Jeg eier et hus.

Nei, ikke bare ett. Mange.

Tre hus. To fjøs. Tre garasjer. Sommerfjøs. Naust.

Totalt er det 11 bygninger på gården Elvestad.

Det kan man jo fort la seg overvelde av.

For hva skal man egentlig bruke alle disse bygningene til?

Er det bedre å rive de man ikke selv trenger til boplass, og slippe utgifter og arbeid?

Gammelstua fra 1926. (C) LKE

Det eldste huset på gården er en torvesjå, trolig fra slutten av 1800-tallet. Materialet den er bygget av, ble sagd på den opprinnelige oppgangssaga i Aursfjord. I samme område ble også mesteparten av tømmeret og kledningen til de andre bygningene på gården sagd. Dog ikke på selve oppgangssaga, men på ei dampdrevet sirkelsag som da var kommet opp. Det gikk nok raskere enn det vanndrevne sagbladet.

Farfaren min hugde tømmeret i egen skog, fløtet det ei drøy mil til saga, og fraktet ferdig material tilbake igjen. Jeg har funnet mange håndsagde furu-stubber i skogen. De står og lyser i skogbunnen, og bærer på historien om et gammelt håp.

Det er likevel den nest eldste bygninga jeg skal fortelle om nå. Det er et bolighus fra 1926. Opprinnelig bygget som ei sommerstue; mange familier hadde ei ekstra stue de flyttet ut i på sommeren. Da fikk «finstua», hovedhuset, stå ubrukt og nyvasket ei tid. Dette var også praktisk hvis de skulle male opp gulvene. Jeg tror også at dette huset ble satt opp som en direkte følge av alt besøket som pleide å dukke opp sommerstid. Min oldemor Anna var en omsorgsfull person i ei stor slekt. Hun oppfostret tanteunger da broren og hans kone døde tidlig. Hun hadde både sin egen mor og sin svigermor boende hjemme. Moren døde av tuberkulose i 1906. Svigermoren hadde amputert en fot, og var avhengig av hjelp.

I tillegg hadde Anna mange yngre søsken, som gjerne kom til Kirkevika for et lengre sommeropphold.

Hollandsk krukke.

Da Annas sønn, min farfar, tok bureising på halve bruket, trengte han og den vesle familien et hus. Sommerstua ble dermed med på flyttelasset. Det ble plukket ned og satt opp, som et byggesett. Tømmerhusene var ofte ganske enkle å flytte på, i motsetning til dagens hus.

Og der står det altså. Huset.

Som jeg i sommer har tilbrakt mange timer i.

Jeg har ikke sittet ved den gamle kjøkkenovnen og drukket kaffe. Jeg har ikke nytt freden i den blåmalte stua med etasjeovnen. Jeg har ikke satt blomsterbuketter i de slitte, smårutede vinduene.

Jeg har ryddet. Tømt. Fjernet. Lass på lass med saker og ting er kjørt til sorteringsmottak. Det er gammel plast. Det er papp, treverk, musespiste dyner, blikkbokser, syltetøyglass, rømmebegre, morkne klær, malingsspann, flasker, og utallige esker med aviser og magasiner.

Innimellom alt avfallet dukker det skatter opp.

Et slitt, gammelt baketrau. Kan det ha tilhørt min tippoldemor? Bokstavene A og M er skåret inn på baksiden. Hun het Ane Marie.

Kommag-bånd, handsydde, i nydelige farger. Hvem har laget dem?

Ei hjemmestrikket lita kofte. Stoppet i flere omganger på albuer og ermer. Var det farmors?

Ei tønne full av norgesglass. Gamle.

Brev og dokumenter.

Håndlagde trestoler og skap. Slitt av bruk, falmet i fargen, vakre og sterke.

Spiskammers - et glemt ord?

En solid, grønnmalt kjøkkenbenk med buede handtak av metall. Så «in» at det nesten er komisk.

Så – hvorfor rydder jeg?

Hvorfor bære, løfte, skyve og kaste i timer, dager og uker – hva er belønningen?

For første gang i mitt liv ser jeg rommene slik de opprinnelig var.

Panel- og tømmervegger kommer fri. Gulv kan feies. Vinduskarmer børstes rene for spindelvev. Dørene trer frem med alle sine detaljer; blå, grønne eller hvitmalte, alle med profilerte detaljer og fyllinger. Brede, profilerte lister rundt vinduene, selvfølgelig høvlet for hånd. De tok seg tid før i tiden, håndverkerne.

En søndag, da jeg hadde ryddet i fire timer, feid alle gulvene og egentlig kunne si meg fornøyd før besøket skulle komme, hørte jeg et lite sukk fra huset. Et lykkelig, lite utpust.  

Kanskje er det ennå håp.

Gulvene er skjeve, det er oppoverbakke mot pipa. Maling flasser av. Mange vindusglass er knust.

Skal huset leve videre også etter sitt 94. år, må det komme nye dager med bæring og løfting. Timer med riving, gjenskaping, snekring, maling.

Det vil koste. Også i penger.

Så igjen – hvorfor?

Fordi jeg fortsatt ser en verdi i huset. I 94 år har treverket og steintaket holdt unna fukt og råte. Vinduene er av håndplukket kjerneved, litt skraping og maling så kan de stå i nye 94 år. Det forteller meg noe om kvalitet. Om varighet. Om styrke.

Og de verdiene vil jeg gjøre mitt for å ivareta. Ikke bare for å bevare huset, men for å ta huset i bruk. En gang rommet huset en familie på seks. Fire barn vokste opp her. Sprang i den bratte loftstrappa, varmet lemmene ved kjøkkenovnen, pyntet juletreet i stua. Som var tatt i bruk for anledningen. Ja, for om vinteren var det kun kjøkkenet og loftet som var i bruk. Det kostet for mye ressurser å holde resten av huset varmt.

Jeg skal ikke bo i huset.

Men jeg vil bruke det på min måte.

Fylle det med mennesker, kjærlighet og gode samtaler.

Jeg trenger huset. Og huset trenger meg.

Derfor.

Og du? Vil du følge meg på den kronglete veien gjennom søknadsskriving, egeninnsats, befaring og idémyldring, er du hjertelig velkommen til det.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad.

I vår har jeg avsluttet bachelor-studier i historie ved Universitetet i Tromsø. Jeg har studert ved siden av jobb, og brukt fem år mot normalt tre. Det er jeg stolt av, og det viser at det er mulig hvis man bare har lyst!

Til tider har det vært krevende, men min lidenskap for fortiden, og særlig kvinnehistorie, har vært en viktig drivkraft hele veien. Og tro det eller vei – studiene har vært gode å fordype seg i når livet bød på kreft og andre kriser.

I bachelor-oppgaven skrev jeg om min tippoldemor Ane Marie Aleksandersen (1847-1906), som ble skilt i 1904. En skilsmisse på denne tiden var oppsiktsvekkende, og muligens var hun og mannen det eneste paret som skilte seg i Balsfjord på flere år. Tittelen på oppgaven er: Med kvinneperspektiv på en skilsmisse rundt 1900: lovverk, saksgang, utfall og konsekvenser.

Jeg har brukt skilsmissen som utgangspunkt for å fortelle om særlig kvinners rettigheter, og hvilke økonomiske og personlige konsekvenser en skilsmisse kunne få. Jeg har sett på gjeldende lovverk, jeg har studert selve saksgangen (inkludert brev skrevet av ektemannen, hvor han ber om fortgang i saken siden han skal gifte seg på nytt), og jeg har forsøkt å forstå hvordan livet til Ane Marie ble etter separasjon og skilsmisse.

Det har vært en forunderlig reise. Forunderlig, fordi jeg selv har vært gjennom skilsmisse og dermed kan leve meg inn i noe av det samme som Ane Marie erfarte. Men samtidig forstår jeg hvor store ulikhetene er mellom samfunnet nå og samfunnet da. For det første var det liten og ingen beskyttelse i lovverket – heller tvert imot. Frem til 1927 ble kvinnen etter loven økonomisk underlagt mannen idet hun giftet seg. Hun rådde ikke over egen formue, kunne ikke inngå økonomiske avtaler eller investere uten hans samtykke. Ved en skilsmisse kunne begge parter riktignok kreve boet delt, men i mellomtiden kunne altså mannen ha brukt opp alle de midlene hun eventuelt hadde med seg inn i ekteskapet.

Det eneste bildet jeg har klart å finne av Ane Marie Aleksandersen. Min tippoldemor.

For det andre viser saksgangen tydelig hvor gjennomgripende kjønns-ubalansen var i maktapparatet. I både de geistlige og verdslige etatene som behandlet separasjon og skilsmisse, ville en kvinne ved forrige århundreskifte alltid møte kun menn. De som konkret var involvert i Ane Maries sak, var «høye herrer» som sogneprest Gudbrand Olsen Kløvstad i Balsfjord, politimester Ola Torvald Grårud i Tromsø, amtmann for Tromsø amt Boye Strøm og lensmann i Balsfjord, Samuel Wennberg. Denne skjevheten kan man jo tenke seg kunne påvirke saksgangen og utfallet, og ikke minst kvinnens oppfatning av å bli hørt og hensyntatt. I ett brev heter det at for eksempel Ane Marie må innfinne seg på politimesterens kontor slik at det kan foretas megling.

Det fantes heller ingen sikkerhetsnett. Ingen familievernkontor, ingen rett til økonomisk støtte, ingen verdens ting som fanget opp den som ble bostedsløs og uten inntekt som følge av en skilsmisse. Hadde man da ikke familie eller andre å lene seg på, kunne livet brått bli farlig.

Ane Marie hadde med seg sin yngste sønn på 11 år da hun måtte forlate gården Hestnes Nordre i Balsfjord, hvor hun hadde vært husmor og kone i 26 år. Hun hadde født 11 barn, hvorav ni vokste opp, og nå forlot de alle hjemgården.

I løpet av de neste syv årene, til hun døde i 1906, kjempet Ane Marie på den eneste måten hun kunne: Hun krevde boet delt, og hun sørget for å holde seg unna fattigkassen. Det sistnevnte var nemlig så forbundet med skam at alle andre utveier måtte prøves først. Derfor tok hun seg arbeid som «dagarbeiderske» på en annen manns gård. Derfor bodde hun kummerlig hos sine eldste barn, sikkert med følelsen av å være til bry, men samtidig takknemlig for å få husly. Derfor holdt hun ut å få navnet sitt på trykk i de fleste av landsdelens aviser, da kunngjøringen om tvangsauksjonen på Hestnes Nordre kom.

Jeg har ikke funnet ett eneste dokument med hennes navnetrekk på i sakspapirene. Jeg møtte henne aldri, jeg vet ikke hva hun tenkte, følte og sa. Men jeg vet at hun nektet å stille til megling, og at hun krevde sin rett i boet gjennom det hele.

Jeg vet også at hun på sine siste dager vandret i det samme landskapet som jeg nå vandrer i; i Kirkevika, Malangen. Hun flyttet hit til sin eldste datter, og døde senhøsten 1906 som følge av tuberkulose i lungene.

Takk, Ane Marie. For alt du har fortalt meg. Uten å si et eneste ord.   

PS: Dersom du ønsker å lese oppgaven, deler jeg gjerne. Bare send meg en melding.