Tid for Drømmefrø
En dag så jeg Oktober stå i skogkanten. Hun var som jeg husket; håret langt og sort med gylne tråder, kjolen i høstfjellenes metalliske glans. På den ene armen hang en dråpeformet, mørkegrønn kurv.
Full av Drømmefrø.
Hun løftet en arm og vinket. Jeg vinket tilbake og gikk oppover. Vi sto en stund og bare så på hverandre. Et lite smil glitret i klare øyne.
«For et år siden spurte du om et menneske med alvorlig sykdom egentlig burde drømme. Husker du?»
Jeg nikket og svelget. Selvfølgelig husket jeg. I oktober 2018 var jeg midt i behandlinga som skulle fjerne kreften fra kroppen min.
«Ja», hvisket jeg, «men jeg kom frem til at det aldri er feil å drømme.»
«Og nå er en av dine store drømmer gått i oppfyllelse.»
Oktober pekte på boka jeg hadde under armen. Boka som inneholdt en annen kvinnes historie. En kvinne som døde for snart hundre år siden, men som jeg likevel følte hadde en sterk forbindelse med nåtiden.
Tidlig oktober morgen…
«Det stemmer. Dette har vært en stor drøm for meg. Så lenge jeg kan huske, har jeg villet bli forfatter», sa jeg, og fikk til min forundring tårer i øynene.
«Jeg husker det frøet», sa Oktober, og det glitret i blikket igjen. «Jeg husker at du gikk her, som barn, og frøet festet seg i hjertet ditt.»
Det svimlet for meg. Var det mulig – at min forfatterdrøm startet med et frø da jeg var barn? Et Drømmefrø, sådd av Oktober? Jeg måtte lene meg inntil en bjørkestamme og lukke øynene et sekund.
«Du var her – da også?» Var det eneste jeg kom på å si, og med det samme jeg hadde sagt det hørte jeg at det var et unyttig spørsmål. Som for å understreke nettopp det, la Oktober hodet bakover og lo. Men det var en varm latter.
«Jeg har alltid vært her, kjære deg. Og oppgaven min med å så Drømmefrø har alltid vært min. Men har jeg hatt mange ulike navn, og det er få av dere som har sett meg gjennom århundrene. Slik du gjør, og alltid har gjort.»
Jeg smilte usikkert, knuget boken under armen og nikket.
«Ja, jeg har nok alltid sett deg. Selv om jeg som barn ikke hadde ord til å beskrive det jeg så.»
«Nei, og du hadde heller ikke ord for å beskrive drømmen. Likevel vokste frøet i hjertet ditt, til du ikke kunne overse det og måtte velge mellom å la det dø, eller la det vokse.»
Oktober trakk kurven opp på armen, og jeg så at den var fylt til randen av klinkekulelignende frø i alle regnbuens farger.
«Takk», hvisket jeg og tørket en tåre vekk med handbaken.
«Det er deg selv du skal takke. Jeg sår mange Drømmefrø som aldri får lov til å vokse. Som finner spireplass i et barns hjerte, men som likevel dør fordi barnet blir voksent og glemmer drømmen. Eller fortrenger den.»
Jeg nikket og tenkte på hvor lett det er for oss mennesker å prioritere alt annet enn det vi drømmer om å gjøre.
Oktober skulle til å gå. Hun nikket, som for å si farvel for denne gang, men plutselig presset et spørsmål seg frem i meg:
«Hva skjer når en drøm er gått i oppfyllelse?»
Hun pekte på boken under armen min og sa:
«Hva tror du? Vil du slutte å være forfatter nå som du har etablert deg som det?»
Jeg ristet bestemt på hodet. «Nei, absolutt ikke. Dette vil jeg bare gjør mer av.»
«Godt. Da vet du selv svaret. Hvis Drømmefrøet får næring og slår ut i blomst, kan det leve akkurat så lenge som du selv ønsker.»
Jeg sukket lettet, og fulgte Oktober med blikket til hun ble borte mellom bjørkestammer og gulnede strå.
(C) Tekst og bilde: Lill-Karin Elvestad