350 000 kroner. Trehundreogfemtitusen. Det er mye penger.

Og for 95 år siden? Ufattelig mye penger. I 1926, da det vesle huset ble bygget av min farfar og oldefar, var verdien av samme beløp 10,3 millioner. I alle fall ifølge Norges banks prisvekstkalkulator. Uansett hvor mange feilskjær man tar høyde for i ei slik utregning, skjønner man at det er svimlende.

350 000 kroner var det Kulturminnefondet innvilget tidligere denne måneden etter å ha vurdert søknaden min. I søknaden hadde jeg beskrevet hva som trengtes for å berge huset, og for å sette det i en slik stand at det kan brukes igjen. Jeg er dypt takknemlig for å nå gjennom fondets rekordstore søkerbunke, og kanskje aller mest stolt av dette: At et unnselig, lite hus på et unnselig, lite småbruk langt mot nord kan ha en verdi utover seg selv.

Totalbudsjettet er selvsagt på mye mer. Mer penger, betydelig egeninnsats og mange timer må ofres før vi kan si oss ferdige.

Men hvorfor skal man da bruke så mye tid og penger på et gammelt og skrøpelig hus?

Jeg ser dem for meg. Til skogen med hest vinterstid, baksende gjennom djupsnøen mens svetten siler innenfor ulltrøyene. Vurdere hver furu, hver stamme. Kunnskap overføres fra far til sønn uten at mange ordene blir sagt. Jo, akkurat dette treet skal de ha, det har vokst langsomt, er trolig fullt av kvae, perfekt til bygningsmateriale.

Trærne felles med handsag og øks, og samles til et høvelig lass. Så bærer det nedover. Hesten sliter, karene sliter, ned bakkene, over myrene, til gården ved havet. Alfred er 26 år, ung og sterk, ennå ugift, nå skulle han bygge seg ei stue. Ja, for den ville delvis bli hans. Et fristed, et snekkerverksted. Et sted å trekke seg tilbake til, et sted å by flokken med slekt og familie som kom fra byen hver sommer. Det han ikke visste nå, var at noen år senere skulle han ta i huset i bruk som helårsbolig. For seg og sin vesle familie.

Tømmeret må sages, og velsignet er den som har nærhet til bygdesag. I dette tilfellet var det Aursfjordsaga, oppført i 1796. Tømmeret fløtes til saga, sages opp, tas tilbake igjen. Så kan huset formes, stokk for stokk, bord for bord.

Vinduene lages selvfølgelig også av eget virke, det samme gjelder de enkle, men solide møblene. Loftstrappa kommer på plass, stua blir panelt utvendig. I hvert omfar, i hver vegg, i hver stein på taket, ligger muskelkraft, svette, glede og slit.

En rikdom er det, å kunne reise sitt eget hus, med egne materialer fra egen skog.

Kunnskapen høres i hammerslag, øksehugg og ord. Slik er det. Slik gjør vi det. Slik blir det.

I tretti år var det enkle huset ei mye brukt sommerstue, og senere et elsket hjem. For farfaren min, han fikk øynene opp for ei dyktig rakertaus som plutselig dukket opp en sommer. Han og søsteren delte gården mellom seg, og det nygifte paret brøt opp nytt land på den delen som ble hetende Elvestad. Det var slit gjennom alle årstider, men også en dyp glede over å få det til. Fire barn vokste opp i huset som opprinnelig skulle være sommerhus og snekkerbu. Da krigen var over og velstanden gradvis bredte seg i samfunnet, bygde de nytt hus.

Sakte ble «gammelstua» et lager for ting som ingen lenger brukte, men som heller ikke kunne kastes. Gjennom de kommende tiårene sto huset i et sprang mellom overflod og manglende renoveringsløsninger, i et samfunn som brått masseproduserte, men ikke håndterte avfallet. Og de som hadde vokst opp og levd i huset, sto også i et sprang. Mellom det de hadde lært om ressursutnyttelse, sparsomhet og nøysomhet, til denne flommen av produkter som det bare var å strekke hånden ut etter.

Det samme skjedde overalt. En generasjon fra nøysomhetens barndom sto nå i et voksenliv der alt kunne kjøpes og det meste var billig. Man trengte ikke lenger lage sjøl. Klippe ull, spinne, veve, farge. Hente virke, sage, snekre, føye sammen. Plukke, rense, sylte. Reparere og stoppe, sy og lime. Bøte garn og strikke tøy.

De håndsnekrede møblene måtte på nytt gjøre seg solide, ikke for mennesker, men for vekten av velstanden som nå ble lagt på dem. Aviser, esker, glass, hagemøbler, blader, plast. Ingen mennesker satte seg på stolene eller lente seg på bordene, bare vinden berørte den støvete overflaten og de stadig mer støvete gjenstandene.

Årene gikk. Vindusglass sprakk opp. Heldigvis var treverket i vinduene av så god kvalitet at det ikke råtnet med det første. Gjennomtrekken flyttet inn, det samme gjorde årstidene. En og annen takstein ga opp og skled av. Sakte sank huset dypere ned i bakken, som om det lutet med triste, skjeve skuldre. Nå og da forvillet en fugl seg inn, og på loftet hadde musa funnet seg bolig i den for lengst avglemte saueskinnsfellen. Håndlaget, og i sin tid livgivende på et trekkfullt soverom.

I spiskammeret hang ei lita kofte på en spiker. For hvert år ble hullet spikeren laget, litt større. I stua sto rokken ubevegelig og halvveis begravd i kasserte møbler. Men på loftet var det fortsatt noen sekker med ubrukt kvalitets-ull. Og på veggen ved kjøkkenovnen hvilte et glattpolert børtre, forlatt, men stadig klar til bruk.

Og det er her vi kan gå inn i huset i dag. Etter å ha lettet huset for det meste av det som aldri hadde hørt til der, har møblene og gulvet og kjøkkenbenken og strikkakofta og rokken kommet frem igjen, og studeres av nysgjerrige øyne. Løftes av hender som ser en ny verdi i det slitte og gamle. I den blåmalte stua henger bildet av kong Haakon og dronning Maud med rettsiden frem for første gang på tiår. De ser myndige og forventningsfulle ut.

For i huset hviler fortsatt kunnskapen, selv om den på mange måter er forsvunnet i den stupbratte generasjonskløfta som oppstod etter andre verdenskrig. Kunnskap som ikke lenger hadde noen verdi, som ingen nå trengte, forsvant. En gang livsnødvendig, nå overflødig. I dag må vi lese oss frem til samme kunnskap, kanskje studere den på universitetsnivå, kanskje intervjue noen som fortsatt husker litt.

Kunnskapen som handlet om livberging og ressursutnyttelse.

Huset er omtrent ikke endret siden det ble bygget for 95 år siden. Det er vi som er endret – vi mennesker, vi som samfunn. Og nettopp av den grunn er det avgjørende viktig å bevare huset. Bruke det, gjerne til nye formål, men aldri uten å la det i hele sin enkelhet fortelle sin rike historie.

Jeg takker for at det finnes muligheter. Jeg er heldig som har fått støtte for å redde huset, det er jeg fullstendig klar over. Men på Elvestad gård, som jeg nå har overtatt etter min far, er det totalt 11 bygninger.

Jeg kunne ha solgt. Rømt fra ansvaret, kostnadene og bekymringene. Jeg kunne ha revet. Fjernet, brent og kastet. Eller kanskje gjort ingenting – til bygningene til slutt ramlet ned av seg selv.

Men jeg velger å se mulighetene. For til syvende og sist handler det om dette: en eller annen mulighet finnes alltid. Vil det komme flere mennesker flyttende til Bygde-Norge dersom vi river gamle bygninger, slik et regjeringsoppnevnt demografiutvalg foreslo sist høst? Neppe. Men kanskje ville det komme flere hvis vi viser at vi er stolte av vår historie og vår fortid.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Stille hus med taus kunnskap

Ord i landskap