien.

I ungdomsårene fikk Anna Jensine arbeid hos Hans og Bergitte Andersen på storgården Svartnes litt lengre inn i fjorden. Her var hun taus og budeie. Og her var det at hun ble kjent med Hans Karl Hansen fra Tomasjord, for også han var i arbeid på Svartnes. De hadde nok vekslet blikk før også, for de ble konfirmert samtidig i den store, hvite kirka på Tennes.

På Svartnes var det et mylder av folk og alltid mye å gjøre, både inne og ute. Hans Andersen drev stort med fiske og jordbruk, men var også post- og dampskipsekspeditør. Bergitte, den unge hustruen hans fra Målselv, styrte med myndig hånd. Da Anna og Karl Hansa, som han het på folkemunne, fikk sitt første barn Helga, bodde de på Svartnes. Men lillejenta skulle bli bare halvannet år. Hva hun døde av, vet ingen med sikkerhet. Heller ikke legen har ført inn noen dødsårsak i protokollen. Men i Annas etterslekt går det ei fortelling om at foreldrene arbeidet så hardt på den store gården de var ansatt på, at de ikke fikk ha ordentlig tilsyn med barnet. Helga døde 1. mai 1899, to uker etter at Anna hadde født på nytt. En gutt så dagens lys, og hun kalte ham Alfred etter to av sine småbrødre med samme navn som aldri fikk leve opp.

Anna og Karl Hansa bodde fortsatt på Svartnes. Men de lengtet etter noe annet enn å tjene for andre og på andres premisser. De hadde spinket og spart all sin lønn, og i 1900 fant de en gård til salgs. Gården het Kirkevik og lå i nabokommunen Malangen. Det var et tungt løft for det unge paret med en årsgammel sønn, men de var innstilt på å klare det. Våren de skulle flytte, gikk Anna med en sekk settepotet på ryggen over fra Malangseidet til Nordby. Her fikk hun båtskyss over fjorden, og fikk satt potet i den skrinne jorda som hadde ligget brakk ei tid. Fjøset på gården var en lågfjøs i dårlig stand, og stua hadde to små rom med en kvist å sove på. De hadde fått tak i hest, men hadde ikke penger til greie så dyret gikk på skogen første sommeren. Karl Hansa sopte i hop det han fant av korn på fjøsgulvet for å ha noe å så. Og da han skulle ro på Lofotfiske og reise fra Anna og Alfred, hugde han noen furustokker som han rodde til handelsmannen på Eide med. Handelsmannen fikk sympati for den nyinnflyttede småbarnsfaren som hadde brukt alle sine kontanter på å kjøpe seg gård, og lot ham få ta ut nødvendige matvarer for furustokkene.

Anna og Karl Hansa fikk etter hvert ei datter til, Valborg født i 1902. Sakte, men sikkert bygde de seg en heim. Det ble nytt fjøs og våningshus, og buskapen vokste. Anna sørget hele livet over sin førstefødte Helga, som døde fra dem. Men gården i Kirkevika skulle bli et samlingspunkt for slekt og venner. Den første som søkte hit, var Annas mor Ane Marie. Hun var blitt skilt fra Theodor og kom nedbrutt og fattig til sin eldste datter og svigersønn. I Kirkevik fant hun hvile og kunne se at livet og slekta ble ført videre, tross alt. Hun sovnet inn i 1906 og ble gravlagt på Kirkevik kirkegård, rett ved gården.

Flere av Annas yngre søsken bodde lenge i den varme heimen i Kirkevik, og en av dem hedret sin oppvekst hos søstera med å ta Kirkvik til etternavn. Nils Kirkvik ble senere slakter i Tromsø, og har stor etterslekt der. Da Annas søster Dora (Theodora) fikk barn uten å være gift, ble begge de små døtrene boende i Kirkevik i flere år. Karl Hansas mor Nille Cecilie kom også hit, hun hadde vært enke lenge og var arbeidsufør. Nille ble boende frem til sin død i 1917. Og da Annas bror og svigersøster Anton og Jermine døde med få års mellomrom, fikk tre av deres yngste barn komme til tante Anna. Kirkevik ble en trygg heim til de kunne stå på egne ben ute i verden.

Anna Jensine må ha hatt et uvanlig stort hjerte for de som trengte et hjem å komme til. Hun var for øvrig en anerkjent veverske, og vevekunsten ga hun i arv til datter Valborg og svigerdatter Anny. Gården Kirkevik ble delt mellom Alfred og Valborg, og fortsatt finnes tekstiler Anna har vevd på begge gårdene.

Anna Jensine døde i 1964, 90 år gammel. Hun hadde da vært enke i 23 år, men kunne glede seg over fem barnebarn og oldebarn på vei. Hun kunne også glede seg over ei enorm utvikling innenfor kvinners rett til å bidra i samfunnet. Både datteren Valborg og svigerdatteren Anny var politisk engasjert, og sto på lista for partiet Venstre i Malangen.

Jeg møtte aldri min oldemor, men har mange ganger blitt slått av hvor stor hennes – og mannens – gjestfrihet og hjertevarme må ha vært. Og da jeg nylig hadde besøk av ei eldre kvinne som vokste opp i bygda, fikk jeg bekreftet det jeg selv hadde tenkt: Hos Anna var det alltid så trivelig. Det var latter og munterhet, det var glede og man følte man ble sett, sa kvinna. Øynene ble blanke mens hun fortalte. Du har mye godt å slektes på, sa hun.

Og det tror jeg.

Jeg vil med dette hedre minnet av ei oldemor jeg aldri møtte, men som jeg har hørt så mye om. Det er stille på gården nå, men den er fortsatt i familiens eie og til glede for de som bruker den i ferie og fritid. Fra min gård Elvestad, utgått av Kirkevik og grunnlagt av min farfar Alfred og farmor Anny, ser jeg ned til Anna og Karl Hansa sitt skaperverk. Og selv om de er borte, tenker jeg at vi kan lære noe av deres historie. Noe om å klare seg og holde sammen til tross for motgang og harde livskår. Noe om å ta imot de som trenger husrom og trygghet. Noe om nøysomhet og takknemlighet for det man har. Noe om å være bestemt og målrettet, men samtidig omsorgsfull og fylt av kjærlighet.

Takk for det du ga videre, Anna.

Anna Jensine til høyre foran med rutede bluse. Hun sitter ved siden av Nille Cecilie, sin svigermor som kom flyttende til Kirkevik på sine eldre dager. Bak f.v. Astrid, født i 1906 og datter av Annas søster Theodora, Valborg f. 1902 datter av Anna og Karl Hansa, Karl Hansa (eg. Hans Karl Hansen) f. 1874 på Tomasjord i Balsfjord, Alfred Leonard f. 1899, Annas og Karl Hansas sønn. Minstejenta er Tordis f. 1910, også Theodoras datter. Bildet er trolig tatt i 1916.

Like før oppstart av arbeidet: Katta inspiserer hagen rundt Gammelstua!

Kjære leser! Tida mellom jeg skrev sist og nå, har vært fylt med et høyt antall timer egeninnsats - på Gammelstua. Bloggen og oppdatering om prosjektet er nedprioritert til fordel for måking, rengjøring, rydding, steinbæring. Men for en fremgang det har vært!

Vinduene er snart ferdig restaurert. De er skrapet og grunnet, knuste ruter er erstattet (de fleste med glassruter vi fant i en stabel på loftet), og kittet på nytt. De siste malingsstrøk skal jeg ta selv, før vinduene så blir satt på plass. Det blir stas å få vinduer i huset igjen - for tida er hver av de 10 vindusåpningene i hovedhuset dekket med plast.

Oppjekkinga er ferdig! Mens vinduene er på verksted for sårt tiltrengt pleie, har tømrerne gjort sitt. Huset ble i løpet av juni jekket opp med 4-5 jekker slik at gulvet for første gang i mitt liv var beint. Vel - så beint som det kan bli i et gammelt hus, der det i grunnen er helt på sin plass med ujevnheter og skjevheter!

Så begynte den møysommelige prosessen med pålene. På nordsiden av huset, som vender mot gårdsplassen og er mest utsatt for tele, fikk hvert av de fire søylepunktene støpte såler. Steinen som pålen opprinnelig sto på, ble lagt i støypen, og ny påle av lokalt hugget furu satt oppå. Senere markisolerte vi rundt, og jorda kunne måkes på plass slik at kun steinen og pålen vises!

Støpte fundamenter, original stein og til slutt ny påle av lokalt hugget furu.

