En kvinne ble sett.

Ikke av mennesker, men av trær. Blomster. Gresstrå. Fugler. Humler.

Og da Oktober også så henne, ble hun rørt.

«Dere ser meg?», sa hun, spørrende, mens hun strøk et strå som vaiet ved stien.

«Skulle vi ikke det?», sa Oktober, like spørrende.

Men kvinnen var en kvinne som var taus.

Som ikke gjerne delte fra sitt liv.

Det ble mer fragmenter og halve setninger. På jobben, i lunsjpausen kanskje, hvis det passet seg, men det gjorde det sjelden. Det var mange om ordet, og hennes ord brukte så lang tid på å formes. Før de var ferdige, var øyeblikket over.

Hun hadde hatt venner en gang. Én var død, en annen flyttet. Nå hadde alle ordene og setningene hun ikke fikk sagt, hopet seg opp til en hard ball. Som et garnnøste surret av sinte hender.

Bare i skogen kunne hun glemme ballen.

Hun snakket ikke her heller, men følte et anstrøk av fellesskap. For alt som var rundt henne levde, som hun, og tidde, som hun.

«Skogen tier ikke», sa Oktober, og kvinnen skvatt. «Du tror skogen er taus, at den holder på sine hemmeligheter, som du», sa hun, og de gikk videre i raslende løv.

«Er den ikke det, da?» mumlet kvinnen, som lurte på om hun ville miste også dette fellesskapet, det tause. Hvis ikke skogen var taus, kunne hun ikke lenger sammenligne seg med den.

Oktober stoppet. Kvinnen stoppet. Oktober la hendene sine på kvinnens skuldre og sa: «Lukk øynene. Lytt.»

Kvinnen lukket øynene. Det ble mørkt, og et sekund fikk hun panikk, for mørket var ikke alltid en venn. Men Oktobers faste grep ble fastere, og en ro strømmet fra trykket. Kvinnen trakk pusten dypt, slapp den sakte ut og konsentrerte seg om dette: Sanseinntrykkene fra ørene.

Fra “Skriv deg selv” på Elvestad i oktober 2020.

Først var det helt stille. Så var det som om en bryter ble slått på. Hun hørte vind gli gjennom greiner og løv, men det var ikke bare vind, nei det var toner. Noen høye, noen lave, noen brede eller smale. Borte i skogkanten var det småfugler, et lavt sus fra vingene først, idet de landet i greinene, siden lav, vennlig kvitring, som bløte fløytetoner mot det store vindbruset.

Langt i det fjerne hørte hun et fly, og et bilde av alle som satt i flyet streifet henne, men så kom ei flue surrende, og den lyden var plutselig en høy lyd. Hun måtte smile, tenk så mye hun hørte! Og der – der var elva også! At hun ikke hadde tenkt på det før – det var jo en betydelig lyd, et alltid tilstedeværende, glitrende brus, og hun kunne ikke annet enn le.

Trykket fra Oktobers hender forsvant, og kvinnen åpnet øynene. Hun ble overrasket over at tårer trillet ut fra dem, men hun tørket dem ikke, bare speidet forundret etter orkesteret som hadde gitt henne musikken. Oktober var borte.

I stedet kom en kvinne gående langs stien, en kvinne av kjøtt og blod, og den tause kvinnens første innskytelse var å løpe. Hun gjorde det likevel ikke, for noe godt satt igjen etter konserten, noe hadde løsnet, den harde ballen var ikke lenger så hard. Hun ble stående med et blekt smil, og den andre kvinnen smilte tilbake og sa:

«Hei! Hvordan går det?»

10. oktober var det Verdensdagen for psykisk helse, med tema “Spør mer”.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Jeg eier et hus.

Nei, ikke bare ett. Mange.

Tre hus. To fjøs. Tre garasjer. Sommerfjøs. Naust.

Totalt er det 11 bygninger på gården Elvestad.

Det kan man jo fort la seg overvelde av.

For hva skal man egentlig bruke alle disse bygningene til?

Er det bedre å rive de man ikke selv trenger til boplass, og slippe utgifter og arbeid?

