Sofaskam og November
Vi gikk innover snøtunge skoger, November og jeg. Hun hadde kledd seg så tidlig i Vinterens kappe dette året. Landskapet var dekket av snø, og alle kroner, greiner og kvister bar på hvite, glitrende snødekorasjoner.
Jeg kjente hvordan den kalde lufta gjorde godt i kroppen. Jeg rettet meg opp og lot vinden drysse noen snøfnugg i ansiktet. Hvordan var det mulig at jeg ikke hadde lært, hvordan kunne jeg gå rett i fella selv etter å ha kommet meg levende ut av den?
– November? Kan jeg fortelle deg noe?
November stoppet opp fra sin langsomme vandring ved min side, og kikket på meg. Hun smilte svakt. – Jeg elsker historier. Fortell.
– Vel, det er kanskje ikke en historie akkurat. Mer en tilståelse.
Nå hevet hun øyenbrynene. Blikket skimret i et dypblått mørketidslys, og hun holdt mitt så lenge at jeg syntes jeg så det flamme et nordlys der også. Jeg ble nesten svimmel, og måtte blunke.
– Ja vel? En tilståelse? Har du gjort noe galt? Dere mennesker er ofte opptatt av riktig og galt, har jeg skjønt.
– Vel, galt og galt ...
Jeg gikk langsomt videre. – Det er bare det at ... Du vet at jeg har hatt kreft, ikke sant? Jeg ble ferdig behandlet i februar i år. Og da jeg sto der og følte at jeg hadde fått livet i gave, lovte jeg meg selv å pakke den gaven langsomt ut.
November svarte ikke, men jeg så at hun lyttet oppmerksomt. Nå landet to granmeiser i bjørka foran oss, som om de ville lytte, de også. Jeg kikket opp på de to gråsorte fjærballene og fortsatte.
– Jeg lovte meg selv å ta meg tid til nærvær. Tid til hvile, trening, tilstedeværelse. Jeg vet at kroppen min har hatt det tøft lenge. At mange får problemer med langvarig utmattelse etter behandling med cellegift, operasjon og stråling. Jeg ville prøve å forebygge dette.
– Men det skar seg?
Jeg smilte litt av Novembers bruk av et så menneskelig uttrykk. Hvor hadde hun snappet opp det?
– Tja, i alle fall til en viss grad. Poenget mitt med alt dette er å fortelle at jeg oppdaget noe ganske sjokkerende om meg selv.
Nå stoppet vi igjen. Jeg krøllet tærne mine nede i skoene i et forsøk på å myke dem opp, og blåste varm luft inn i vottene. November sa ingenting, men stirret spørrende på meg. Jeg klarnet halsen.
– Jeg oppdaget at jeg skammet meg over å hvile. Skammet meg når jeg tok pauser for å gjøre ingenting. Skammet meg over å legge meg på sofaen midt på dagen, selv om jeg hadde hatt ei god arbeidsøkt på morgenen. Skammet meg fordi jeg følte meg lat og ikke til nytte.
Jeg kjente plutselig tårene presse på. Dette var vanskelig for meg, mer vanskelig enn jeg først hadde trodd.
– Dere mennesker er rare, sa November, men hun smilte mot meg og la hånden på skulderen min.
– Dere tror at egenverdien ligger i det dere gjør, og at jo mer dere gjør, jo mer verdi har dere. Ikke sant?
Jeg nikket og snufset litt.
– Du har nok mye rett i det. Jeg ønsker ikke å føle sofaskam, sa jeg og smilte litt over det merkelige ordet som plutselig dukket opp. – Og jeg øver meg på å kvitte meg med den følelsen. Den er nemlig totalt ubrukelig.
– Bra! Skam er bortkastet. I naturen finnes ikke skam. Bare natur.
Hun gikk videre. De to granmeisene kikket ned på meg før de lettet og landet i Novembers tykke hår.
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad