Jeg har ventet på denne dagen.

En dag med blå himmel.

Jeg står ute på trappa, det er tidlig og iskaldt. Jeg myser og hutrer og smiler. Kjenner en barnslig glede ved å vite at i dag, den 19. februar 2020, skal jeg få se sola skinne gjennom stuevinduet. Den vil hoppe opp i vinduskarmen, smyge seg innover gulvet og fylle rommet med et guddommelig lys.

Det har vært så mye overskyet vær i år. Gråvær og snø. Gråvær og regn. Gråvær og storm.

Klarværet har vært en sjelden gjest.

Men nå altså. I dag skjer det. Jeg skal hylle øyeblikket med en skitur, tenker jeg. Midt i arbeidsdagen. Fordi jeg kan.

Men også fordi jeg har fått en lærdom. En kunnskap jeg ikke ba om, men som ble innprentet i meg likevel. Vi er mange i denne kategorien. Vi er mange som har vært gjennom kreft og annen sykdom. Tap av nære og kjære. Nestenulykker. Faktiske ulykker. Nær døden-opplevelser.

Vi som har fått denne påminnelsen: Hver dag teller.

Kanskje tenker du slik selv om du ikke har hilst på livets ytterpunkter. Kanskje er du en av dem som hyller livets hverdager og er til stede i øyeblikket sånn helt av deg selv. I så fall er du heldig.

Misforstå meg rett, jeg elsket livet før også. Før kreften. Men jeg hadde en tendens til å utsette å leve. Neste år skal jeg ... Når ungene blir større, så .... Bare jeg får litt bedre økonomi, da .... Hvis jeg hadde bedre tid, da skulle jeg ... Når jeg blir pensjonist, skal jeg …

Sorry, folkens.

Det er ikke slik det fungerer.

Og akkurat det er det man forstår når man løftes opp, filleristes og slippes ned igjen. I en annen utgave enn man var før.

Man forstår at hver dag teller.

At livet faktisk er skjørt. Det er ikke bare noe man leser om i den daglige nyhetsoppdateringa på smarttelefonen.  

At ingen har garanti for å leve ved neste soloppgang. Det er en klisjé, men klisjeer er ofte komisk sanne.

Selvfølgelig legger jeg merke til gråværsdagene, jeg også. Det var jo dem hele denne teksten startet med. Men jeg brukte dem godt. Jeg forbannet dem ikke, for jeg var heldig som fikk leve og puste og være også i gråværet. Alt vær kan pustes i. Alt vær kan væres i.

Og plutselig en dag er man gjennom.

Og man kan lene seg mot lyset og drikke kraften fra det.

(C) Tekst og foto: LKE

Det var 17. desember. I skogene ville det grå dagslyset ikke våkne. Jeg bevegde meg sakte fremover, gikk på føttene på frossen mark, av og til stoppet jeg for å lytte. Ville jeg få høre skogens puls?

Så var hun der. Desember. Lydløs, med en gyllen glød rundt seg, og øyne som minte om fjerne stjerner.

– Jeg husker denne dagen i fjor, sa jeg lavt, uten å si hei først, det var liksom ikke nødvendig.

– Hva skjedde da? Spurte Desember, enda jeg visste at hun visste, men jeg ville jo gjerne fortelle.

– Jeg satt på kirurgens kontor. Han snakket i telefonen med noen på laben, så snudde han seg mot meg og sa: «Vi fant ingen levende kreftceller i vevet vi opererte ut. Ingen i brystet, ingen i lymfene.»

Jeg hadde stoppet opp nå, slo ut med armene og smilte: – Det var som å få livet i gave. For andre gang.

– Og siden?

– Siden?

– Ja, hva skjedde så? Det er jo i dag akkurat et år siden – det må jo ha hendt mye på et år? Et menneskes liv er kort, sa Desember, som et slags svar uten spørsmål.

Jeg grublet ei stund mens vi gikk videre. Den tørre snøen knitret under skoene. Jeg var varm i de tykke bobleklærne. En liten granmeis skjente plutselig i furua rett over hodene våre, og jeg stoppet igjen.

– Jeg følte at jeg var kommet ut på ei lysning i skogen. Etter å ha vandret gjennom ukjent landskap, sa jeg stille, ventet på at flere ord skulle komme sigende.  

– Fra lysninga gikk det flere veier videre, det kunne jeg se. Men jeg visste ikke hvilken vei jeg skulle gå, og bestemte meg for å stå der ei stund. I skogkanten. Ved lysninga.

– Og her står du ennå.

Jeg ble overrasket over at Desember så rett gjennom meg. Hun blunket lett med stjerneblikket sitt.

– Hvordan vet du det?

– Jeg ser det. I øynene dine. De har vennet seg til lyset.

Jeg så fra henne og til granmeisen, som hadde sluttet å skjenne, og nå hoppet fra grein til grein på jakt etter småkryp i sprekker og søkk. Jeg sukket. Men smilte.