Gammelstua fra 1926. (C) LKE

Det eldste huset på gården er en torvesjå, trolig fra slutten av 1800-tallet. Materialet den er bygget av, ble sagd på den opprinnelige oppgangssaga i Aursfjord. I samme område ble også mesteparten av tømmeret og kledningen til de andre bygningene på gården sagd. Dog ikke på selve oppgangssaga, men på ei dampdrevet sirkelsag som da var kommet opp. Det gikk nok raskere enn det vanndrevne sagbladet.

Farfaren min hugde tømmeret i egen skog, fløtet det ei drøy mil til saga, og fraktet ferdig material tilbake igjen. Jeg har funnet mange håndsagde furu-stubber i skogen. De står og lyser i skogbunnen, og bærer på historien om et gammelt håp.

Det er likevel den nest eldste bygninga jeg skal fortelle om nå. Det er et bolighus fra 1926. Opprinnelig bygget som ei sommerstue; mange familier hadde ei ekstra stue de flyttet ut i på sommeren. Da fikk «finstua», hovedhuset, stå ubrukt og nyvasket ei tid. Dette var også praktisk hvis de skulle male opp gulvene. Jeg tror også at dette huset ble satt opp som en direkte følge av alt besøket som pleide å dukke opp sommerstid. Min oldemor Anna var en omsorgsfull person i ei stor slekt. Hun oppfostret tanteunger da broren og hans kone døde tidlig. Hun hadde både sin egen mor og sin svigermor boende hjemme. Moren døde av tuberkulose i 1906. Svigermoren hadde amputert en fot, og var avhengig av hjelp.

I tillegg hadde Anna mange yngre søsken, som gjerne kom til Kirkevika for et lengre sommeropphold.

Hollandsk krukke.

Da Annas sønn, min farfar, tok bureising på halve bruket, trengte han og den vesle familien et hus. Sommerstua ble dermed med på flyttelasset. Det ble plukket ned og satt opp, som et byggesett. Tømmerhusene var ofte ganske enkle å flytte på, i motsetning til dagens hus.

Og der står det altså. Huset.

Som jeg i sommer har tilbrakt mange timer i.

Jeg har ikke sittet ved den gamle kjøkkenovnen og drukket kaffe. Jeg har ikke nytt freden i den blåmalte stua med etasjeovnen. Jeg har ikke satt blomsterbuketter i de slitte, smårutede vinduene.

Jeg har ryddet. Tømt. Fjernet. Lass på lass med saker og ting er kjørt til sorteringsmottak. Det er gammel plast. Det er papp, treverk, musespiste dyner, blikkbokser, syltetøyglass, rømmebegre, morkne klær, malingsspann, flasker, og utallige esker med aviser og magasiner.

Innimellom alt avfallet dukker det skatter opp.

Et slitt, gammelt baketrau. Kan det ha tilhørt min tippoldemor? Bokstavene A og M er skåret inn på baksiden. Hun het Ane Marie.

Kommag-bånd, handsydde, i nydelige farger. Hvem har laget dem?

Ei hjemmestrikket lita kofte. Stoppet i flere omganger på albuer og ermer. Var det farmors?

Ei tønne full av norgesglass. Gamle.

Brev og dokumenter.

Håndlagde trestoler og skap. Slitt av bruk, falmet i fargen, vakre og sterke.

Spiskammers - et glemt ord?

En solid, grønnmalt kjøkkenbenk med buede handtak av metall. Så «in» at det nesten er komisk.

Så – hvorfor rydder jeg?

Hvorfor bære, løfte, skyve og kaste i timer, dager og uker – hva er belønningen?

For første gang i mitt liv ser jeg rommene slik de opprinnelig var.

Panel- og tømmervegger kommer fri. Gulv kan feies. Vinduskarmer børstes rene for spindelvev. Dørene trer frem med alle sine detaljer; blå, grønne eller hvitmalte, alle med profilerte detaljer og fyllinger. Brede, profilerte lister rundt vinduene, selvfølgelig høvlet for hånd. De tok seg tid før i tiden, håndverkerne.

En søndag, da jeg hadde ryddet i fire timer, feid alle gulvene og egentlig kunne si meg fornøyd før besøket skulle komme, hørte jeg et lite sukk fra huset. Et lykkelig, lite utpust.  