Et eksempel på egeninnsats: Legge markisolasjon! Det ble forresten brukt en del fjære-sand i støypen, for å hedre de gamle tradisjonene.

Også to andre søylepunkt ble isolert eller fylt med pukk, før torva ble lagt tilbake. Alle søylene som gjennom årenes løp hadde vært nødreparert med for eksempel lyktestolper, eller søyler som var dårlige, ble erstattet med furu.

Det var en rar følelse å gå inn kjøkkengulvet første gang etter opprettinga. Der det før hadde vært oppoverbakke mot pipa, var det nå slett gulv. Det var som om huset selv rettet ryggen, stolt og rak for første gang på årevis! Ja, selv rommene virket større og luftigere.

Taket nærmer seg også ferdig! Da arbeidet med oppretting og nye søyler var gjort, kunne vi endelig ta av «plasthatten» huset hadde hatt siden vi tok ned steinen i mai. De gamle lektrene og en delvis ødelagt takpapp ble fjernet. Lektrene var i seg selv ikke helt ødelagt, men var blitt veldig sprø etter minst 80 år (kan være 95 år, dersom det var disse som ble lagt originalt). Nye lektrer av kjerneved furu ble lagt på samme måte.

Så ble ny papp lagt på. Vi hadde noe papp på gården fra før, og dette ble nå brukt opp (gjenbruk!), mens resten ble supplert med nytt. Vi valgte en tett papp, ikke diffusjonsåpen, all den tid huset har veldig god lufting og ikke skal etterisoleres.

Kun vertikale lektrer?? Joda, det går fint det også.

Det viste seg at måten taket var lektret ut på, er av en sjelden sort. Det er kun lagt vertikale lektrer, ikke horisontale. Etter at ha diskutert og vurdert, blant annet på to dagers steinleggingskurs med fagfolk (viktig med påfyll av kompetanse, også for huseieren!), kom vi frem til å videreføre samme metode. Det ville vært synd hvis metoden i seg selv skulle bli erstattet og dermed slettet. Plunderet var å finne ut hvordan man skulle få steinen nøyaktig lagt når man ikke har vertikale linjer å måle etter. Men da metoden var funnet, gikk legginga veldig bra. I skrivende stund er det ikke mange «legg» før taket er ferdig!

Skifertak “in progress”!

Siden sist har jeg også arrangert ÅPEN DAG i forbindelse med Malangen kystkulturfestival, og det var skikkelig artig. Jeg fikk fortelle om gården og huset, vist frem istandsettinga så langt og pratet med interesserte gjester om gjenstander, gamle hus og dette med bevaring av historien.

Så hyggelig med gjester på besøk i Gammelstua!

Som nevnt i nyheter, fikk jeg en stor overraskelse da jeg 19. mai i år ble tildelt Kulturminnefondets nasjonale formidlingsstipend for 2021. Stipendet skal stimulere til formidling og erfaringsutveksling om dette med å sette i stand og ta vare på kulturminner. I juni holdt jeg foredrag på bygningvernseminaret Tre i Nord, for svært så interesserte og lydhøre folk.

Om DU ønsker et foredrag om min prosess med å rydde et kulturminne, søke midler og valgene man tar underveis, ta gjerne kontakt.

Takk til alle som følger meg og mitt gamle hus på veien! I tillegg til bloggen, deler jeg små filmsnutter og bilder på min instagramprofil, samt på Facebook-siden. Du er hjertelig velkommen innom!

Riktig god sommer.

I vår har jeg avsluttet bachelor-studier i historie ved Universitetet i Tromsø. Jeg har studert ved siden av jobb, og brukt fem år mot normalt tre. Det er jeg stolt av, og det viser at det er mulig hvis man bare har lyst!

Til tider har det vært krevende, men min lidenskap for fortiden, og særlig kvinnehistorie, har vært en viktig drivkraft hele veien. Og tro det eller vei – studiene har vært gode å fordype seg i når livet bød på kreft og andre kriser.

I bachelor-oppgaven skrev jeg om min tippoldemor Ane Marie Aleksandersen (1847-1906), som ble skilt i 1904. En skilsmisse på denne tiden var oppsiktsvekkende, og muligens var hun og mannen det eneste paret som skilte seg i Balsfjord på flere år. Tittelen på oppgaven er: Med kvinneperspektiv på en skilsmisse rundt 1900: lovverk, saksgang, utfall og konsekvenser.

