Ti år i egen bedrift. Og en innrømmelse

I disse dager feirer jeg ti år i eget foretak, ti år som selvstendig næringsdrivende frilanser. Vel, feirer er vel å ta hardt i, men det ble et glass fine bobler sist lørdag. Stort mer feiring er vel knapt mulig med virus-pandemien luskende utenfor dørene.

Dessuten - i et enkeltpersonforetak er det, som navnet tilsier, sjelden mer enn én enkelt person til stede!

27. april 2013: Jeg har portrett av Anne Nymo Trulsen, vokalist i Hekla Stålstrenga, på trykk i Nordlys.

Men det ER viktig å feire sine små og store steg her i livet. Da jeg startet firma i januar 2011, hoppet jeg ut i noe jeg ikke hadde erfaring med i det hele tatt. Jo, jeg og min daværende bedre halvdel hadde drevet kafé ei stund. Jeg hadde gått regnskapskurs, og tatt etablererskolen gjennom Innovasjon Norge.

Men dette var virkeligheten. Nå var jeg der ute, totalt avhengig av at jeg sjøl greide å skape min egen inntekt, totalt avhengig av egenskaper jeg bare kunne håpe at jeg hadde.

I tillegg hadde jeg en lidenskap, en visjon: Jeg ville bringe flere nordnorske reportasjer og historier inn i spaltene til sørnorske fagblader og magasiner. Det er jeg stolt av å si at jeg har klart.

I 2013 var jeg på Svalbard, en reise som blant annet endte i hovedsaken i fagbladet Journalisten, nr. 7/2013. Jeg intervjuet blant annet daværende Svalbardposten-redaktør Birger Amundsen.

En av de første, store seierne var da jeg solgte min første reportasje utenfor lokalavisa. Det skjedde i april samme år som jeg startet, og kunden var Bondebladet. Nå var jeg i gang!

Siden har jeg egentlig aldri sett meg tilbake. Hvorfor skulle jeg det – det var jo så mye artig, spennende og uutforsket å rette blikket mot!

Jeg erfarte at dersom man tør være frempå, og det må man jo skal man drive selv, er det stadig nye dører som åpner seg.

I Museumsnytt nr. 5/2016 hadde jeg hovedsaken, om tvangsevakureringa og gjenreisninga av Finnmark og Nord-Troms.

Så har jeg jo selvsagt gått på trynet også, men det er ofte ved å feile at man lærer mest. For eksempel da jeg gikk fra lykkerus til fortvilelse etter å ha blitt godkjent som frilanser for ukebladet Hjemmet. Jeg, skrive for et av landets største ukeblader? Jippi!

Men etter at jeg hadde hatt noen reportasjer på trykk, måtte jeg trekke meg. Årsaken var at jeg og personen i redaksjonen som hadde ansvaret for mine leveranser, ikke kommuniserte bra i det hele tatt. Da jeg måtte forklare vedkommende elementære kjøreregler for moms, og nærmest forsvare mitt eget moms-regnskap, ble jeg litt satt ut. Det var første gang jeg opplevde denne typen problematikk, og jeg hadde høyere forventninger til en såpass profesjonell markedsaktør.

Jeg trakk meg ut, og har ikke angret. Jeg kunne ikke la yrkesstoltheten min fordufte fullstendig, bare for «å få lov til» å skrive for en stor, nasjonal aktør.

Heldigvis har jeg opplevd det som veldig positivt å skrive noveller og serieromaner for Hjemmet (andre folk), så det har jeg fortsatt med.

Det var spesielt å intervjue Rosemary Smith, datteren til den britiske piloten som ledet bombinga av Tirpitz høsten 1944. Jeg fulgte henne til minnesmerket på Håkøya utenfor Tromsø, og reportasjen var på trykk i ukebladet Familien i 2015.

Gjennom årene har jeg også jobbet med mye annet som ikke har med journalistikk å gjøre. Jeg har skrevet fire bøker og fått et fin-fint nettverk av andre forfattere.

Jeg har vært leder for gründergruppa Kreative Balsfjord, sammen med Trine Strand. Jeg har gjennomført Forprosjekt ny bygdebok, Mulighetsstudien Kulturveien til Tromsø, laget Jubileumshefte til Balsfjord og Malangen historielag, jeg er med på å registrere kulturminner i kommunen, og er skribent i Midt-Troms museum sitt prosjekt Bygningsvern i nord. Til våren kommer det bok om historien til Bardufoss videregående skole, som jeg også er involvert i.

Og: Rett før jul fikk jeg beskjed fra Fritt Ord om at jeg har fått midler til manusutvikling av min neste bok. Det betyr at jeg går i gang med prosjektet allerede i vår. Hurra!

Artig, er kanskje det ene ordet som kan oppsummere 10 år i Ord i Landskap?

Kjempeartig å være med F/F “Johan Ruud” på forskningstokt! Reportasjen var på trykk i Nationen i mai 2012.

Så – hva er innrømmelsen? Jo, at jeg ikke er sikker på at jeg kommer til å fortsette akkurat på samme måte de neste 10 årene. Jeg ser nemlig ikke bort ifra at det hadde vært fint med noen å skåle med på neste jubileum … Særlig i dette korona-året har jeg kjent på savnet etter kolleger.

Hvor og hvem får tiden vise – jeg er åpen for forslag. Haha!

Men jeg vil aldri forlate min egen, lille bedrift for godt. Til det er jeg alt for glad i friheten den gir.

Takk, Ord i Landskap!

Takk, meg selv!