Kanskje er det ennå håp.

Gulvene er skjeve, det er oppoverbakke mot pipa. Maling flasser av. Mange vindusglass er knust.

Skal huset leve videre også etter sitt 94. år, må det komme nye dager med bæring og løfting. Timer med riving, gjenskaping, snekring, maling.

Det vil koste. Også i penger.

Så igjen – hvorfor?

Fordi jeg fortsatt ser en verdi i huset. I 94 år har treverket og steintaket holdt unna fukt og råte. Vinduene er av håndplukket kjerneved, litt skraping og maling så kan de stå i nye 94 år. Det forteller meg noe om kvalitet. Om varighet. Om styrke.

Og de verdiene vil jeg gjøre mitt for å ivareta. Ikke bare for å bevare huset, men for å ta huset i bruk. En gang rommet huset en familie på seks. Fire barn vokste opp her. Sprang i den bratte loftstrappa, varmet lemmene ved kjøkkenovnen, pyntet juletreet i stua. Som var tatt i bruk for anledningen. Ja, for om vinteren var det kun kjøkkenet og loftet som var i bruk. Det kostet for mye ressurser å holde resten av huset varmt.

Jeg skal ikke bo i huset.

Men jeg vil bruke det på min måte.

Fylle det med mennesker, kjærlighet og gode samtaler.

Jeg trenger huset. Og huset trenger meg.

Derfor.

Og du? Vil du følge meg på den kronglete veien gjennom søknadsskriving, egeninnsats, befaring og idémyldring, er du hjertelig velkommen til det.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad.

– Jeg er så tom for ord, sa jeg og strøk hånden over den ru bjørkestammen. Vi hadde stanset, August og jeg, og i stillheten så vi et løv løsne fra en grein og dale ned i skogbunnen.

– Og samtidig så full av dem.

Jeg sukket. August så på meg med hevede øyenbryn. Øynene var gule som multebær.

– Du har vært her før, sa hun, og jeg skjønte at hun ikke mente bjørkelunden vi sto ved.

– Ja. Men denne gangen har det vart lenge.

– Kanskje fordi du har sett og hørt og gjort i hele sommer? Du har fylt på med ord, men ikke sluppet noen ut?

Nå var det min tur til å heve øyenbrynene. Hva visste egentlig August om hva jeg hadde brukt sommeren til? Mye, virket det som. Nå bøyde hun seg ned, plukket opp det gule løvet og gransket det med en konsentrert mine. Så reiste hun seg og strakte ut hånden. Jeg tok imot det vesle, gule bladet og betraktet det fine nettverket av årer og stier. Det var som om bladet var et helt landskap i seg selv.

– Det har sluppet taket, sa jeg, og August nikket.

– Kanskje må du gjøre det samme. Med ordene. Bare slippe dem, og se hvor de lander.

Vi gikk videre i taushet. Jeg tenkte på at jeg ikke hadde blogget på over to måneder. At jeg hadde liggende et essay som ikke ble ferdig. At jeg helst skulle ha skrevet prosjektsøknader for det nye manuset jeg tumlet med. Og – ikke minst – skrevet på selve manuset.

Ord.

Og løv som slipper taket.

Hvordan hang det sammen?

– Hva er det viktigste du vil fortelle, sa August, hun hadde begynt å plukke en høstbukett med avblomstrede geitrams, grønn mjødurt og lange strå i utkanten av lunden. Etter hvert som hun plukket, fløy det hvite frø av gårde til nye groplasser.

Jeg tenkte meg om. Ja, hva var det viktigste?

– Sommeren har vært hektisk, begynte jeg, men klappet straks munnen igjen. Herregud, hektisk. Alle har det vel hektisk. Et utslitt ord. Jeg ville ikke unnskylde meg med mye å gjøre. Eller – hadde det faktisk vært ekstra mye denne sommeren?

Jeg trakk pusten og startet på nytt.

– Det viktigste jeg vil fortelle, er følelsen av at alt henger sammen, sa jeg, og ble nesten overrasket over mine egne ord.

– Ja? Si mer! August så ivrig ut, hun stoppet plukkingen, lente seg litt frem, som for å høre bedre. Hun hadde fregnedryss over nesen og lange, sorte øyenvipper.

