Gammelstua høst 2020.

350 000 kroner. Trehundreogfemtitusen. Det er mye penger.

Og for 95 år siden? Ufattelig mye penger. I 1926, da det vesle huset ble bygget av min farfar og oldefar, var verdien av samme beløp 10,3 millioner. I alle fall ifølge Norges banks prisvekstkalkulator. Uansett hvor mange feilskjær man tar høyde for i ei slik utregning, skjønner man at det er svimlende.

350 000 kroner var det Kulturminnefondet innvilget tidligere denne måneden etter å ha vurdert søknaden min. I søknaden hadde jeg beskrevet hva som trengtes for å berge huset, og for å sette det i en slik stand at det kan brukes igjen. Jeg er dypt takknemlig for å nå gjennom fondets rekordstore søkerbunke, og kanskje aller mest stolt av dette: At et unnselig, lite hus på et unnselig, lite småbruk langt mot nord kan ha en verdi utover seg selv.

Totalbudsjettet er selvsagt på mye mer. Mer penger, betydelig egeninnsats og mange timer må ofres før vi kan si oss ferdige.

Men hvorfor skal man da bruke så mye tid og penger på et gammelt og skrøpelig hus?

Jeg ser dem for meg. Til skogen med hest vinterstid, baksende gjennom djupsnøen mens svetten siler innenfor ulltrøyene. Vurdere hver furu, hver stamme. Kunnskap overføres fra far til sønn uten at mange ordene blir sagt. Jo, akkurat dette treet skal de ha, det har vokst langsomt, er trolig fullt av kvae, perfekt til bygningsmateriale.

Trærne felles med handsag og øks, og samles til et høvelig lass. Så bærer det nedover. Hesten sliter, karene sliter, ned bakkene, over myrene, til gården ved havet. Alfred er 26 år, ung og sterk, ennå ugift, nå skulle han bygge seg ei stue. Ja, for den ville delvis bli hans. Et fristed, et snekkerverksted. Et sted å trekke seg tilbake til, et sted å by flokken med slekt og familie som kom fra byen hver sommer. Det han ikke visste nå, var at noen år senere skulle han ta i huset i bruk som helårsbolig. For seg og sin vesle familie.

Tømmeret må sages, og velsignet er den som har nærhet til bygdesag. I dette tilfellet var det Aursfjordsaga, oppført i 1796. Tømmeret fløtes til saga, sages opp, tas tilbake igjen. Så kan huset formes, stokk for stokk, bord for bord.

Vinduene lages selvfølgelig også av eget virke, det samme gjelder de enkle, men solide møblene. Loftstrappa kommer på plass, stua blir panelt utvendig. I hvert omfar, i hver vegg, i hver stein på taket, ligger muskelkraft, svette, glede og slit.

En rikdom er det, å kunne reise sitt eget hus, med egne materialer fra egen skog.

Kunnskapen høres i hammerslag, øksehugg og ord. Slik er det. Slik gjør vi det. Slik blir det.

I tretti år var det enkle huset ei mye brukt sommerstue, og senere et elsket hjem. For farfaren min, han fikk øynene opp for ei dyktig rakertaus som plutselig dukket opp en sommer. Han og søsteren delte gården mellom seg, og det nygifte paret brøt opp nytt land på den delen som ble hetende Elvestad. Det var slit gjennom alle årstider, men også en dyp glede over å få det til. Fire barn vokste opp i huset som opprinnelig skulle være sommerhus og snekkerbu. Da krigen var over og velstanden gradvis bredte seg i samfunnet, bygde de nytt hus.

En liten familie…

Sakte ble «gammelstua» et lager for ting som ingen lenger brukte, men som heller ikke kunne kastes. Gjennom de kommende tiårene sto huset i et sprang mellom overflod og manglende renoveringsløsninger, i et samfunn som brått masseproduserte, men ikke håndterte avfallet. Og de som hadde vokst opp og levd i huset, sto også i et sprang. Mellom det de hadde lært om ressursutnyttelse, sparsomhet og nøysomhet, til denne flommen av produkter som det bare var å strekke hånden ut etter.

Det samme skjedde overalt. En generasjon fra nøysomhetens barndom sto nå i et voksenliv der alt kunne kjøpes og det meste var billig. Man trengte ikke lenger lage sjøl. Klippe ull, spinne, veve, farge. Hente virke, sage, snekre, føye sammen. Plukke, rense, sylte. Reparere og stoppe, sy og lime. Bøte garn og strikke tøy.

