Jul i Gammelstua

Det er julaften formiddag, og et blått lys hviler over landskapet. Jeg setter foten på et nesten nedramlet trappetrinn og sjekker om det holder. Jo, det går denne gangen også. Forsiktig tar jeg neste trinn, og neste, til jeg kan skyve opp døra og gå inn.

Huset er isende kaldt. Vindusruter mangler her og der, og det står ingen varme på. Huset puster i takt med årstidene. Er det vinter ute, er det vinter inne. Jeg setter meg på en trestol i kjøkkenet. Det blir stille.

Brått kjenner jeg duften av bakst, og lyden av ild som knitrer i ovnen foran meg. Tobarnsmamma Anny (26) står ved bordet og kjevler på en flatbrøddeig. Nå løfter hun hodet og ser ut vinduet, der mannen Alfred (42) kommer forbi. Hun smiler. Han kommer bærende med vann fra elva, så hun skal slippe børa denne gangen. Hun tørker hendene på forkleet og går for å åpne.

Hun sneier så vidt borti meg der jeg sitter på stolen ved veggen.

Idet Alfred kommer inn, trommer små fottrinn over gulvet på loftet. «Pappa!» sier en tynn stemme fra loftsluka, og et bustete, lite hode stikker frem. Så begynner guttungen å kravle ned den bratte trappa, forsiktig, med rumpa først og magen inn mot trinnene. Anny ser iveren hans, og går bort for å hjelpe ham. Hun løfter ham ned, og følger ham med ømt blikk der han piler over gulvet til faren. Alfred humrer, og får hjelp av Anny til å sette ned bøttene mens guttungen klamrer seg til låret hans. Anny tar børtreet av mannens skuldre og henger det på spikeren i ovnskråa. Så tar hun bøttene mens Alfred løfter opp guttungen og svinger han rundt. Gutten er drøye tre år gammel, og har blitt skikkelig pappagutt etter at det kom ei lillesøster til familien året før.

Jeg kjenner luftdraget stryke meg over kinnet idet gutten settes ned på gulvet igjen.

Gulvet er kaldt. De har alle tykke, hjemmestrikkede lester på føttene, og flere lag med klær. Ovnen gløder av varme, og Alfred hiver innpå et par kubber til. Fortsetter denne kulden, må han sørge for å skaffe mer ved til gårds. Det er ikke et vinterhus de bor i, akkurat. Men det går. Så lenge de holder stua avstengt og kun oppholder seg på kjøkkenet og loftet, går det.

Mens guttungen leker med noen trådsneller på gulvet, setter Alfred seg ved det enkle, men vakre kjøkkenbordet han selv har laget. Jeg hører stemmen hans flyte gjennom lagene av tid. Han snakker om dyrene på båsen, at han ga dem litt ekstra siden det tross alt er julaften. Hun svarer med sin lysere stemme, en stemme med smil og sommer og liv i. Hun er glad de har de to kyrne som gir så god melk. Ja, for hver si ku hadde de med seg da fjøset sto ferdig sist sommer. Dyrene var grunnsteinen i gårdsbruket, de var livberginga og håpet.

Alfred reiser seg igjen, strekker kroppen og sier han må i båten og dra garn før det blir mørkt. Anny ser ut vinduet, straks engstelig, hvordan er vinden i dag? Havet er rolig, hun puster ut, det vil vel gå bra denne gangen også. Jo, de har det godt. Til tross for at krigen også har nådd Norge, har de mat på bordet og tak over hodet. Så får hun leve med angsten for havet når Alfred er utpå.

En sped gråt høres plutselig fra vugga i hjørnet, og Anny er straks der for å hente opp veslejenta. De blir stående midt på gulvet, alle fire. Gutten som strekker seg oppover farens bein. Kvinnen som holder jentungen i armene. Mannen som lener seg over dem alle i en myk bue.

Det er deres første jul på egen gård. I eget hus.

Bildet løser seg opp, og jeg åpner øynene. Kjenner vintervinden stryke gjennom huset. Det knaker et sted oppe på loftet. Ikke av ivrige barneføtter, men av slitent treverk.

Jeg reiser meg og stryker hånden over Alfreds kjøkkenbenk, der Anny skapte familiens måltider av råvarer fra jord og hav. Melk, egg, kjøtt. Potet, gulrot, fisk. Bær. Jo, de var rike. De hadde gården, de hadde hverandre.

«Jeg lover å ta vare på huset», hvisker jeg ut i luften, og ser pusten bli til frostrøyk.

 ******************* 

I desember leverte jeg søknad om midler til Kulturminnefondet, for istandsetting av «Gammelstua». Huset som var mine besteforeldres hjem i mange år, og som fortsatt står i dag slik det var den gang. Jeg har tatt meg god tid til søknadsskrivinga. Satt meg inn i hva som krevdes, fulgt noen nett-seminar om temaet, og snakket med veiledere underveis.

Det gjenstår å se om jeg får midler. Men jeg er i gang. Jeg er underveis.

God jul.