Å gjødsle Drømmefrø: Gammelstua skriveverksted

Oktober er Drømmefrøtid. Jeg har sådd slike så langt tilbake jeg kan huske. Og mange av frøene har vært drømmer om gården jeg nå bor på. Elvestad.

Som jeg har skrevet tidligere, er det eldste våningshuset fra 1926. Siden slutten av 1950-tallet har huset vært aller mest et lager. I vår brukte jeg uker på å rydde og kjøre bort skrot. Sakte kom bruksgjenstander, spor av liv og husets egentlige interiør til syne. For første gang på så lenge jeg kan huske, er det mulig å gå inn i rommene og se hvordan de en gang var.

Gammelstua var hvit før. Det skal den få bli igjen.

Drømmefrøene er i ferd med å begynne å spire.

Men hva gjør jeg nå?

I virkeligheten handler det selvsagt ikke om frø og gjødsling. Men i overført betydning gjør det det. For hvordan går man fra å ha en drøm, et tankebilde i hodet, til å faktisk konkretisere det? I det øyeblikket man henter tankene ut og prøver å virkeliggjøre dem, melder spørsmålene seg.

Gjør jeg det riktige? Hva vil drømmen koste? Hvordan skal jeg gå frem? Jeg kan jo ikke nok om dette, hvor skal jeg få råd og hjelp? Enn hvis drømmen ikke blir slik jeg trodde, og jeg angrer?

Bærer drømmen?

Så lar jeg blikket vandre ut vinduet, og alle spørsmål er glemt. For huset er så konkret, handfast og virkelig der det står. Med sine slitte vegger, skjeve tak og sprukne ruter. Huset trenger meg. Og jeg trenger det.

Sist skrev jeg om det å rydde. Jeg har fortsatt en del igjen, men det viktigste nå er å ta noen steg videre i beslutningsprosessen om selve istandsettinga. For etter at fire snekkere og flere med peiling på kulturhistorie og arkitektur har trådt inn i den vesle stua og gransket den fra alle mulige vinkler, kan jeg i det minste konkludere med at:

1. Huset er i god stand trass sine 94 år og lite vedlikehold.

2. Det er fullt mulig å fikse det som må fikses, til det jeg skal bruke huset til.

3. Det største valget angår grunnarbeidet, og om huset skal/må flyttes i prosessen.

Drømmen – og målet – er å kunne flytte kursvirksomheten jeg allerede driver, fra mitt private hus til Gammelstua. Jeg tenker også å utvide kurstilbudet, samt å tilby enkel overnatting til både kursdeltagere og andre. Jeg ser også for meg å ha utsalg av egne bøker, et mini-bibliotek, små arrangementer og ikke minst: Formidling av lokalhistorie.

Ei krukke full av ideer?

Dette er altså drømmen og drivkraften. Hva er så motoren som kjører det hele i gang?

Jeg har dyp respekt for husets historie. For sjelen, som sitter i veggene. Det å ivareta huset i størst mulig grad slik det har vært, er derfor et viktig prinsipp.

Huset har for eksempel alltid stått på påler, og planen er å videreføre dette. Skifertaket skal av, steinhellene vaskes, taket utbedres noe, og steinen på igjen. Ovner og pipe skal istandsettes slik at de er trygge å bruke. Vinduene blir restaurert, gulv og vegger skrapt og malt der det er nødvendig. Men mye skal også få være slik det er; med spor av slitasje etter år med strev og liv. Jeg kan se for meg mine besteforeldres hender; de stamper på brødbaksten i trauet, løfter vannbøtta, åpner ovnsdøra, skyver stoler med små barnekropper inntil kjøkkenbordet.

Selvsagt vil det koste. I arbeidsinnsats, tid og penger. Heldigvis trenger jeg ikke å ta de største løftene, siden huset ikke er ment å brukes som helårsbolig. Og – det finnes støtteordninger. Kulturminnefondet blir nok det viktigste for min del. Det har ingen fast søkefrist, prosjektene behandles fortløpende. Men søknaden må være gjennomført og detaljert. Den må si noe om hvor man er og hvor man skal.

Dette er en gammel drøm.

Og når jeg nå er i ferd med å gjøre den til virkelighet, er det én ting som slår meg som viktig: Å ikke gå for fort frem.

Det sitter en slags langsomhet i veggene. Jeg kjenner den når jeg stryker hånden over blåmalt panel, eller ser ut gjennom sprukne vindusglass.

Huset har ventet. Lenge. Drømmefrøene har ligget i jorden. Lenge. Spirene skal få vokse. Sakte.

Langsomhet.

Før jeg sender den søknaden, skal jeg sette meg på gyngestolen i kjøkkenet.

En klar vintermorgen.

Og lytte til husets puls.

(C) Tekst og foto: LK Elvestad