Det er julaften formiddag, og et blått lys hviler over landskapet. Jeg setter foten på et nesten nedramlet trappetrinn og sjekker om det holder. Jo, det går denne gangen også. Forsiktig tar jeg neste trinn, og neste, til jeg kan skyve opp døra og gå inn.

Huset er isende kaldt. Vindusruter mangler her og der, og det står ingen varme på. Huset puster i takt med årstidene. Er det vinter ute, er det vinter inne. Jeg setter meg på en trestol i kjøkkenet. Det blir stille.

Brått kjenner jeg duften av bakst, og lyden av ild som knitrer i ovnen foran meg. Tobarnsmamma Anny (26) står ved bordet og kjevler på en flatbrøddeig. Nå løfter hun hodet og ser ut vinduet, der mannen Alfred (42) kommer forbi. Hun smiler. Han kommer bærende med vann fra elva, så hun skal slippe børa denne gangen. Hun tørker hendene på forkleet og går for å åpne.

Hun sneier så vidt borti meg der jeg sitter på stolen ved veggen.

Idet Alfred kommer inn, trommer små fottrinn over gulvet på loftet. «Pappa!» sier en tynn stemme fra loftsluka, og et bustete, lite hode stikker frem. Så begynner guttungen å kravle ned den bratte trappa, forsiktig, med rumpa først og magen inn mot trinnene. Anny ser iveren hans, og går bort for å hjelpe ham. Hun løfter ham ned, og følger ham med ømt blikk der han piler over gulvet til faren. Alfred humrer, og får hjelp av Anny til å sette ned bøttene mens guttungen klamrer seg til låret hans. Anny tar børtreet av mannens skuldre og henger det på spikeren i ovnskråa. Så tar hun bøttene mens Alfred løfter opp guttungen og svinger han rundt. Gutten er drøye tre år gammel, og har blitt skikkelig pappagutt etter at det kom ei lillesøster til familien året før.

Jeg kjenner luftdraget stryke meg over kinnet idet gutten settes ned på gulvet igjen.

Gulvet er kaldt. De har alle tykke, hjemmestrikkede lester på føttene, og flere lag med klær. Ovnen gløder av varme, og Alfred hiver innpå et par kubber til. Fortsetter denne kulden, må han sørge for å skaffe mer ved til gårds. Det er ikke et vinterhus de bor i, akkurat. Men det går. Så lenge de holder stua avstengt og kun oppholder seg på kjøkkenet og loftet, går det.

Mens guttungen leker med noen trådsneller på gulvet, setter Alfred seg ved det enkle, men vakre kjøkkenbordet han selv har laget. Jeg hører stemmen hans flyte gjennom lagene av tid. Han snakker om dyrene på båsen, at han ga dem litt ekstra siden det tross alt er julaften. Hun svarer med sin lysere stemme, en stemme med smil og sommer og liv i. Hun er glad de har de to kyrne som gir så god melk. Ja, for hver si ku hadde de med seg da fjøset sto ferdig sist sommer. Dyrene var grunnsteinen i gårdsbruket, de var livberginga og håpet.

Alfred reiser seg igjen, strekker kroppen og sier han må i båten og dra garn før det blir mørkt. Anny ser ut vinduet, straks engstelig, hvordan er vinden i dag? Havet er rolig, hun puster ut, det vil vel gå bra denne gangen også. Jo, de har det godt. Til tross for at krigen også har nådd Norge, har de mat på bordet og tak over hodet. Så får hun leve med angsten for havet når Alfred er utpå.

En sped gråt høres plutselig fra vugga i hjørnet, og Anny er straks der for å hente opp veslejenta. De blir stående midt på gulvet, alle fire. Gutten som strekker seg oppover farens bein. Kvinnen som holder jentungen i armene. Mannen som lener seg over dem alle i en myk bue.

Det er deres første jul på egen gård. I eget hus.

Bildet løser seg opp, og jeg åpner øynene. Kjenner vintervinden stryke gjennom huset. Det knaker et sted oppe på loftet. Ikke av ivrige barneføtter, men av slitent treverk.

Jeg reiser meg og stryker hånden over Alfreds kjøkkenbenk, der Anny skapte familiens måltider av råvarer fra jord og hav. Melk, egg, kjøtt. Potet, gulrot, fisk. Bær. Jo, de var rike. De hadde gården, de hadde hverandre.

«Jeg lover å ta vare på huset», hvisker jeg ut i luften, og ser pusten bli til frostrøyk.

 ******************* 

I desember leverte jeg søknad om midler til Kulturminnefondet, for istandsetting av «Gammelstua». Huset som var mine besteforeldres hjem i mange år, og som fortsatt står i dag slik det var den gang. Jeg har tatt meg god tid til søknadsskrivinga. Satt meg inn i hva som krevdes, fulgt noen nett-seminar om temaet, og snakket med veiledere underveis.

Det gjenstår å se om jeg får midler. Men jeg er i gang. Jeg er underveis.

God jul.  

La oss

Verden er kaos

Der ute står brølende mennesker

På hver sin side av en bunnløs avgrunn

Alle roper at de har rett

Alle er frykt

Pekefingre rettes som våpen mot de skyldige

Jeg kutter forbindelsen til utsiden

Må komme meg forbi rekkevidde

Kler meg i jakke, skjerf, støvler

Jeg blir glad av de støvlene

De lyser gult i grå november

Jeg vandrer, som den vandreren jeg er

Til skogen, inn på stiene

Beveger meg gjennom landskap jeg kjenner i blinde

Som jeg likevel ser på nytt

Jeg hører elva

Den jubler oppildnet av regnværsvann og mildvær

Jeg ser visnede strå danse i vinden

Jeg hører pusten fra tusen år gamle myrer

En ravn seiler på himmelen, sort og fri, jeg hilser

I det samme jeg møter dens blikk, lander jeg

I jorda, i kroppen, i øyeblikket

Kanskje er det dette vi alle må gjøre

Komme oss vekk fra kanten

Snu ryggen til og søke inn i skogene

Finne en vei rundt

Møtes igjen, under ravneblikk og streifet av vind

Jeg tar en stein i hånda, knuger den hardt

Den er millioner av år gammel

En taus tyngde fra tiden før vi kom

La oss forstå

La oss

Elvestad 7. november 2020.

(C) Lill-Karin Elvestad tekst og foto 

Oktober er Drømmefrøtid. Jeg har sådd slike så langt tilbake jeg kan huske. Og mange av frøene har vært drømmer om gården jeg nå bor på. Elvestad.

Som jeg har skrevet tidligere, er det eldste våningshuset fra 1926. Siden slutten av 1950-tallet har huset vært aller mest et lager. I vår brukte jeg uker på å rydde og kjøre bort skrot. Sakte kom bruksgjenstander, spor av liv og husets egentlige interiør til syne. For første gang på så lenge jeg kan huske, er det mulig å gå inn i rommene og se hvordan de en gang var.

Gammelstua var hvit før. Det skal den få bli igjen.

Drømmefrøene er i ferd med å begynne å spire.

Men hva gjør jeg nå?

I virkeligheten handler det selvsagt ikke om frø og gjødsling. Men i overført betydning gjør det det. For hvordan går man fra å ha en drøm, et tankebilde i hodet, til å faktisk konkretisere det? I det øyeblikket man henter tankene ut og prøver å virkeliggjøre dem, melder spørsmålene seg.

Gjør jeg det riktige? Hva vil drømmen koste? Hvordan skal jeg gå frem? Jeg kan jo ikke nok om dette, hvor skal jeg få råd og hjelp? Enn hvis drømmen ikke blir slik jeg trodde, og jeg angrer?

Bærer drømmen?

Så lar jeg blikket vandre ut vinduet, og alle spørsmål er glemt. For huset er så konkret, handfast og virkelig der det står. Med sine slitte vegger, skjeve tak og sprukne ruter. Huset trenger meg. Og jeg trenger det.

Sist skrev jeg om det å rydde. Jeg har fortsatt en del igjen, men det viktigste nå er å ta noen steg videre i beslutningsprosessen om selve istandsettinga. For etter at fire snekkere og flere med peiling på kulturhistorie og arkitektur har trådt inn i den vesle stua og gransket den fra alle mulige vinkler, kan jeg i det minste konkludere med at:

1. Huset er i god stand trass sine 94 år og lite vedlikehold.

2. Det er fullt mulig å fikse det som må fikses, til det jeg skal bruke huset til.

3. Det største valget angår grunnarbeidet, og om huset skal/må flyttes i prosessen.

Drømmen – og målet – er å kunne flytte kursvirksomheten jeg allerede driver, fra mitt private hus til Gammelstua. Jeg tenker også å utvide kurstilbudet, samt å tilby enkel overnatting til både kursdeltagere og andre. Jeg ser også for meg å ha utsalg av egne bøker, et mini-bibliotek, små arrangementer og ikke minst: Formidling av lokalhistorie.

Ei krukke full av ideer?

Dette er altså drømmen og drivkraften. Hva er så motoren som kjører det hele i gang?

Jeg har dyp respekt for husets historie. For sjelen, som sitter i veggene. Det å ivareta huset i størst mulig grad slik det har vært, er derfor et viktig prinsipp.

Huset har for eksempel alltid stått på påler, og planen er å videreføre dette. Skifertaket skal av, steinhellene vaskes, taket utbedres noe, og steinen på igjen. Ovner og pipe skal istandsettes slik at de er trygge å bruke. Vinduene blir restaurert, gulv og vegger skrapt og malt der det er nødvendig. Men mye skal også få være slik det er; med spor av slitasje etter år med strev og liv. Jeg kan se for meg mine besteforeldres hender; de stamper på brødbaksten i trauet, løfter vannbøtta, åpner ovnsdøra, skyver stoler med små barnekropper inntil kjøkkenbordet.

Selvsagt vil det koste. I arbeidsinnsats, tid og penger. Heldigvis trenger jeg ikke å ta de største løftene, siden huset ikke er ment å brukes som helårsbolig. Og – det finnes støtteordninger. Kulturminnefondet blir nok det viktigste for min del. Det har ingen fast søkefrist, prosjektene behandles fortløpende. Men søknaden må være gjennomført og detaljert. Den må si noe om hvor man er og hvor man skal.

Dette er en gammel drøm.

Og når jeg nå er i ferd med å gjøre den til virkelighet, er det én ting som slår meg som viktig: Å ikke gå for fort frem.

Det sitter en slags langsomhet i veggene. Jeg kjenner den når jeg stryker hånden over blåmalt panel, eller ser ut gjennom sprukne vindusglass.

Huset har ventet. Lenge. Drømmefrøene har ligget i jorden. Lenge. Spirene skal få vokse. Sakte.

Langsomhet.

Før jeg sender den søknaden, skal jeg sette meg på gyngestolen i kjøkkenet.

En klar vintermorgen.

Og lytte til husets puls.

(C) Tekst og foto: LK Elvestad