Like før oppstart av arbeidet: Katta inspiserer hagen rundt Gammelstua!

Kjære leser! Tida mellom jeg skrev sist og nå, har vært fylt med et høyt antall timer egeninnsats - på Gammelstua. Bloggen og oppdatering om prosjektet er nedprioritert til fordel for måking, rengjøring, rydding, steinbæring. Men for en fremgang det har vært!

Vinduene er snart ferdig restaurert. De er skrapet og grunnet, knuste ruter er erstattet (de fleste med glassruter vi fant i en stabel på loftet), og kittet på nytt. De siste malingsstrøk skal jeg ta selv, før vinduene så blir satt på plass. Det blir stas å få vinduer i huset igjen - for tida er hver av de 10 vindusåpningene i hovedhuset dekket med plast.

Oppjekkinga er ferdig! Mens vinduene er på verksted for sårt tiltrengt pleie, har tømrerne gjort sitt. Huset ble i løpet av juni jekket opp med 4-5 jekker slik at gulvet for første gang i mitt liv var beint. Vel - så beint som det kan bli i et gammelt hus, der det i grunnen er helt på sin plass med ujevnheter og skjevheter!

Så begynte den møysommelige prosessen med pålene. På nordsiden av huset, som vender mot gårdsplassen og er mest utsatt for tele, fikk hvert av de fire søylepunktene støpte såler. Steinen som pålen opprinnelig sto på, ble lagt i støypen, og ny påle av lokalt hugget furu satt oppå. Senere markisolerte vi rundt, og jorda kunne måkes på plass slik at kun steinen og pålen vises!

Støpte fundamenter, original stein og til slutt ny påle av lokalt hugget furu.

Et eksempel på egeninnsats: Legge markisolasjon! Det ble forresten brukt en del fjære-sand i støypen, for å hedre de gamle tradisjonene.

Også to andre søylepunkt ble isolert eller fylt med pukk, før torva ble lagt tilbake. Alle søylene som gjennom årenes løp hadde vært nødreparert med for eksempel lyktestolper, eller søyler som var dårlige, ble erstattet med furu.

Det var en rar følelse å gå inn kjøkkengulvet første gang etter opprettinga. Der det før hadde vært oppoverbakke mot pipa, var det nå slett gulv. Det var som om huset selv rettet ryggen, stolt og rak for første gang på årevis! Ja, selv rommene virket større og luftigere.

Taket nærmer seg også ferdig! Da arbeidet med oppretting og nye søyler var gjort, kunne vi endelig ta av «plasthatten» huset hadde hatt siden vi tok ned steinen i mai. De gamle lektrene og en delvis ødelagt takpapp ble fjernet. Lektrene var i seg selv ikke helt ødelagt, men var blitt veldig sprø etter minst 80 år (kan være 95 år, dersom det var disse som ble lagt originalt). Nye lektrer av kjerneved furu ble lagt på samme måte.

Så ble ny papp lagt på. Vi hadde noe papp på gården fra før, og dette ble nå brukt opp (gjenbruk!), mens resten ble supplert med nytt. Vi valgte en tett papp, ikke diffusjonsåpen, all den tid huset har veldig god lufting og ikke skal etterisoleres.

Kun vertikale lektrer?? Joda, det går fint det også.

Det viste seg at måten taket var lektret ut på, er av en sjelden sort. Det er kun lagt vertikale lektrer, ikke horisontale. Etter at ha diskutert og vurdert, blant annet på to dagers steinleggingskurs med fagfolk (viktig med påfyll av kompetanse, også for huseieren!), kom vi frem til å videreføre samme metode. Det ville vært synd hvis metoden i seg selv skulle bli erstattet og dermed slettet. Plunderet var å finne ut hvordan man skulle få steinen nøyaktig lagt når man ikke har vertikale linjer å måle etter. Men da metoden var funnet, gikk legginga veldig bra. I skrivende stund er det ikke mange «legg» før taket er ferdig!

Skifertak “in progress”!

Siden sist har jeg også arrangert ÅPEN DAG i forbindelse med Malangen kystkulturfestival, og det var skikkelig artig. Jeg fikk fortelle om gården og huset, vist frem istandsettinga så langt og pratet med interesserte gjester om gjenstander, gamle hus og dette med bevaring av historien.