De håndsnekrede møblene måtte på nytt gjøre seg solide, ikke for mennesker, men for vekten av velstanden som nå ble lagt på dem. Aviser, esker, glass, hagemøbler, blader, plast. Ingen mennesker satte seg på stolene eller lente seg på bordene, bare vinden berørte den støvete overflaten og de stadig mer støvete gjenstandene.

Årene gikk. Vindusglass sprakk opp. Heldigvis var treverket i vinduene av så god kvalitet at det ikke råtnet med det første. Gjennomtrekken flyttet inn, det samme gjorde årstidene. En og annen takstein ga opp og skled av. Sakte sank huset dypere ned i bakken, som om det lutet med triste, skjeve skuldre. Nå og da forvillet en fugl seg inn, og på loftet hadde musa funnet seg bolig i den for lengst avglemte saueskinnsfellen. Håndlaget, og i sin tid livgivende på et trekkfullt soverom.

I spiskammeret hang ei lita kofte på en spiker. For hvert år ble hullet spikeren laget, litt større. I stua sto rokken ubevegelig og halvveis begravd i kasserte møbler. Men på loftet var det fortsatt noen sekker med ubrukt kvalitets-ull. Og på veggen ved kjøkkenovnen hvilte et glattpolert børtre, forlatt, men stadig klar til bruk.

Og det er her vi kan gå inn i huset i dag. Etter å ha lettet huset for det meste av det som aldri hadde hørt til der, har møblene og gulvet og kjøkkenbenken og strikkakofta og rokken kommet frem igjen, og studeres av nysgjerrige øyne. Løftes av hender som ser en ny verdi i det slitte og gamle. I den blåmalte stua henger bildet av kong Haakon og dronning Maud med rettsiden frem for første gang på tiår. De ser myndige og forventningsfulle ut.

For i huset hviler fortsatt kunnskapen, selv om den på mange måter er forsvunnet i den stupbratte generasjonskløfta som oppstod etter andre verdenskrig. Kunnskap som ikke lenger hadde noen verdi, som ingen nå trengte, forsvant. En gang livsnødvendig, nå overflødig. I dag må vi lese oss frem til samme kunnskap, kanskje studere den på universitetsnivå, kanskje intervjue noen som fortsatt husker litt.

Kunnskapen som handlet om livberging og ressursutnyttelse.

Huset er omtrent ikke endret siden det ble bygget for 95 år siden. Det er vi som er endret – vi mennesker, vi som samfunn. Og nettopp av den grunn er det avgjørende viktig å bevare huset. Bruke det, gjerne til nye formål, men aldri uten å la det i hele sin enkelhet fortelle sin rike historie.

Jeg takker for at det finnes muligheter. Jeg er heldig som har fått støtte for å redde huset, det er jeg fullstendig klar over. Men på Elvestad gård, som jeg nå har overtatt etter min far, er det totalt 11 bygninger.

Jeg kunne ha solgt. Rømt fra ansvaret, kostnadene og bekymringene. Jeg kunne ha revet. Fjernet, brent og kastet. Eller kanskje gjort ingenting – til bygningene til slutt ramlet ned av seg selv.

Men jeg velger å se mulighetene. For til syvende og sist handler det om dette: en eller annen mulighet finnes alltid. Vil det komme flere mennesker flyttende til Bygde-Norge dersom vi river gamle bygninger, slik et regjeringsoppnevnt demografiutvalg foreslo sist høst? Neppe. Men kanskje ville det komme flere hvis vi viser at vi er stolte av vår historie og vår fortid.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Snart skal huset bli rettet opp…

Malangsfjorden. (C) LKE. Januar 2021.

Vinteren er stillhetens venteværelse, tenkte kvinnen idet hun satte seg. Steinen lå ved stien hun pleide å følge, det var en hvilestein med myk mose og bred rygg.

Hun ventet. På sola, særlig. På våren. På snø. Kunne man vente på vår og snø samtidig?