– Når vi gjør det vi liker, da vokser det liksom og blir større, fortsatte jeg prøvende. – Jeg jobbet som formidler i museum i sommer, og det var så flott. Jeg følte at jeg fikk brukt mange av mine egenskaper. Og jeg har lært mye.

August rynket pannen litt.

– Ja, og så har jeg jo arbeidet i mitt eget firma, som du vet. Og der jobber jeg også med historie, formidling og dokumentasjon.

Nå så hun ut som hun kjedet seg. Men hun ble høflig stående og lytte.

– Sist, men ikke minst, så har jeg i sommer begynt å handle på drømmen. Altså, gjøre konkrete ting som leder meg videre på veien mot å ta vare på Elvestad. Slik at jeg kan holde flere kurs der, og kanskje få flere skrivere og vandrere på besøk, og ...

Jeg tidde og fulgte en flokk gråtrost med blikket der de suste på stive vinger gjennom skogen.

– Til og med på ferieturen var sansene mine rettet mot dette. Historie. Kulturarv. Gamle hus. Formidling ...

– Ah, nå forstår jeg. Alt henger sammen med alt – i det du gjør, tenker og drømmer. Men ikke i ordene, for de sitter fast?

– Nettopp! Jeg smilte overrasket. – Slik er det! Det er som om jeg er et tre, sa jeg og grep ivrig rundt den nærmeste bjørka. Det var et gammelt tre, med tykk stamme og grove, kraftige greiner.

– Stammen er mitt indre, mine verdier. Min kjerne.

August la hodet på nakken og stirret oppslukt oppover. Buketten var glemt.

– Og greinene, de strekker seg i alle retninger, hit og dit, blir flere, fletter seg sammen, og ... og ...

– Ja?

August kikket skrått på meg.

– Æsj, jeg vet ikke. Jeg sank ned på en stein og la hodet i hendene. – Det var et dårlig bilde. Glem det.

Det ble stille. Vinden raslet gjennom greinene over meg. Jeg så Augusts røde skotupper, skoene var av skinn og så myke ut.

– Kanskje stammen er stedet der ordene bor, hørte jeg henne si.

Jeg kikket opp. Hun sto med ryggen mot den lave høstsola, så håret gnistret som en glorie rundt hodet. Den dypgrønne kjolen minnet om mosen som vokser ved elva.

– Hva mener du? Sa jeg og skygget for øynene med hånden.

– Alt springer ut fra stammen, ikke sant? Uten å vente på mitt svar, begynte hun å gå rundt treet mens hun på nytt stirret opp mellom greinene.

– Og stammen, den sørger for næring og vann slik at greinene kan vokse og folde seg ut ... Og hvis ordene bor i stammen, betyr det at de er en del av din kjerne. En del av det som alt springer ut fra. Forstår du?

Jeg hadde reiste meg og begynt å gå etter August, rundt og rundt stammen. Nå stoppet vi, og hun stirret spørrende på meg.

– Kanskje?

– Du er ord. De bor i deg. Du bærer på dem. Du lener deg på dem. De er en del av dine røtter. Og det er ikke sant at de sitter fast. Bare se, sa hun og pekte oppover stammen.

Jeg så. Jeg myste. Hva mente hun? Da kom et vindkast og strøk gjennom trekronen så de grønne bladene glitret, og noen av de gule slapp taket og ble feid av gårde.

– Bladene! Løvet! Ordene i stammen blir til løv, som igjen er livsviktig for resten av treet!

August lo. Jeg lo. Hun tok hånden min, og vi sprang rundt treet i flirfulle byks, til vi andpustne ramlet ned i den myke skogbunnen. Som løv. Ord-løv.

Der ble vi liggende og se opp i løvtaket. Kunne vi lese det – som en bok?

Slik var det altså, tenkte jeg. Ordene er det som binder det hele sammen. Som gir alt næring til å vokse, og samtidig blir til ny jord. For nye frø.

– Alt henger sammen med alt, hvisket jeg, og fant Augusts hånd. Jeg klemte den som takk. Endelig hadde noen av ordene sluppet taket og begynt sin seilas til en annen verden.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad