I disse dager feirer jeg ti år i eget foretak, ti år som selvstendig næringsdrivende frilanser. Vel, feirer er vel å ta hardt i, men det ble et glass fine bobler sist lørdag. Stort mer feiring er vel knapt mulig med virus-pandemien luskende utenfor dørene.

Dessuten - i et enkeltpersonforetak er det, som navnet tilsier, sjelden mer enn én enkelt person til stede!

27. april 2013: Jeg har portrett av Anne Nymo Trulsen, vokalist i Hekla Stålstrenga, på trykk i Nordlys.

Men det ER viktig å feire sine små og store steg her i livet. Da jeg startet firma i januar 2011, hoppet jeg ut i noe jeg ikke hadde erfaring med i det hele tatt. Jo, jeg og min daværende bedre halvdel hadde drevet kafé ei stund. Jeg hadde gått regnskapskurs, og tatt etablererskolen gjennom Innovasjon Norge.

Men dette var virkeligheten. Nå var jeg der ute, totalt avhengig av at jeg sjøl greide å skape min egen inntekt, totalt avhengig av egenskaper jeg bare kunne håpe at jeg hadde.

I tillegg hadde jeg en lidenskap, en visjon: Jeg ville bringe flere nordnorske reportasjer og historier inn i spaltene til sørnorske fagblader og magasiner. Det er jeg stolt av å si at jeg har klart.

I 2013 var jeg på Svalbard, en reise som blant annet endte i hovedsaken i fagbladet Journalisten, nr. 7/2013. Jeg intervjuet blant annet daværende Svalbardposten-redaktør Birger Amundsen.

En av de første, store seierne var da jeg solgte min første reportasje utenfor lokalavisa. Det skjedde i april samme år som jeg startet, og kunden var Bondebladet. Nå var jeg i gang!

Siden har jeg egentlig aldri sett meg tilbake. Hvorfor skulle jeg det – det var jo så mye artig, spennende og uutforsket å rette blikket mot!

Jeg erfarte at dersom man tør være frempå, og det må man jo skal man drive selv, er det stadig nye dører som åpner seg.

I Museumsnytt nr. 5/2016 hadde jeg hovedsaken, om tvangsevakureringa og gjenreisninga av Finnmark og Nord-Troms.

Så har jeg jo selvsagt gått på trynet også, men det er ofte ved å feile at man lærer mest. For eksempel da jeg gikk fra lykkerus til fortvilelse etter å ha blitt godkjent som frilanser for ukebladet Hjemmet. Jeg, skrive for et av landets største ukeblader? Jippi!

Men etter at jeg hadde hatt noen reportasjer på trykk, måtte jeg trekke meg. Årsaken var at jeg og personen i redaksjonen som hadde ansvaret for mine leveranser, ikke kommuniserte bra i det hele tatt. Da jeg måtte forklare vedkommende elementære kjøreregler for moms, og nærmest forsvare mitt eget moms-regnskap, ble jeg litt satt ut. Det var første gang jeg opplevde denne typen problematikk, og jeg hadde høyere forventninger til en såpass profesjonell markedsaktør.

Jeg trakk meg ut, og har ikke angret. Jeg kunne ikke la yrkesstoltheten min fordufte fullstendig, bare for «å få lov til» å skrive for en stor, nasjonal aktør.

Heldigvis har jeg opplevd det som veldig positivt å skrive noveller og serieromaner for Hjemmet (andre folk), så det har jeg fortsatt med.

Det var spesielt å intervjue Rosemary Smith, datteren til den britiske piloten som ledet bombinga av Tirpitz høsten 1944. Jeg fulgte henne til minnesmerket på Håkøya utenfor Tromsø, og reportasjen var på trykk i ukebladet Familien i 2015.

Gjennom årene har jeg også jobbet med mye annet som ikke har med journalistikk å gjøre. Jeg har skrevet fire bøker og fått et fin-fint nettverk av andre forfattere.

Jeg har vært leder for gründergruppa Kreative Balsfjord, sammen med Trine Strand. Jeg har gjennomført Forprosjekt ny bygdebok, Mulighetsstudien Kulturveien til Tromsø, laget Jubileumshefte til Balsfjord og Malangen historielag, jeg er med på å registrere kulturminner i kommunen, og er skribent i Midt-Troms museum sitt prosjekt Bygningsvern i nord. Til våren kommer det bok om historien til Bardufoss videregående skole, som jeg også er involvert i.

Og: Rett før jul fikk jeg beskjed fra Fritt Ord om at jeg har fått midler til manusutvikling av min neste bok. Det betyr at jeg går i gang med prosjektet allerede i vår. Hurra!

Artig, er kanskje det ene ordet som kan oppsummere 10 år i Ord i Landskap?

Kjempeartig å være med F/F “Johan Ruud” på forskningstokt! Reportasjen var på trykk i Nationen i mai 2012.

Så – hva er innrømmelsen? Jo, at jeg ikke er sikker på at jeg kommer til å fortsette akkurat på samme måte de neste 10 årene. Jeg ser nemlig ikke bort ifra at det hadde vært fint med noen å skåle med på neste jubileum … Særlig i dette korona-året har jeg kjent på savnet etter kolleger.

Hvor og hvem får tiden vise – jeg er åpen for forslag. Haha!

Men jeg vil aldri forlate min egen, lille bedrift for godt. Til det er jeg alt for glad i friheten den gir.

Takk, Ord i Landskap!

Takk, meg selv!

I vår har jeg avsluttet bachelor-studier i historie ved Universitetet i Tromsø. Jeg har studert ved siden av jobb, og brukt fem år mot normalt tre. Det er jeg stolt av, og det viser at det er mulig hvis man bare har lyst!

Til tider har det vært krevende, men min lidenskap for fortiden, og særlig kvinnehistorie, har vært en viktig drivkraft hele veien. Og tro det eller vei – studiene har vært gode å fordype seg i når livet bød på kreft og andre kriser.

I bachelor-oppgaven skrev jeg om min tippoldemor Ane Marie Aleksandersen (1847-1906), som ble skilt i 1904. En skilsmisse på denne tiden var oppsiktsvekkende, og muligens var hun og mannen det eneste paret som skilte seg i Balsfjord på flere år. Tittelen på oppgaven er: Med kvinneperspektiv på en skilsmisse rundt 1900: lovverk, saksgang, utfall og konsekvenser.

Jeg har brukt skilsmissen som utgangspunkt for å fortelle om særlig kvinners rettigheter, og hvilke økonomiske og personlige konsekvenser en skilsmisse kunne få. Jeg har sett på gjeldende lovverk, jeg har studert selve saksgangen (inkludert brev skrevet av ektemannen, hvor han ber om fortgang i saken siden han skal gifte seg på nytt), og jeg har forsøkt å forstå hvordan livet til Ane Marie ble etter separasjon og skilsmisse.

Det har vært en forunderlig reise. Forunderlig, fordi jeg selv har vært gjennom skilsmisse og dermed kan leve meg inn i noe av det samme som Ane Marie erfarte. Men samtidig forstår jeg hvor store ulikhetene er mellom samfunnet nå og samfunnet da. For det første var det liten og ingen beskyttelse i lovverket – heller tvert imot. Frem til 1927 ble kvinnen etter loven økonomisk underlagt mannen idet hun giftet seg. Hun rådde ikke over egen formue, kunne ikke inngå økonomiske avtaler eller investere uten hans samtykke. Ved en skilsmisse kunne begge parter riktignok kreve boet delt, men i mellomtiden kunne altså mannen ha brukt opp alle de midlene hun eventuelt hadde med seg inn i ekteskapet.

Det eneste bildet jeg har klart å finne av Ane Marie Aleksandersen. Min tippoldemor.

For det andre viser saksgangen tydelig hvor gjennomgripende kjønns-ubalansen var i maktapparatet. I både de geistlige og verdslige etatene som behandlet separasjon og skilsmisse, ville en kvinne ved forrige århundreskifte alltid møte kun menn. De som konkret var involvert i Ane Maries sak, var «høye herrer» som sogneprest Gudbrand Olsen Kløvstad i Balsfjord, politimester Ola Torvald Grårud i Tromsø, amtmann for Tromsø amt Boye Strøm og lensmann i Balsfjord, Samuel Wennberg. Denne skjevheten kan man jo tenke seg kunne påvirke saksgangen og utfallet, og ikke minst kvinnens oppfatning av å bli hørt og hensyntatt. I ett brev heter det at for eksempel Ane Marie må innfinne seg på politimesterens kontor slik at det kan foretas megling.

Det fantes heller ingen sikkerhetsnett. Ingen familievernkontor, ingen rett til økonomisk støtte, ingen verdens ting som fanget opp den som ble bostedsløs og uten inntekt som følge av en skilsmisse. Hadde man da ikke familie eller andre å lene seg på, kunne livet brått bli farlig.

Ane Marie hadde med seg sin yngste sønn på 11 år da hun måtte forlate gården Hestnes Nordre i Balsfjord, hvor hun hadde vært husmor og kone i 26 år. Hun hadde født 11 barn, hvorav ni vokste opp, og nå forlot de alle hjemgården.

I løpet av de neste syv årene, til hun døde i 1906, kjempet Ane Marie på den eneste måten hun kunne: Hun krevde boet delt, og hun sørget for å holde seg unna fattigkassen. Det sistnevnte var nemlig så forbundet med skam at alle andre utveier måtte prøves først. Derfor tok hun seg arbeid som «dagarbeiderske» på en annen manns gård. Derfor bodde hun kummerlig hos sine eldste barn, sikkert med følelsen av å være til bry, men samtidig takknemlig for å få husly. Derfor holdt hun ut å få navnet sitt på trykk i de fleste av landsdelens aviser, da kunngjøringen om tvangsauksjonen på Hestnes Nordre kom.

Jeg har ikke funnet ett eneste dokument med hennes navnetrekk på i sakspapirene. Jeg møtte henne aldri, jeg vet ikke hva hun tenkte, følte og sa. Men jeg vet at hun nektet å stille til megling, og at hun krevde sin rett i boet gjennom det hele.

Jeg vet også at hun på sine siste dager vandret i det samme landskapet som jeg nå vandrer i; i Kirkevika, Malangen. Hun flyttet hit til sin eldste datter, og døde senhøsten 1906 som følge av tuberkulose i lungene.

Takk, Ane Marie. For alt du har fortalt meg. Uten å si et eneste ord.   

PS: Dersom du ønsker å lese oppgaven, deler jeg gjerne. Bare send meg en melding.