– Jeg har innsett at det er her jeg skal være. På lysninga. Jeg skal ikke finne én vei videre, og gå den. Jeg skal bare være her jeg er. Og vil jeg gå på en av stiene, kan jeg alltid vende tilbake.

Desember lo.

– Og du er vanligvis så god på å finne veien videre, at dette kom uventet på deg?

Jeg nikket. – Jeg trodde jeg skulle videre. Men nå har jeg fått et ord, skjønner du. Et ord som forklarer alt. Jeg velger å tro at det er mitt ord. For nå, i alle fall.

Desember kikket spørrende på meg.

– Jeg tror jeg vet hva ordet er, sa hun, og la hånden på skulderen min.

Blikkene våre møttes, og jeg følte det som å se ut i universet en sen vinterkveld.

– Tillit. Ordet ditt er tillit.

31. mai 2019. I dag er det et år siden jeg oppdaget et søkk og en kul i høyre bryst. Et år siden jeg sto på badet og kjente fornektelsen kjempe med panikken.

Få dager senere fikk jeg beskjeden: Jeg hadde fått brystkreft. To svulster. To ulike typer kreft.

Jeg må fortelle deg noe.

Nemlig at denne teksten, denne refleksjonen og oppsummeringa som følger naturlig i kjølvannet av dagen i dag, den kommer ikke så lett. Jeg har gått og ventet en stund nå. Ventet på at ordene skulle komme. Stige opp fra dypet, slik en vannlilje strekker seg mot sollyset på overflaten.

Men det har ikke skjedd. Vannet har vært stille og blankt. Og nå må jeg selv lete etter ordene der nede på bunnen.

Blir vi noensinne slik vi var – før? Det var ei venninne som stilte spørsmålet. Hun hadde nettopp vært gjennom det samme som meg. Jeg visste umiddelbart svaret: Nei. Vi blir ikke de samme. Vi er ikke de samme. Vi er endret. På godt og vondt.

Noen ganger flimrer en tanke gjennom hodet: Hva i huleste var det egentlig som skjedde? Det er som om en virvelvind kom og hentet meg, snurret meg rundt og satte meg ned på et fremmed sted. Og hvorfor den virvelvinden kom forbi akkurat meg, vil jeg aldri få svar på. I alle fall ikke et medisinsk svar.

I løpet av det siste året har celler og vev i kroppen blitt brutt ned og bygd opp igjen, i et tempo som er vanvittig mye høyere enn normalt. Cellegiften virket så optimalt som det er mulig. Kreftcellene tok den opp i seg og døde. Også friske celler døde, men de kunne erstattes av nye. Etter cellegift ble jeg operert. Vev ble fjernet, hud flyttet på og sydd sammen. Så var det strålebehandling til slutt. Strålene dreper også celler og vev.

Hvor mye energi kroppen min bruker i dag, tre måneder etter avsluttet behandling, på å reparere celler og bygge seg opp, vet jeg ikke. Men jeg tror det går med en god del. For jeg har ikke helt den samme energien som før. Ennå?

Jeg er en av overleverne. En av dem som ble frisk. Men jeg vil for alltid være merket av kreften. Ikke bare i form av røde arr, smerter og nummenhet i operasjonsområdet, bivirkninger av medisinen jeg fortsatt må gå på, endret energi og tidvise konsentrasjonsproblemer. Men også i form av den uroen som flytter inn. Når du først har hatt kreft, har du økt risiko for å få det igjen. Sånn er det bare. Og den kunnskapen må man venne seg til å leve med. Frykten for å få kreft på nytt følger de aller fleste kreftoverleverne som en skygge.

 Når det er sagt, føler jeg livet sterkere enn før. Jeg, som oftest har gått i sorte eller mørke klær, elsker plutselig sterke farger. Jeg setter enda mer pris på stillhet og det enkle; som en god kopp kaffe, lukten av skogen etter regn, ei varm katt på fanget, at en grønn spire viser seg der jeg har sådd. Kreften lærer en at livet er her og nå. Det er en klisjé kanskje, men likevel så vanskelig for oss mennesker å forstå. Vi har en hang til enten å gruble over fortiden eller bekymre oss for fremtiden. Mens det eneste øyeblikket vi i det hele tatt kan gjøre noe med, er her. Nå.

Jeg må bli kjent med meg selv igjen, og i den erkjennelsen ligger det både vemod og glede. Vemod for den jeg var før jeg ble syk, vemod for at jeg var en av dem som fikk kreft. Glede for å innse at jeg har fått en ny sjanse, at jeg har fått livet i gave.

Jeg øver meg på livet etter kreften.

Jeg avslutter prosjekter, ferdigstiller og lukker dører. Rydder plass. For noe annet.

Og mest av alt lytter jeg.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Naturens legende kraft.