Ord-løv og hvordan alt henger sammen med alt

– Jeg er så tom for ord, sa jeg og strøk hånden over den ru bjørkestammen. Vi hadde stanset, August og jeg, og i stillheten så vi et løv løsne fra en grein og dale ned i skogbunnen.

– Og samtidig så full av dem.

Jeg sukket. August så på meg med hevede øyenbryn. Øynene var gule som multebær.

– Du har vært her før, sa hun, og jeg skjønte at hun ikke mente bjørkelunden vi sto ved.

– Ja. Men denne gangen har det vart lenge.

– Kanskje fordi du har sett og hørt og gjort i hele sommer? Du har fylt på med ord, men ikke sluppet noen ut?

Nå var det min tur til å heve øyenbrynene. Hva visste egentlig August om hva jeg hadde brukt sommeren til? Mye, virket det som. Nå bøyde hun seg ned, plukket opp det gule løvet og gransket det med en konsentrert mine. Så reiste hun seg og strakte ut hånden. Jeg tok imot det vesle, gule bladet og betraktet det fine nettverket av årer og stier. Det var som om bladet var et helt landskap i seg selv.

– Det har sluppet taket, sa jeg, og August nikket.

– Kanskje må du gjøre det samme. Med ordene. Bare slippe dem, og se hvor de lander.

Vi gikk videre i taushet. Jeg tenkte på at jeg ikke hadde blogget på over to måneder. At jeg hadde liggende et essay som ikke ble ferdig. At jeg helst skulle ha skrevet prosjektsøknader for det nye manuset jeg tumlet med. Og – ikke minst – skrevet på selve manuset.

Ord.

Og løv som slipper taket.

Hvordan hang det sammen?

– Hva er det viktigste du vil fortelle, sa August, hun hadde begynt å plukke en høstbukett med avblomstrede geitrams, grønn mjødurt og lange strå i utkanten av lunden. Etter hvert som hun plukket, fløy det hvite frø av gårde til nye groplasser.

Jeg tenkte meg om. Ja, hva var det viktigste?

– Sommeren har vært hektisk, begynte jeg, men klappet straks munnen igjen. Herregud, hektisk. Alle har det vel hektisk. Et utslitt ord. Jeg ville ikke unnskylde meg med mye å gjøre. Eller – hadde det faktisk vært ekstra mye denne sommeren?

Jeg trakk pusten og startet på nytt.

– Det viktigste jeg vil fortelle, er følelsen av at alt henger sammen, sa jeg, og ble nesten overrasket over mine egne ord.

– Ja? Si mer! August så ivrig ut, hun stoppet plukkingen, lente seg litt frem, som for å høre bedre. Hun hadde fregnedryss over nesen og lange, sorte øyenvipper.

– Når vi gjør det vi liker, da vokser det liksom og blir større, fortsatte jeg prøvende. – Jeg jobbet som formidler i museum i sommer, og det var så flott. Jeg følte at jeg fikk brukt mange av mine egenskaper. Og jeg har lært mye.

August rynket pannen litt.

– Ja, og så har jeg jo arbeidet i mitt eget firma, som du vet. Og der jobber jeg også med historie, formidling og dokumentasjon.

Nå så hun ut som hun kjedet seg. Men hun ble høflig stående og lytte.

– Sist, men ikke minst, så har jeg i sommer begynt å handle på drømmen. Altså, gjøre konkrete ting som leder meg videre på veien mot å ta vare på Elvestad. Slik at jeg kan holde flere kurs der, og kanskje få flere skrivere og vandrere på besøk, og ...

Jeg tidde og fulgte en flokk gråtrost med blikket der de suste på stive vinger gjennom skogen.

– Til og med på ferieturen var sansene mine rettet mot dette. Historie. Kulturarv. Gamle hus. Formidling ...

– Ah, nå forstår jeg. Alt henger sammen med alt – i det du gjør, tenker og drømmer. Men ikke i ordene, for de sitter fast?

– Nettopp! Jeg smilte overrasket. – Slik er det! Det er som om jeg er et tre, sa jeg og grep ivrig rundt den nærmeste bjørka. Det var et gammelt tre, med tykk stamme og grove, kraftige greiner.

– Stammen er mitt indre, mine verdier. Min kjerne.

August la hodet på nakken og stirret oppslukt oppover. Buketten var glemt.

– Og greinene, de strekker seg i alle retninger, hit og dit, blir flere, fletter seg sammen, og ... og ...

– Ja?

August kikket skrått på meg.

– Æsj, jeg vet ikke. Jeg sank ned på en stein og la hodet i hendene. – Det var et dårlig bilde. Glem det.

Det ble stille. Vinden raslet gjennom greinene over meg. Jeg så Augusts røde skotupper, skoene var av skinn og så myke ut.

– Kanskje stammen er stedet der ordene bor, hørte jeg henne si.

Jeg kikket opp. Hun sto med ryggen mot den lave høstsola, så håret gnistret som en glorie rundt hodet. Den dypgrønne kjolen minnet om mosen som vokser ved elva.

– Hva mener du? Sa jeg og skygget for øynene med hånden.

– Alt springer ut fra stammen, ikke sant? Uten å vente på mitt svar, begynte hun å gå rundt treet mens hun på nytt stirret opp mellom greinene.

– Og stammen, den sørger for næring og vann slik at greinene kan vokse og folde seg ut ... Og hvis ordene bor i stammen, betyr det at de er en del av din kjerne. En del av det som alt springer ut fra. Forstår du?

Jeg hadde reiste meg og begynt å gå etter August, rundt og rundt stammen. Nå stoppet vi, og hun stirret spørrende på meg.

– Kanskje?

– Du er ord. De bor i deg. Du bærer på dem. Du lener deg på dem. De er en del av dine røtter. Og det er ikke sant at de sitter fast. Bare se, sa hun og pekte oppover stammen.

Jeg så. Jeg myste. Hva mente hun? Da kom et vindkast og strøk gjennom trekronen så de grønne bladene glitret, og noen av de gule slapp taket og ble feid av gårde.

– Bladene! Løvet! Ordene i stammen blir til løv, som igjen er livsviktig for resten av treet!

August lo. Jeg lo. Hun tok hånden min, og vi sprang rundt treet i flirfulle byks, til vi andpustne ramlet ned i den myke skogbunnen. Som løv. Ord-løv.

Der ble vi liggende og se opp i løvtaket. Kunne vi lese det – som en bok?

Slik var det altså, tenkte jeg. Ordene er det som binder det hele sammen. Som gir alt næring til å vokse, og samtidig blir til ny jord. For nye frø.

– Alt henger sammen med alt, hvisket jeg, og fant Augusts hånd. Jeg klemte den som takk. Endelig hadde noen av ordene sluppet taket og begynt sin seilas til en annen verden.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad