Det var 17. desember. I skogene ville det grå dagslyset ikke våkne. Jeg bevegde meg sakte fremover, gikk på føttene på frossen mark, av og til stoppet jeg for å lytte. Ville jeg få høre skogens puls?

Så var hun der. Desember. Lydløs, med en gyllen glød rundt seg, og øyne som minte om fjerne stjerner.

– Jeg husker denne dagen i fjor, sa jeg lavt, uten å si hei først, det var liksom ikke nødvendig.

– Hva skjedde da? Spurte Desember, enda jeg visste at hun visste, men jeg ville jo gjerne fortelle.

– Jeg satt på kirurgens kontor. Han snakket i telefonen med noen på laben, så snudde han seg mot meg og sa: «Vi fant ingen levende kreftceller i vevet vi opererte ut. Ingen i brystet, ingen i lymfene.»

Jeg hadde stoppet opp nå, slo ut med armene og smilte: – Det var som å få livet i gave. For andre gang.

– Og siden?

– Siden?

– Ja, hva skjedde så? Det er jo i dag akkurat et år siden – det må jo ha hendt mye på et år? Et menneskes liv er kort, sa Desember, som et slags svar uten spørsmål.

Jeg grublet ei stund mens vi gikk videre. Den tørre snøen knitret under skoene. Jeg var varm i de tykke bobleklærne. En liten granmeis skjente plutselig i furua rett over hodene våre, og jeg stoppet igjen.

– Jeg følte at jeg var kommet ut på ei lysning i skogen. Etter å ha vandret gjennom ukjent landskap, sa jeg stille, ventet på at flere ord skulle komme sigende.  

– Fra lysninga gikk det flere veier videre, det kunne jeg se. Men jeg visste ikke hvilken vei jeg skulle gå, og bestemte meg for å stå der ei stund. I skogkanten. Ved lysninga.

– Og her står du ennå.

Jeg ble overrasket over at Desember så rett gjennom meg. Hun blunket lett med stjerneblikket sitt.

– Hvordan vet du det?

– Jeg ser det. I øynene dine. De har vennet seg til lyset.

Jeg så fra henne og til granmeisen, som hadde sluttet å skjenne, og nå hoppet fra grein til grein på jakt etter småkryp i sprekker og søkk. Jeg sukket. Men smilte.

– Jeg har innsett at det er her jeg skal være. På lysninga. Jeg skal ikke finne én vei videre, og gå den. Jeg skal bare være her jeg er. Og vil jeg gå på en av stiene, kan jeg alltid vende tilbake.

Desember lo.

– Og du er vanligvis så god på å finne veien videre, at dette kom uventet på deg?

Jeg nikket. – Jeg trodde jeg skulle videre. Men nå har jeg fått et ord, skjønner du. Et ord som forklarer alt. Jeg velger å tro at det er mitt ord. For nå, i alle fall.

Desember kikket spørrende på meg.

– Jeg tror jeg vet hva ordet er, sa hun, og la hånden på skulderen min.

Blikkene våre møttes, og jeg følte det som å se ut i universet en sen vinterkveld.

– Tillit. Ordet ditt er tillit.

Vi gikk innover snøtunge skoger, November og jeg. Hun hadde kledd seg så tidlig i Vinterens kappe dette året. Landskapet var dekket av snø, og alle kroner, greiner og kvister bar på hvite, glitrende snødekorasjoner.

Jeg kjente hvordan den kalde lufta gjorde godt i kroppen. Jeg rettet meg opp og lot vinden drysse noen snøfnugg i ansiktet. Hvordan var det mulig at jeg ikke hadde lært, hvordan kunne jeg gå rett i fella selv etter å ha kommet meg levende ut av den?

– November? Kan jeg fortelle deg noe?

November stoppet opp fra sin langsomme vandring ved min side, og kikket på meg. Hun smilte svakt. – Jeg elsker historier. Fortell.

– Vel, det er kanskje ikke en historie akkurat. Mer en tilståelse.

Nå hevet hun øyenbrynene. Blikket skimret i et dypblått mørketidslys, og hun holdt mitt så lenge at jeg syntes jeg så det flamme et nordlys der også. Jeg ble nesten svimmel, og måtte blunke.

– Ja vel? En tilståelse? Har du gjort noe galt? Dere mennesker er ofte opptatt av riktig og galt, har jeg skjønt.

– Vel, galt og galt ...

Jeg gikk langsomt videre. – Det er bare det at ... Du vet at jeg har hatt kreft, ikke sant? Jeg ble ferdig behandlet i februar i år. Og da jeg sto der og følte at jeg hadde fått livet i gave, lovte jeg meg selv å pakke den gaven langsomt ut.

November svarte ikke, men jeg så at hun lyttet oppmerksomt. Nå landet to granmeiser i bjørka foran oss, som om de ville lytte, de også. Jeg kikket opp på de to gråsorte fjærballene og fortsatte.

– Jeg lovte meg selv å ta meg tid til nærvær. Tid til hvile, trening, tilstedeværelse. Jeg vet at kroppen min har hatt det tøft lenge. At mange får problemer med langvarig utmattelse etter behandling med cellegift, operasjon og stråling. Jeg ville prøve å forebygge dette.

– Men det skar seg?

Jeg smilte litt av Novembers bruk av et så menneskelig uttrykk. Hvor hadde hun snappet opp det?

– Tja, i alle fall til en viss grad. Poenget mitt med alt dette er å fortelle at jeg oppdaget noe ganske sjokkerende om meg selv.

Nå stoppet vi igjen. Jeg krøllet tærne mine nede i skoene i et forsøk på å myke dem opp, og blåste varm luft inn i vottene. November sa ingenting, men stirret spørrende på meg. Jeg klarnet halsen.

– Jeg oppdaget at jeg skammet meg over å hvile. Skammet meg når jeg tok pauser for å gjøre ingenting. Skammet meg over å legge meg på sofaen midt på dagen, selv om jeg hadde hatt ei god arbeidsøkt på morgenen. Skammet meg fordi jeg følte meg lat og ikke til nytte.

Jeg kjente plutselig tårene presse på. Dette var vanskelig for meg, mer vanskelig enn jeg først hadde trodd.

– Dere mennesker er rare, sa November, men hun smilte mot meg og la hånden på skulderen min.

– Dere tror at egenverdien ligger i det dere gjør, og at jo mer dere gjør, jo mer verdi har dere. Ikke sant?

Jeg nikket og snufset litt.

– Du har nok mye rett i det. Jeg ønsker ikke å føle sofaskam, sa jeg og smilte litt over det merkelige ordet som plutselig dukket opp. – Og jeg øver meg på å kvitte meg med den følelsen. Den er nemlig totalt ubrukelig.

– Bra! Skam er bortkastet. I naturen finnes ikke skam. Bare natur.

Hun gikk videre. De to granmeisene kikket ned på meg før de lettet og landet i Novembers tykke hår.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

En dag så jeg Oktober stå i skogkanten. Hun var som jeg husket; håret langt og sort med gylne tråder, kjolen i høstfjellenes metalliske glans. På den ene armen hang en dråpeformet, mørkegrønn kurv.

Full av Drømmefrø.

Hun løftet en arm og vinket. Jeg vinket tilbake og gikk oppover. Vi sto en stund og bare så på hverandre. Et lite smil glitret i klare øyne.

«For et år siden spurte du om et menneske med alvorlig sykdom egentlig burde drømme. Husker du?»

Jeg nikket og svelget. Selvfølgelig husket jeg. I oktober 2018 var jeg midt i behandlinga som skulle fjerne kreften fra kroppen min.

«Ja», hvisket jeg, «men jeg kom frem til at det aldri er feil å drømme.»

«Og nå er en av dine store drømmer gått i oppfyllelse.»

Oktober pekte på boka jeg hadde under armen. Boka som inneholdt en annen kvinnes historie. En kvinne som døde for snart hundre år siden, men som jeg likevel følte hadde en sterk forbindelse med nåtiden.

Tidlig oktober morgen…

«Det stemmer. Dette har vært en stor drøm for meg. Så lenge jeg kan huske, har jeg villet bli forfatter», sa jeg, og fikk til min forundring tårer i øynene.

«Jeg husker det frøet», sa Oktober, og det glitret i blikket igjen. «Jeg husker at du gikk her, som barn, og frøet festet seg i hjertet ditt.»

Det svimlet for meg. Var det mulig – at min forfatterdrøm startet med et frø da jeg var barn? Et Drømmefrø, sådd av Oktober? Jeg måtte lene meg inntil en bjørkestamme og lukke øynene et sekund.

«Du var her – da også?» Var det eneste jeg kom på å si, og med det samme jeg hadde sagt det hørte jeg at det var et unyttig spørsmål. Som for å understreke nettopp det, la Oktober hodet bakover og lo. Men det var en varm latter.

«Jeg har alltid vært her, kjære deg. Og oppgaven min med å så Drømmefrø har alltid vært min. Men har jeg hatt mange ulike navn, og det er få av dere som har sett meg gjennom århundrene. Slik du gjør, og alltid har gjort.»

Jeg smilte usikkert, knuget boken under armen og nikket.

«Ja, jeg har nok alltid sett deg. Selv om jeg som barn ikke hadde ord til å beskrive det jeg så.»

«Nei, og du hadde heller ikke ord for å beskrive drømmen. Likevel vokste frøet i hjertet ditt, til du ikke kunne overse det og måtte velge mellom å la det dø, eller la det vokse.»

Oktober trakk kurven opp på armen, og jeg så at den var fylt til randen av klinkekulelignende frø i alle regnbuens farger.

«Takk», hvisket jeg og tørket en tåre vekk med handbaken.

«Det er deg selv du skal takke. Jeg sår mange Drømmefrø som aldri får lov til å vokse. Som finner spireplass i et barns hjerte, men som likevel dør fordi barnet blir voksent og glemmer drømmen. Eller fortrenger den.»

Jeg nikket og tenkte på hvor lett det er for oss mennesker å prioritere alt annet enn det vi drømmer om å gjøre.

Oktober skulle til å gå. Hun nikket, som for å si farvel for denne gang, men plutselig presset et spørsmål seg frem i meg:

«Hva skjer når en drøm er gått i oppfyllelse?»

Hun pekte på boken under armen min og sa:

«Hva tror du? Vil du slutte å være forfatter nå som du har etablert deg som det?»

Jeg ristet bestemt på hodet. «Nei, absolutt ikke. Dette vil jeg bare gjør mer av.»

«Godt. Da vet du selv svaret. Hvis Drømmefrøet får næring og slår ut i blomst, kan det leve akkurat så lenge som du selv ønsker.»

Jeg sukket lettet, og fulgte Oktober med blikket til hun ble borte mellom bjørkestammer og gulnede strå.  

(C) Tekst og bilde: Lill-Karin Elvestad