I vår har jeg avsluttet bachelor-studier i historie ved Universitetet i Tromsø. Jeg har studert ved siden av jobb, og brukt fem år mot normalt tre. Det er jeg stolt av, og det viser at det er mulig hvis man bare har lyst!

Til tider har det vært krevende, men min lidenskap for fortiden, og særlig kvinnehistorie, har vært en viktig drivkraft hele veien. Og tro det eller vei – studiene har vært gode å fordype seg i når livet bød på kreft og andre kriser.

I bachelor-oppgaven skrev jeg om min tippoldemor Ane Marie Aleksandersen (1847-1906), som ble skilt i 1904. En skilsmisse på denne tiden var oppsiktsvekkende, og muligens var hun og mannen det eneste paret som skilte seg i Balsfjord på flere år. Tittelen på oppgaven er: Med kvinneperspektiv på en skilsmisse rundt 1900: lovverk, saksgang, utfall og konsekvenser.

Jeg har brukt skilsmissen som utgangspunkt for å fortelle om særlig kvinners rettigheter, og hvilke økonomiske og personlige konsekvenser en skilsmisse kunne få. Jeg har sett på gjeldende lovverk, jeg har studert selve saksgangen (inkludert brev skrevet av ektemannen, hvor han ber om fortgang i saken siden han skal gifte seg på nytt), og jeg har forsøkt å forstå hvordan livet til Ane Marie ble etter separasjon og skilsmisse.

Det har vært en forunderlig reise. Forunderlig, fordi jeg selv har vært gjennom skilsmisse og dermed kan leve meg inn i noe av det samme som Ane Marie erfarte. Men samtidig forstår jeg hvor store ulikhetene er mellom samfunnet nå og samfunnet da. For det første var det liten og ingen beskyttelse i lovverket – heller tvert imot. Frem til 1927 ble kvinnen etter loven økonomisk underlagt mannen idet hun giftet seg. Hun rådde ikke over egen formue, kunne ikke inngå økonomiske avtaler eller investere uten hans samtykke. Ved en skilsmisse kunne begge parter riktignok kreve boet delt, men i mellomtiden kunne altså mannen ha brukt opp alle de midlene hun eventuelt hadde med seg inn i ekteskapet.

Det eneste bildet jeg har klart å finne av Ane Marie Aleksandersen. Min tippoldemor.

For det andre viser saksgangen tydelig hvor gjennomgripende kjønns-ubalansen var i maktapparatet. I både de geistlige og verdslige etatene som behandlet separasjon og skilsmisse, ville en kvinne ved forrige århundreskifte alltid møte kun menn. De som konkret var involvert i Ane Maries sak, var «høye herrer» som sogneprest Gudbrand Olsen Kløvstad i Balsfjord, politimester Ola Torvald Grårud i Tromsø, amtmann for Tromsø amt Boye Strøm og lensmann i Balsfjord, Samuel Wennberg. Denne skjevheten kan man jo tenke seg kunne påvirke saksgangen og utfallet, og ikke minst kvinnens oppfatning av å bli hørt og hensyntatt. I ett brev heter det at for eksempel Ane Marie må innfinne seg på politimesterens kontor slik at det kan foretas megling.

Det fantes heller ingen sikkerhetsnett. Ingen familievernkontor, ingen rett til økonomisk støtte, ingen verdens ting som fanget opp den som ble bostedsløs og uten inntekt som følge av en skilsmisse. Hadde man da ikke familie eller andre å lene seg på, kunne livet brått bli farlig.

Ane Marie hadde med seg sin yngste sønn på 11 år da hun måtte forlate gården Hestnes Nordre i Balsfjord, hvor hun hadde vært husmor og kone i 26 år. Hun hadde født 11 barn, hvorav ni vokste opp, og nå forlot de alle hjemgården.

I løpet av de neste syv årene, til hun døde i 1906, kjempet Ane Marie på den eneste måten hun kunne: Hun krevde boet delt, og hun sørget for å holde seg unna fattigkassen. Det sistnevnte var nemlig så forbundet med skam at alle andre utveier måtte prøves først. Derfor tok hun seg arbeid som «dagarbeiderske» på en annen manns gård. Derfor bodde hun kummerlig hos sine eldste barn, sikkert med følelsen av å være til bry, men samtidig takknemlig for å få husly. Derfor holdt hun ut å få navnet sitt på trykk i de fleste av landsdelens aviser, da kunngjøringen om tvangsauksjonen på Hestnes Nordre kom.

Jeg har ikke funnet ett eneste dokument med hennes navnetrekk på i sakspapirene. Jeg møtte henne aldri, jeg vet ikke hva hun tenkte, følte og sa. Men jeg vet at hun nektet å stille til megling, og at hun krevde sin rett i boet gjennom det hele.

Jeg vet også at hun på sine siste dager vandret i det samme landskapet som jeg nå vandrer i; i Kirkevika, Malangen. Hun flyttet hit til sin eldste datter, og døde senhøsten 1906 som følge av tuberkulose i lungene.

Takk, Ane Marie. For alt du har fortalt meg. Uten å si et eneste ord.   

PS: Dersom du ønsker å lese oppgaven, deler jeg gjerne. Bare send meg en melding.

Jeg må innrømme at det omtrent ikke går en dag uten at jeg tenker på deg. Jeg har levd med deg ganske lenge, flere år faktisk, og fortsatt er du med meg. Ja, egentlig i enda sterkere grad enn før.

For nå er du jo der ute også.

Ågot Gjems Selmer, fotografert i 1899.

Ikke lenger bare en trigger for min nysgjerrighet og undring, men en omtalt kvinne hvis livshistorie leses av hundrevis av mennesker. I går oppdaget jeg at du sto i bokhylla til et av mine store forbilder innen kvinnehistorie og kvinneforskning på Universitetet i Tromsø. Jeg klarte å la vær å ta frem mobilkameraet.

Men slik er det vel for de fleste biografer; når man dykker ned i et annet menneskes liv i et forsøk på å komme opp med et riktig tidsbilde, flyter det mennesket inn under huden på deg. For noen bare i perioder, for andre på livstid.

Det er jo ikke det at jeg beundrer deg uhemmet og skryter av deg i alle sammenhenger. Nei, du hadde dine sider du også. Som at du så ned på samene – de var jo så skitne – og at du nok var forfengelig og i perioder selvopptatt. Det sistnevnte kan vi jo alle og enhver være, det skal sies. Og du var tross alt skuespiller – et yrke som ofte krever fullt fokus på en selv.

Jeg lurer selvsagt på hva du ville ha sagt om boka, hvis du fikk lese den. Jeg vet at du ville likt å bli omtalt, og jeg håper at boka gir deg en følelse av å ikke være glemt, tross alt. Kanskje ville du rynket på nesen over noen av bildene? Kanskje ville du kranglet med meg om detaljer, og fnyst av at jeg har tolket ditt vesen feil? Kanskje ville du vært rystet over hva jeg valgte å ta med – og hva jeg utelot?

Det får jeg aldri vite.

Men det jeg vet, er at stadig flere blir kjent med deg. Biografien lever sitt eget liv, selges hit og dit, leses av kvinner og menn. Jeg ser at mange av dine oversatte bøker fortsatt er i omløp, på nettauksjoner og i antikvariat.

Oss to på Litteraturhuset i Oslo, 2019.

Og utover våren venter nye foredrag og turné. Vi to skal reise til Oslo, Harstad, Tromsø og Lofoten, og kanskje flere steder. Det vil du uten tvil like – du var jo en ivrig og etterspurt foredragsholder selv.

Kjære Ågot.

Takk for det du har lært meg om å stå opp for sine valg. Takk for alle ordene du delte, ord som har en egen evne til å oppmuntre og inspirere.

Takk for at du skapte deg et liv her i nord, til tross for at det nok føltes som å være forvist til ødemarka. Gjennom deg ble tusenvis av barn over hele Europa kjent med doktorfamilien i Balsfjord. Foreldre - særlig mødre - kunne trekke et lettelsens sukk over at noen endelig snakket om barneoppdragelse og seksualitet i én og samme setning. Og alle kunne le godt av dine fortellinger om da du matet kua med uer fordi du ikke kunne fordra smaken. Og fordi du ikke ante hvordan du skulle tilberede den såkalte delikatessen.

Takk for følget så langt, Ågot. Jeg må komme med en liten innrømmelse til slutt; nemlig at jeg sånn smått har begynt å tenke på neste bokprosjekt. Men jeg er langt fra klar til å slippe taket i deg!

Det må bli flere foredrag og opplesninger, flere tilbakemeldinger fra lesere, flere anledninger til å løfte frem en fortid som i dag er så lett å glemme!

Ja, i grunnen kan du nå bare bli værende her. Din plass kan uansett aldri fylles av noen andre.