Månen hang på nordhimmelen og speilet seg i fjordspeilet. Hun hadde hørt småfugler kvitre i trærne på turen hit, ellers var det kun hun selv som skapte lyd.
Plutselig så hun et lys komme oppover stien. Det første hun tenkte, var at noen andre også var ute og gikk. Med ei kraftig hodelykt. Men hvem kunne bevege seg så stille?
Idet lyset kom nærmere, strålte det så kraftig at hun ikke kunne se direkte på det.

Kvinnen skled ned av ventesteinen med hamrende hjerte. Nå var lyset så nært at hun kjente strålingen mot huden. Det var som om en del av selve solen svevde mellom stammene.

– Hei, hørte hun en stemme si. Hun skygget for øynene og oppdaget en skikkelse bak lyset.

– Å, er det du, Januar. Jeg så deg ikke, sa kvinnen.

Lyset skled litt bak, og nå så kvinnen at Januar bar det i ei lykt.
– Hva er det slags lys? Det er så utrolig kraftig, sa kvinnen og smilte til Januar, som hun også hadde ventet på. Innså hun nå.
– Det er Lyset. Og det er min oppgave å bringe det tilbake, sa Januar, og smilte hun også. Det glitret i stjerneøynene.
– Ja, selvsagt, sa kvinnen, - det er jo du som kommer med lys til oss, når mørketiden endelig er over?

Januar nikket, og de startet begge å gå, samme vei, som om det hele var del av et urgammelt ritual.
– Men hva slags lys er det i lykten, sa kvinnen, og måtte fortsatt skygge for øynene for å se.
– Dette er en soloppgangsstråle, fanget i den siste soloppgangen av November, og overlevert til meg i dag, sa Januar, og løftet lykten høyt så lyset spredte seg oppover trestammene og åsene, over hodene deres, og møtte strålene fra månelykten i nord.
– Hvordan får du spredt lyset videre i verden, undret kvinnen, og så at Januar gikk mykt og lydløst på den frosne bakken.

– Jeg åpner lykten og lar det stråle ut, litt mer for hver dag, til det oppstår nye soloppganger av seg selv. Da har Lyset spredt seg til alle. Mens dere mennesker, dere gjemmer deres lys?

Kvinnen ble tankefull over vendingen i samtalen, men visste at Januar hadde rett.
– Jo, vi gjør nok det noen ganger. Vi er redde for at vi skal skinne for mye. At vi skal bli for synlige. 

– Det er rart, sa Januar.
– Hvordan da?
– Tenk om jeg skulle være redd for å slippe Lyset fri, redd for å la det vokse? Det ville blitt mørketid for alltid.
Kvinnen grøsset ved tanken på at det skulle være evig vinter og mørke. Alle måtte ha lys. Jordens eksistens var avhengig av det.
– Så du mener at ditt lys kan sammenlignes med menneskenes lys?
– Å, men det er vel enkelt å forstå. Dere er laget av de samme stoffene som resten av universet. Deres lys er del av alt lys. Dere må begynne å skinne for hverandre. Bare slik kan dere finne veien.
Kvinnen stanset. Januar vandret videre. Alt var slik det skulle være.
– Lykke til med å spre Lyset, ropte kvinnen, og Januar snudde seg og sa:
– Lykke til med å spre lyset!

(C) Tekst og bilder: Lill-Karin Elvestad

I disse dager feirer jeg ti år i eget foretak, ti år som selvstendig næringsdrivende frilanser. Vel, feirer er vel å ta hardt i, men det ble et glass fine bobler sist lørdag. Stort mer feiring er vel knapt mulig med virus-pandemien luskende utenfor dørene.

Dessuten - i et enkeltpersonforetak er det, som navnet tilsier, sjelden mer enn én enkelt person til stede!

27. april 2013: Jeg har portrett av Anne Nymo Trulsen, vokalist i Hekla Stålstrenga, på trykk i Nordlys.

Men det ER viktig å feire sine små og store steg her i livet. Da jeg startet firma i januar 2011, hoppet jeg ut i noe jeg ikke hadde erfaring med i det hele tatt. Jo, jeg og min daværende bedre halvdel hadde drevet kafé ei stund. Jeg hadde gått regnskapskurs, og tatt etablererskolen gjennom Innovasjon Norge.

Men dette var virkeligheten. Nå var jeg der ute, totalt avhengig av at jeg sjøl greide å skape min egen inntekt, totalt avhengig av egenskaper jeg bare kunne håpe at jeg hadde.

I tillegg hadde jeg en lidenskap, en visjon: Jeg ville bringe flere nordnorske reportasjer og historier inn i spaltene til sørnorske fagblader og magasiner. Det er jeg stolt av å si at jeg har klart.

I 2013 var jeg på Svalbard, en reise som blant annet endte i hovedsaken i fagbladet Journalisten, nr. 7/2013. Jeg intervjuet blant annet daværende Svalbardposten-redaktør Birger Amundsen.

En av de første, store seierne var da jeg solgte min første reportasje utenfor lokalavisa. Det skjedde i april samme år som jeg startet, og kunden var Bondebladet. Nå var jeg i gang!

Siden har jeg egentlig aldri sett meg tilbake. Hvorfor skulle jeg det – det var jo så mye artig, spennende og uutforsket å rette blikket mot!

Jeg erfarte at dersom man tør være frempå, og det må man jo skal man drive selv, er det stadig nye dører som åpner seg.

I Museumsnytt nr. 5/2016 hadde jeg hovedsaken, om tvangsevakureringa og gjenreisninga av Finnmark og Nord-Troms.

Så har jeg jo selvsagt gått på trynet også, men det er ofte ved å feile at man lærer mest. For eksempel da jeg gikk fra lykkerus til fortvilelse etter å ha blitt godkjent som frilanser for ukebladet Hjemmet. Jeg, skrive for et av landets største ukeblader? Jippi!

Men etter at jeg hadde hatt noen reportasjer på trykk, måtte jeg trekke meg. Årsaken var at jeg og personen i redaksjonen som hadde ansvaret for mine leveranser, ikke kommuniserte bra i det hele tatt. Da jeg måtte forklare vedkommende elementære kjøreregler for moms, og nærmest forsvare mitt eget moms-regnskap, ble jeg litt satt ut. Det var første gang jeg opplevde denne typen problematikk, og jeg hadde høyere forventninger til en såpass profesjonell markedsaktør.

Jeg trakk meg ut, og har ikke angret. Jeg kunne ikke la yrkesstoltheten min fordufte fullstendig, bare for «å få lov til» å skrive for en stor, nasjonal aktør.

Heldigvis har jeg opplevd det som veldig positivt å skrive noveller og serieromaner for Hjemmet (andre folk), så det har jeg fortsatt med.

Det var spesielt å intervjue Rosemary Smith, datteren til den britiske piloten som ledet bombinga av Tirpitz høsten 1944. Jeg fulgte henne til minnesmerket på Håkøya utenfor Tromsø, og reportasjen var på trykk i ukebladet Familien i 2015.

Gjennom årene har jeg også jobbet med mye annet som ikke har med journalistikk å gjøre. Jeg har skrevet fire bøker og fått et fin-fint nettverk av andre forfattere.

Jeg har vært leder for gründergruppa Kreative Balsfjord, sammen med Trine Strand. Jeg har gjennomført Forprosjekt ny bygdebok, Mulighetsstudien Kulturveien til Tromsø, laget Jubileumshefte til Balsfjord og Malangen historielag, jeg er med på å registrere kulturminner i kommunen, og er skribent i Midt-Troms museum sitt prosjekt Bygningsvern i nord. Til våren kommer det bok om historien til Bardufoss videregående skole, som jeg også er involvert i.

Og: Rett før jul fikk jeg beskjed fra Fritt Ord om at jeg har fått midler til manusutvikling av min neste bok. Det betyr at jeg går i gang med prosjektet allerede i vår. Hurra!

Artig, er kanskje det ene ordet som kan oppsummere 10 år i Ord i Landskap?

Kjempeartig å være med F/F “Johan Ruud” på forskningstokt! Reportasjen var på trykk i Nationen i mai 2012.

Så – hva er innrømmelsen? Jo, at jeg ikke er sikker på at jeg kommer til å fortsette akkurat på samme måte de neste 10 årene. Jeg ser nemlig ikke bort ifra at det hadde vært fint med noen å skåle med på neste jubileum … Særlig i dette korona-året har jeg kjent på savnet etter kolleger.

Hvor og hvem får tiden vise – jeg er åpen for forslag. Haha!

Men jeg vil aldri forlate min egen, lille bedrift for godt. Til det er jeg alt for glad i friheten den gir.

Takk, Ord i Landskap!

Takk, meg selv!