Så hyggelig med gjester på besøk i Gammelstua!

Som nevnt i nyheter, fikk jeg en stor overraskelse da jeg 19. mai i år ble tildelt Kulturminnefondets nasjonale formidlingsstipend for 2021. Stipendet skal stimulere til formidling og erfaringsutveksling om dette med å sette i stand og ta vare på kulturminner. I juni holdt jeg foredrag på bygningvernseminaret Tre i Nord, for svært så interesserte og lydhøre folk.

Om DU ønsker et foredrag om min prosess med å rydde et kulturminne, søke midler og valgene man tar underveis, ta gjerne kontakt.

Takk til alle som følger meg og mitt gamle hus på veien! I tillegg til bloggen, deler jeg små filmsnutter og bilder på min instagramprofil, samt på Facebook-siden. Du er hjertelig velkommen innom!

Riktig god sommer.

Hvordan spiser man en elefant?

Stykke for stykke.

Ikke et veldig koselig bilde, kanskje. Poenget er at det som mange ganger kan virke som en umulig oppgave fordi den er for STOR, blir mulig så snart man deler den opp i mindre gjøremål.

Slik er det med mitt Gammelstua-prosjekt. I årevis har huset stått der og blitt fylt opp med ting og tang, til det nesten var kul på veggene. Det var til slutt omtrent ikke mulig å gå inn. Forfallet ble mer og mer synlig. Takstein falt av. Huset seg ned i grunnen og ble skjevt og skakt. Vindusrutene knustes. Trappa råtnet.

Likevel var det denne drømmen … om å sette huset i stand. Om å redde det, men samtidig ta det i bruk for min egen del. Fordi huset trengte meg, og jeg trengte huset.

Og den drømmen ville så bestemt ikke slippe taket.

Derfor måtte den bare iverksettes.

Steg for steg.

En milepæl! Fra idé og drøm til handling føles helt supert. Siv Holmin er dyktig handverker og skal sette i stand vinduene i huset. (C) Lill-Karin Elvestad.

Denne uka har arbeidet med huset gått over i det jeg kaller fase to. I første fase handlet det i hovedsak om rydding, kjøring av søppel, planlegging, søknadsskriving og innhenting av kompetanse og informasjon.

I den nye fasen vil det handle om selve det fysiske arbeidet. Det var en god følelse å se handverker Siv Holmin ta ut vinduene for at de skal settes i stand. Ja, intet mindre enn en milepæl - nå skjer det endelig! Jeg gleder meg til å følge prosessen, som jeg jo også skal lære noe av, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med linoljemaling! Vinduene skal få nye glass (vi fant brukbare glass på loftet i huset), ny kitting og selvsagt ny maling, før de settes på plass igjen. Forhåpentligvis vil de vare i mange tiår til, med litt kjærlig stell.

Å ta ned takstein var en ny oppgave for alle tre som deltok - men vi fikk det til! (C) LKE.

En del av egeninnsatsen i prosjektet er å ta ned taksteinen. Snakk om å gå ut av komfortsonen – og opp på taket! Vi fikk lånt stillas og en høvelig takstige, så var det bare å sette i gang. Mitt arbeidsfelt var på taket, mens sønnen min sto i stillaset og tok imot steinen etter hvert som jeg sendte den nedover. På bakken sto mannen min og stablet steinen i ulike seksjoner etter tykkelse. Skikkelig TEAMWORK! På denne måten tok det faktisk bare to dager å få ned steinen.

Nå skal taket dekkes midlertidig med presenning mot nedbør, så er det klart for tømrerne når den tid kommer. Steinen skal jeg vaske/rense, for den skal jo opp igjen når taket er fikset litt på.

Alle mattene og teppene ble grundig ristet og banket, og fikk henge ute i herlig vår-vind i noen dager. (C) Lill-Karin Elvestad

Tidligere i vår hadde jeg besøk av ei spennende dame, nemlig Torunn Sedolfsen. Hun er lektor og faglærer i formgivningsfag med hovedfag i vev, og kom i fjor ut med boka Tekstiler i Troms – en kvinnehistorie. Den finner du her: https://www.orkana.no/produkt/tekstiler-i-troms-en-kvinnehistorie/ Torunn har blant annet jobbet med å registrere tekstiler, og da jeg kontaktet henne var det med bakgrunn i nettopp dette. I huset hadde jeg nemlig funnet en hel del handvevde tekstiler og tepper, samt andre gamle klær, og jeg ønsket at hun kunne se på funnene. Det ble et spennende og interessant møte. Det viser seg at min oldemor Anna var en dyktig veverske, og at flere vevde tekstiler fra henne allerede var registrert av nettopp Torunn!

Jeg føler at jeg har fått enda mer kunnskap og respekt for mine formødre etter å ha satt meg litt inn i tekstilhistorien. Filleryene, ullteppene, skinnfellen og ullklærne får en ny verdi for meg når jeg vet at de er skapt av kvinnene før meg. Timer, dager og uker med arbeid ligger bak hvert eneste plagg eller teppe. Er det rart de var nøye med å ta vare på, sy om, stoppe og reparere?

Se så nydelige farger! (C) LKE

Å ta fatt på drømmen om Gammelstua har vist seg å være en større reise enn jeg kunne ha forestilt meg. Ja, det er mye arbeid. Men arbeidet med huset gir dyp glede og mestringsfølelse – jeg får til ting jeg ikke ante at jeg kunne!

Og det er ikke bare i det fysiske arbeidet at eventyret ligger, det er også i den mentale og følelsesmessige prosessen. Det er som om huset rommer både Norges samfunnshistorie og den nære historien på én og samme tid.

Og nå flettes husets historie sammen med min historie.

Vil du høre mer om dette, og kanskje få tips til søknadsskriving m.m., skal jeg delta på en live-sending med Kulturminnefondet onsdag 19. mai kl. 17. Du finner sendinga her: Kulturmiljøprat

I JUNI KAN DU OGSÅ BESØKE GAMMELSTUA: I forbindelse med Malangen kystkulturfestival 25.-27. juni, holder jeg huset åpent. Det blir enkel servering, omvisning og fortelling mellom kl. 1230 og 1430 søndag 27. juni. Sees vi? Les mer her: www.malangenkystkulturfestival.no/program

Skal du ikke etterisolere når du først er i gang? Så kan du bruke huset året rundt, og tjene mer penger! Hva med å bare få skiftet vinduene, de gamle er jo rimelig slitne? Ja, du burde i alle fall mure en mur og sette huset på. Det at huset står på påler, gjør det jo bare enda kaldere …

Gammelstua anno april 2021. Snart vår!

Når man spør om råd, får man råd. Og i prosessen med å sette i stand Gammelstua, har jeg måttet be om mange råd. Jeg har ingen handverkskompetanse – og i starten av min vei mot mer kunnskap, virket det som jeg skulle gjennom en uoversiktlig jungel.

For det er nesten slik at en får ulike råd etter hvem man spør. Også innenfor dette feltet. Det hele koker ned til at en selv må ha en nokså klar formening om hva man vil. Man må kjenne etter hva den gode, gamle magefølelsen sier – og følge den! Uansett hva slags kompetanse du som huseier har eller ikke har, er det du som til slutt må ta avgjørelsene. Det er ditt hus – du bestemmer.

Det jeg tar valgene mine ut fra, er en grunnleggende kjærlighet for stedet jeg bor på. Ut fra den kjærligheten og tilhørigheten vokser et behov for å ta vare på. Men det er mange måter å ta vare på, og det er her at jeg som huseier må ta stilling til hva jeg vil og ønsker.

Nei, jeg skal ikke etterisolere huset. Det vil medføre store endringer både innvendig og utvendig. Nei, jeg skal ikke sette huset på en grunnmur. Det har nemlig aldri stått på mur – det har alltid stått på påler. Og det er i seg selv sjeldent og unikt!

En kalksalpeter-sekk henger mellom rommene på loftet, som en slags kuldedør.