Jeg har brukt skilsmissen som utgangspunkt for å fortelle om særlig kvinners rettigheter, og hvilke økonomiske og personlige konsekvenser en skilsmisse kunne få. Jeg har sett på gjeldende lovverk, jeg har studert selve saksgangen (inkludert brev skrevet av ektemannen, hvor han ber om fortgang i saken siden han skal gifte seg på nytt), og jeg har forsøkt å forstå hvordan livet til Ane Marie ble etter separasjon og skilsmisse.

Det har vært en forunderlig reise. Forunderlig, fordi jeg selv har vært gjennom skilsmisse og dermed kan leve meg inn i noe av det samme som Ane Marie erfarte. Men samtidig forstår jeg hvor store ulikhetene er mellom samfunnet nå og samfunnet da. For det første var det liten og ingen beskyttelse i lovverket – heller tvert imot. Frem til 1927 ble kvinnen etter loven økonomisk underlagt mannen idet hun giftet seg. Hun rådde ikke over egen formue, kunne ikke inngå økonomiske avtaler eller investere uten hans samtykke. Ved en skilsmisse kunne begge parter riktignok kreve boet delt, men i mellomtiden kunne altså mannen ha brukt opp alle de midlene hun eventuelt hadde med seg inn i ekteskapet.

Det eneste bildet jeg har klart å finne av Ane Marie Aleksandersen. Min tippoldemor.

For det andre viser saksgangen tydelig hvor gjennomgripende kjønns-ubalansen var i maktapparatet. I både de geistlige og verdslige etatene som behandlet separasjon og skilsmisse, ville en kvinne ved forrige århundreskifte alltid møte kun menn. De som konkret var involvert i Ane Maries sak, var «høye herrer» som sogneprest Gudbrand Olsen Kløvstad i Balsfjord, politimester Ola Torvald Grårud i Tromsø, amtmann for Tromsø amt Boye Strøm og lensmann i Balsfjord, Samuel Wennberg. Denne skjevheten kan man jo tenke seg kunne påvirke saksgangen og utfallet, og ikke minst kvinnens oppfatning av å bli hørt og hensyntatt. I ett brev heter det at for eksempel Ane Marie må innfinne seg på politimesterens kontor slik at det kan foretas megling.

Det fantes heller ingen sikkerhetsnett. Ingen familievernkontor, ingen rett til økonomisk støtte, ingen verdens ting som fanget opp den som ble bostedsløs og uten inntekt som følge av en skilsmisse. Hadde man da ikke familie eller andre å lene seg på, kunne livet brått bli farlig.

Ane Marie hadde med seg sin yngste sønn på 11 år da hun måtte forlate gården Hestnes Nordre i Balsfjord, hvor hun hadde vært husmor og kone i 26 år. Hun hadde født 11 barn, hvorav ni vokste opp, og nå forlot de alle hjemgården.

I løpet av de neste syv årene, til hun døde i 1906, kjempet Ane Marie på den eneste måten hun kunne: Hun krevde boet delt, og hun sørget for å holde seg unna fattigkassen. Det sistnevnte var nemlig så forbundet med skam at alle andre utveier måtte prøves først. Derfor tok hun seg arbeid som «dagarbeiderske» på en annen manns gård. Derfor bodde hun kummerlig hos sine eldste barn, sikkert med følelsen av å være til bry, men samtidig takknemlig for å få husly. Derfor holdt hun ut å få navnet sitt på trykk i de fleste av landsdelens aviser, da kunngjøringen om tvangsauksjonen på Hestnes Nordre kom.

Jeg har ikke funnet ett eneste dokument med hennes navnetrekk på i sakspapirene. Jeg møtte henne aldri, jeg vet ikke hva hun tenkte, følte og sa. Men jeg vet at hun nektet å stille til megling, og at hun krevde sin rett i boet gjennom det hele.

Jeg vet også at hun på sine siste dager vandret i det samme landskapet som jeg nå vandrer i; i Kirkevika, Malangen. Hun flyttet hit til sin eldste datter, og døde senhøsten 1906 som følge av tuberkulose i lungene.

Takk, Ane Marie. For alt du har fortalt meg. Uten å si et eneste ord.   

PS: Dersom du ønsker å lese oppgaven, deler jeg gjerne. Bare send meg en melding.