Når du har funnet ordet ditt

Det var 17. desember. I skogene ville det grå dagslyset ikke våkne. Jeg bevegde meg sakte fremover, gikk på føttene på frossen mark, av og til stoppet jeg for å lytte. Ville jeg få høre skogens puls?

Så var hun der. Desember. Lydløs, med en gyllen glød rundt seg, og øyne som minte om fjerne stjerner.

– Jeg husker denne dagen i fjor, sa jeg lavt, uten å si hei først, det var liksom ikke nødvendig.

– Hva skjedde da? Spurte Desember, enda jeg visste at hun visste, men jeg ville jo gjerne fortelle.

– Jeg satt på kirurgens kontor. Han snakket i telefonen med noen på laben, så snudde han seg mot meg og sa: «Vi fant ingen levende kreftceller i vevet vi opererte ut. Ingen i brystet, ingen i lymfene.»

Jeg hadde stoppet opp nå, slo ut med armene og smilte: – Det var som å få livet i gave. For andre gang.

– Og siden?

– Siden?

– Ja, hva skjedde så? Det er jo i dag akkurat et år siden – det må jo ha hendt mye på et år? Et menneskes liv er kort, sa Desember, som et slags svar uten spørsmål.

Jeg grublet ei stund mens vi gikk videre. Den tørre snøen knitret under skoene. Jeg var varm i de tykke bobleklærne. En liten granmeis skjente plutselig i furua rett over hodene våre, og jeg stoppet igjen.

– Jeg følte at jeg var kommet ut på ei lysning i skogen. Etter å ha vandret gjennom ukjent landskap, sa jeg stille, ventet på at flere ord skulle komme sigende.  

– Fra lysninga gikk det flere veier videre, det kunne jeg se. Men jeg visste ikke hvilken vei jeg skulle gå, og bestemte meg for å stå der ei stund. I skogkanten. Ved lysninga.

– Og her står du ennå.

Jeg ble overrasket over at Desember så rett gjennom meg. Hun blunket lett med stjerneblikket sitt.

– Hvordan vet du det?

– Jeg ser det. I øynene dine. De har vennet seg til lyset.

Jeg så fra henne og til granmeisen, som hadde sluttet å skjenne, og nå hoppet fra grein til grein på jakt etter småkryp i sprekker og søkk. Jeg sukket. Men smilte.

– Jeg har innsett at det er her jeg skal være. På lysninga. Jeg skal ikke finne én vei videre, og gå den. Jeg skal bare være her jeg er. Og vil jeg gå på en av stiene, kan jeg alltid vende tilbake.

Desember lo.

– Og du er vanligvis så god på å finne veien videre, at dette kom uventet på deg?

Jeg nikket. – Jeg trodde jeg skulle videre. Men nå har jeg fått et ord, skjønner du. Et ord som forklarer alt. Jeg velger å tro at det er mitt ord. For nå, i alle fall.

Desember kikket spørrende på meg.

– Jeg tror jeg vet hva ordet er, sa hun, og la hånden på skulderen min.

Blikkene våre møttes, og jeg følte det som å se ut i universet en sen vinterkveld.

– Tillit. Ordet ditt er tillit.