Jeg må innrømme at det omtrent ikke går en dag uten at jeg tenker på deg. Jeg har levd med deg ganske lenge, flere år faktisk, og fortsatt er du med meg. Ja, egentlig i enda sterkere grad enn før.

For nå er du jo der ute også.

Ågot Gjems Selmer, fotografert i 1899.

Ikke lenger bare en trigger for min nysgjerrighet og undring, men en omtalt kvinne hvis livshistorie leses av hundrevis av mennesker. I går oppdaget jeg at du sto i bokhylla til et av mine store forbilder innen kvinnehistorie og kvinneforskning på Universitetet i Tromsø. Jeg klarte å la vær å ta frem mobilkameraet.

Men slik er det vel for de fleste biografer; når man dykker ned i et annet menneskes liv i et forsøk på å komme opp med et riktig tidsbilde, flyter det mennesket inn under huden på deg. For noen bare i perioder, for andre på livstid.

Det er jo ikke det at jeg beundrer deg uhemmet og skryter av deg i alle sammenhenger. Nei, du hadde dine sider du også. Som at du så ned på samene – de var jo så skitne – og at du nok var forfengelig og i perioder selvopptatt. Det sistnevnte kan vi jo alle og enhver være, det skal sies. Og du var tross alt skuespiller – et yrke som ofte krever fullt fokus på en selv.

Jeg lurer selvsagt på hva du ville ha sagt om boka, hvis du fikk lese den. Jeg vet at du ville likt å bli omtalt, og jeg håper at boka gir deg en følelse av å ikke være glemt, tross alt. Kanskje ville du rynket på nesen over noen av bildene? Kanskje ville du kranglet med meg om detaljer, og fnyst av at jeg har tolket ditt vesen feil? Kanskje ville du vært rystet over hva jeg valgte å ta med – og hva jeg utelot?

Det får jeg aldri vite.

Men det jeg vet, er at stadig flere blir kjent med deg. Biografien lever sitt eget liv, selges hit og dit, leses av kvinner og menn. Jeg ser at mange av dine oversatte bøker fortsatt er i omløp, på nettauksjoner og i antikvariat.

Oss to på Litteraturhuset i Oslo, 2019.

Og utover våren venter nye foredrag og turné. Vi to skal reise til Oslo, Harstad, Tromsø og Lofoten, og kanskje flere steder. Det vil du uten tvil like – du var jo en ivrig og etterspurt foredragsholder selv.

Kjære Ågot.

Takk for det du har lært meg om å stå opp for sine valg. Takk for alle ordene du delte, ord som har en egen evne til å oppmuntre og inspirere.

Takk for at du skapte deg et liv her i nord, til tross for at det nok føltes som å være forvist til ødemarka. Gjennom deg ble tusenvis av barn over hele Europa kjent med doktorfamilien i Balsfjord. Foreldre - særlig mødre - kunne trekke et lettelsens sukk over at noen endelig snakket om barneoppdragelse og seksualitet i én og samme setning. Og alle kunne le godt av dine fortellinger om da du matet kua med uer fordi du ikke kunne fordra smaken. Og fordi du ikke ante hvordan du skulle tilberede den såkalte delikatessen.

Takk for følget så langt, Ågot. Jeg må komme med en liten innrømmelse til slutt; nemlig at jeg sånn smått har begynt å tenke på neste bokprosjekt. Men jeg er langt fra klar til å slippe taket i deg!

Det må bli flere foredrag og opplesninger, flere tilbakemeldinger fra lesere, flere anledninger til å løfte frem en fortid som i dag er så lett å glemme!

Ja, i grunnen kan du nå bare bli værende her. Din plass kan uansett aldri fylles av noen andre.