Jeg skal følge min magefølelse, som er denne: Huset skal settes i stand, med nødvendige grep, men med minst mulig endring av det opprinnelige. For det er jo det som er hele poenget her: De menneskene som senere skal besøke Gammelstua, skal få en autentisk opplevelse av hvordan det faktisk var å bo der. Og jeg trenger ikke enda et helårshus. Jeg har to andre hus på gården fra før.

Hadde jeg tenkt mer kortsiktig og kommersielt, ville selvsagt etterisolering og helårsbruk gitt mer penger i kassa. Jeg ville hatt et hus til utleie året gjennom, kanskje til nordlys-turister, og jeg kunne ha brukt det til kurs også vinterstid. (Vi skal jo heller ikke glemme at det var en helårsbolig i 15 år – og alle som bodde der, klarte seg meget godt gjennom vinteren. Faktisk var de påfallende lite syke.)

Men nei. Huset skal få være mest mulig slik det opprinnelig var – bare gjøres koselig igjen. Ja, og jeg må legge inn vann og lage et lite toalettrom. Jeg kan ikke forvente at mine kursdeltagere skal bruke utedoet i fjøset – slik beboerne gjorde da huset var bolig.

Hvorfor dette ønsket om å bevare, ikke endre? Som nevnt, først og fremst for at vi som lever nå skal kunne kjenne på kroppen, ja fysisk erfare, hvordan det var å bo i et tømmerhus fra 1926. For det andre, og minst like viktig for meg: Jeg vil bevare det i respekt for mine formødre og forfedre. Som bygde huset av materiale fra skogen her, som innredet det med geranium og vevde matter og gardiner, som bodde og levde i huset i mange år.

Og om det trekker på gulvet en kjølig mai-morgen, kan jeg herved love at det vil finnes ull-lester nok til alle.

For noen dager siden var handverkerne her på første reelle planleggingsmøte. Den ene er tømrer, den andre tradisjonshandverker. Jeg synes de fyller hverandre ut veldig godt, og jeg er svært fornøyd med valg av fagfolk. Jeg føler at de lytter på mine ønsker, og kommer med råd og spørsmål ut fra det.

Så nå er det snart tid for den første, store innsatsen for egen hånd: Ta ned steinen av taket. Men først skal det ryddes enda litt mer innvendig, og samtidig får våren tatt et fastere grep på vær og vind. Det er hakket mer hyggelig å arbeide ute når en slipper snøstorm og iskaldt sludd!

Et annet moment som har vært viktig for meg, og som kommer som en naturlig konsekvens av måten jeg tenker istandsetting på, er bærekraft. Gjenbruk og langsomhet er et mye bedre fundament for meg å skape en næring på, enn kortsiktig og kommersiell tankegang. Jeg vil holde meg til det som føles bærekraftig og ekte – og det tror jeg også vil videreføres til de som gjester Gammelstua en gang i fremtiden.

Men dette er jo det jeg føler. Du tenker kanskje på en helt annen måte – og det er jo selvsagt greit. Men om du eier en gammel bygning du vurderer å sette i stand, vil jeg gi følgende råd: Bruk tid på å skaffe deg en viss kunnskap om tidligere tiders handverk og tradisjoner. På den måten står du mer rustet til å ta viktige valg, og du vil kanskje bli overrasket over å innse at det som i utgangspunktet ser slitt ut, faktisk er fullt brukbart med bare litt vedlikehold. Husk at bygget kanskje har stått i 100 år – og at din oppgave er å få det til å stå i 100 til!

Gamle vinduer - laget av kjerneved.

Lag en liste over hvor du kan søke midler, og ta kurs i søknadsskriving. Disse arrangeres jevnlig, blant annet av fylkeskommunen og Kulturminnefondet. På for eksempel Facebook og Instagram finnes et hav av inspirasjon og tips.

Til syvende og sist må man bare følge Pippis råd: Hvordan kan jeg vite om jeg ikke klarer det, når jeg aldri har prøvd? DET er en god tanke å ha med seg når jeg skal opp på taket og jobbe med skiferstein for første gang i mitt liv!

Takk til Kulturminnefondet – som gjør mitt og svært mange andres prosjekter mulig!