Jeg eier et hus.

Nei, ikke bare ett. Mange.

Tre hus. To fjøs. Tre garasjer. Sommerfjøs. Naust.

Totalt er det 11 bygninger på gården Elvestad.

Det kan man jo fort la seg overvelde av.

For hva skal man egentlig bruke alle disse bygningene til?

Er det bedre å rive de man ikke selv trenger til boplass, og slippe utgifter og arbeid?

Det eldste huset på gården er en torvesjå, trolig fra slutten av 1800-tallet. Materialet den er bygget av, ble sagd på den opprinnelige oppgangssaga i Aursfjord. I samme område ble også mesteparten av tømmeret og kledningen til de andre bygningene på gården sagd. Dog ikke på selve oppgangssaga, men på ei dampdrevet sirkelsag som da var kommet opp. Det gikk nok raskere enn det vanndrevne sagbladet.

Farfaren min hugde tømmeret i egen skog, fløtet det ei drøy mil til saga, og fraktet ferdig material tilbake igjen. Jeg har funnet mange håndsagde furu-stubber i skogen. De står og lyser i skogbunnen, og bærer på historien om et gammelt håp.

Det er likevel den nest eldste bygninga jeg skal fortelle om nå. Det er et bolighus fra 1926. Opprinnelig bygget som ei sommerstue; mange familier hadde ei ekstra stue de flyttet ut i på sommeren. Da fikk «finstua», hovedhuset, stå ubrukt og nyvasket ei tid. Dette var også praktisk hvis de skulle male opp gulvene. Jeg tror også at dette huset ble satt opp som en direkte følge av alt besøket som pleide å dukke opp sommerstid. Min oldemor Anna var en omsorgsfull person i ei stor slekt. Hun oppfostret tanteunger da broren og hans kone døde tidlig. Hun hadde både sin egen mor og sin svigermor boende hjemme. Moren døde av tuberkulose i 1906. Svigermoren hadde amputert en fot, og var avhengig av hjelp.

I tillegg hadde Anna mange yngre søsken, som gjerne kom til Kirkevika for et lengre sommeropphold.

Da Annas sønn, min farfar, tok bureising på halve bruket, trengte han og den vesle familien et hus. Sommerstua ble dermed med på flyttelasset. Det ble plukket ned og satt opp, som et byggesett. Tømmerhusene var ofte ganske enkle å flytte på, i motsetning til dagens hus.

Og der står det altså. Huset.

Som jeg i sommer har tilbrakt mange timer i.

Jeg har ikke sittet ved den gamle kjøkkenovnen og drukket kaffe. Jeg har ikke nytt freden i den blåmalte stua med etasjeovnen. Jeg har ikke satt blomsterbuketter i de slitte, smårutede vinduene.

Jeg har ryddet. Tømt. Fjernet. Lass på lass med saker og ting er kjørt til sorteringsmottak. Det er gammel plast. Det er papp, treverk, musespiste dyner, blikkbokser, syltetøyglass, rømmebegre, morkne klær, malingsspann, flasker, og utallige esker med aviser og magasiner.

Innimellom alt avfallet dukker det skatter opp.

Et slitt, gammelt baketrau. Kan det ha tilhørt min tippoldemor? Bokstavene A og M er skåret inn på baksiden. Hun het Ane Marie.

Kommag-bånd, handsydde, i nydelige farger. Hvem har laget dem?

Ei hjemmestrikket lita kofte. Stoppet i flere omganger på albuer og ermer. Var det farmors?

Ei tønne full av norgesglass. Gamle.

Brev og dokumenter.

Håndlagde trestoler og skap. Slitt av bruk, falmet i fargen, vakre og sterke.

En solid, grønnmalt kjøkkenbenk med buede handtak av metall. Så «in» at det nesten er komisk.

Så – hvorfor rydder jeg?

Hvorfor bære, løfte, skyve og kaste i timer, dager og uker – hva er belønningen?

For første gang i mitt liv ser jeg rommene slik de opprinnelig var.

Panel- og tømmervegger kommer fri. Gulv kan feies. Vinduskarmer børstes rene for spindelvev. Dørene trer frem med alle sine detaljer; blå, grønne eller hvitmalte, alle med profilerte detaljer og fyllinger. Brede, profilerte lister rundt vinduene, selvfølgelig høvlet for hånd. De tok seg tid før i tiden, håndverkerne.

En søndag, da jeg hadde ryddet i fire timer, feid alle gulvene og egentlig kunne si meg fornøyd før besøket skulle komme, hørte jeg et lite sukk fra huset. Et lykkelig, lite utpust.

Kanskje er det ennå håp.

Gulvene er skjeve, det er oppoverbakke mot pipa. Maling flasser av. Mange vindusglass er knust.

Skal huset leve videre også etter sitt 94. år, må det komme nye dager med bæring og løfting. Timer med riving, gjenskaping, snekring, maling.

Det vil koste. Også i penger.

Så igjen – hvorfor?

Fordi jeg fortsatt ser en verdi i huset. I 94 år har treverket og steintaket holdt unna fukt og råte. Vinduene er av håndplukket kjerneved, litt skraping og maling så kan de stå i nye 94 år. Det forteller meg noe om kvalitet. Om varighet. Om styrke.

Og de verdiene vil jeg gjøre mitt for å ivareta. Ikke bare for å bevare huset, men for å ta huset i bruk. En gang rommet huset en familie på seks. Fire barn vokste opp her. Sprang i den bratte loftstrappa, varmet lemmene ved kjøkkenovnen, pyntet juletreet i stua. Som var tatt i bruk for anledningen. Ja, for om vinteren var det kun kjøkkenet og loftet som var i bruk. Det kostet for mye ressurser å holde resten av huset varmt.

Jeg skal ikke bo i huset.

Men jeg vil bruke det på min måte.

Fylle det med mennesker, kjærlighet og gode samtaler.

Jeg trenger huset. Og huset trenger meg.

Derfor.

Og du? Vil du følge meg på den kronglete veien gjennom søknadsskriving, egeninnsats, befaring og idémyldring, er du hjertelig velkommen til det.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad.

Å rydde et hus

Ord i landskap