Fredag var det vintersolverv. Årets korteste dag. Fra nå begynner en ny syklus, vi vandrer igjen mot lyset, mot et nytt år og en ny vår. Jeg våknet tidlig den morgenen, sto opp og tente levende lys. Skrivelys.

I skinnet fra det skrev jeg om nye begynnelser, om det underlige året som ligger bak meg, om skarpe kontraster langs livets ytterpunkter.

Og jeg skrev om intensjoner.

Jeg er fortsatt i en fase der jeg forsøker å samle tankene om det jeg har vært gjennom. Og jeg bruker skrivingen som verktøy for å forstå, reflektere og deretter handle.

Skrivingen er både mitt anker og mitt springbrett. Jeg forankrer meg hver gang jeg setter meg ved skrivelyset og lar ordene komme. Jeg forankrer meg i øyeblikket, men også i mitt indre. Jeg stopper opp her, lar ankeret forsvinne til dypet, og stanser tiden.

Skrivingen er samtidig springbrett for mitt arbeid og virke. Et springbrett er et brett hvor man tar sats – til hopp eller sprang – ifølge ordboka. Når jeg skriver, dedikerer jeg meg til kreativitet og skapelse uansett hvilken form og innhold teksten har. Ordene er mitt arbeidsverktøy, jeg tar sats, hopper – og skaper.

Utpå dagen gikk jeg til skogen og tente bål. Idet fullmånen langsomt steg opp over vinterhvite fjell, sendte bålets flammer et gyllent lys mellom stammene.

Vintersolverv ble feiret med bål.

I samme øyeblikk som jeg satt der, ved bålet, samlet en gruppe mennesker seg på et av de mange kontorene på sykehuset i Tromsø. Trolig hadde de hvite frakker på seg. Trolig ble en del papirer tatt frem, kanskje kikket de ned på dem i fellesskap, det ble snakket og nikket, diskutert og notert. Etter møtet satte én av dem seg ned på sitt eget kontor og slo et telefonnummer. Det var mitt nummer. «Resultatene etter behandlingen så langt er så bra som de kan få blitt. Vi fant ingen levende kreftceller i det som ble operert vekk, verken fra brystet eller lymfene», sa stemmen i telefonen.

De to svulstene hadde ikke bare skrumpet av cellegiften. De var fullstendig borte. «Ingen levende kreftceller», hadde legen sagt, og dermed bekreftet det en annen lege fortalte sist mandag.

Jeg føler at jeg har fått livet i gave. Jeg er fortsatt ikke ferdig med behandling. Jeg må ha stråling – for sikkerhets skyld – og jeg vil måtte bruke forebyggende medisiner i årene som kommer.

Men det som hadde fått feste i meg, som var i ferd med å vokse ukontrollert og spre seg, det er nå borte.

Hva gjør denne historien med meg? Hva kommer jeg frem til, etter å ha blitt dyttet ut på en mørk og ukjent vei? Hvordan har det å måtte forholde seg til mulig dødelig sykdom, endret meg? Hva tar jeg med meg videre, og hva lar jeg ligge igjen?

Det må jeg nok tenne flere skrivelys for å finne ut av.

Men jeg vet dette: På dagen for vintersolverv 2018 rettet veien seg ut, og et åpent landskap lå foran meg.

Slik det også ligger åpent for deg.

Kanskje vil du bruke juletiden til å reflektere over hva du tar med deg videre på din vei?

Jeg ønsker deg varme, stemningsfulle dager med senkede skuldre og tilstedeværelse.

God jul.

 © Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Lystid i åpne landskap.

Det er tidlig morgen en fredag i desember. Utenfor vinduet har ikke dagslyset sluppet til ennå. En blålig stripe himmel mot øst og et par tente stjerner gir likevel lovnad om at mørket snart glir vekk.

I dag er det nøyaktig et halvt år siden jeg var på UNN og fikk diagnosen brystkreft. Det var juni, og sommeren lå der fremme og ventet. Jeg hadde blitt antatt på forlaget med mitt ferske bokmanus, spennende prosjekter sto i kø, og jeg skulle snart arrangere to skrivekurs her på Elvestad.

Ei uke tidligere hadde jeg funnet en oval hevelse i brystet, og uroen i magen eksploderte i tung redsel da legen slapp ordet «kreft» ut i det vesle kontoret. Jeg brøt sammen.

Snøen kom i november.

I mine tidligere blogginnlegg har jeg ikke vært så detaljert om medisinske fakta. Det er med vilje. For all kreft er ulik, behandlinga likeså. Det siste man bør gjøre hvis man får en slik diagnose, er å sammenligne seg med andre og lete uvilkårlig på nett etter svar. Det finnes så utrolig mange «sannheter» der ute, så mange tips, råd, behandlingsmetoder og kjappe løsninger. Mitt råd er: Ikke søk etter informasjon, særlig ikke i starten. Hold deg til det legene sier, og eventuelt til Kreftlex og Kreftforeningens nettsider.

I anledning at jeg har blitt spurt om å være gjesteblogger nettopp for Kreftforeningen, velger jeg i dette innlegget likevel å være litt mer konkret om min sykdom.

Den ovale kulen i overkant av høyre bryst viste seg altså å være kreft. Etter mammografi, ultralyd og biopsi ble diagnosen satt med hundre prosent sikkerhet. Beskjeden var et totalt sjokk. Jeg var på det tidspunktet 38 år, og tanken på å få kreft hadde knapt streifet meg. Jeg var ikke i faresonen, det hadde jeg jo konkludert med tidligere. Men jeg skulle snart forstå at kreft kan ramme uavhengig av om du er i noen faresone eller ikke.

Da diagnosen var klar, var det som om en alarm gikk av på UNN. Jeg ble satt på cellegift bare fire dager senere, og har gått på det i fem måneder. De første ukene etter diagnosen gikk med til utallige turer til sykehuset, jeg ble undersøkt alle veier for å utelukke eventuell spredning. I denne prosessen ble jeg også lagt i MR-røntgen, og da ble det oppdaget nok en svulst. Den var nærmest usynlig på mammografi og ultralyd på grunn av at den lå rett bak brystvorten.

To svulster i samme bryst, altså. Hver var på over tre centimeter, og hele svulstområdet ble beregnet til cirka syv centimeter. Det viste seg også at svulstene var av ulik sort, og dermed trengte ulik behandling.

Hvordan kunne jeg gå med to kreftsvulster i brystet, uten å føle meg syk?

Når begynte disse å vokse? Hvor lenge hadde jeg egentlig gått rundt med kreft?

Disse spørsmålene trengte seg mest på i starten. Og selvfølgelig, redselen og angsten. Skulle jeg dø nå, allerede? Hva ville diagnosen ha å si for meg og familien, hvordan ville det bli å gjennomgå den tøffe behandlinga, hva ville skje med mitt liv? Det føltes som at alt ble satt på vent.

Et halvt år senere kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har lært meg selv bedre å kjenne. Jeg er dypt takknemlig for at jeg tross alt ikke har spredning til andre organer. Jeg er dypt takknemlig for å bo i et land hvor brystkreft har stort fokus, og hvor jeg kan få den nyeste og beste behandling som finnes. I løpet av disse månedene har jeg reist utallige turer til UNN, jeg har vært på Nordlandssykehuset i Bodø, og på det lokale legekontoret. Jeg har blitt vant til nålestikk og medisinske bivirkninger, vant til at jeg er fri for hår, øyenbryn og øyenvipper, vant til at energien (ennå) ikke er som den brukte å være. Jeg har lært meg mer om å lytte til kroppen, jeg har blitt mer opptatt av å gjøre ting som gir meg energi og glede.

Liv og lys ved kirkevik kirkegård.

Mandag denne uka møtte jeg grytidlig opp på UNN. Jeg skulle gå gjennom en del undersøkelser og prosedyrer for brystbevarende operasjon dagen etter. Takket være cellegiften, var de to svulstene nå «smeltet» bort. Det var ikke lenger mulig å se kreften hverken med mammografi eller ultralyd, og derfor var det at jeg måtte til Bodø. I en spesial-MR-røntgen ble det ved hjelp av lange nåler satt inn små markører der arrvevet viste at svulstene hadde vært. Takket være dette inngrepet – som er sjelden i Norge – kunne jeg få brystbevarende operasjon til tross for relativt stor størrelse på svulsten(e).

Så mandag gikk med til ytterligere merking av svulstene, samt lokalisering av lymfer som måtte tas ut for nærmere undersøkelse. Overlegen og plastikkirurgen som skulle operere meg, tegnet på meg med tusj og vurderte inngrepet. Jeg fikk også en time med fysioterapeut for å lære om øvelser man bør starte med umiddelbart etter operasjonen. Målet er å minske stivhet i arm og skuldre, samt sørge for at arrene gror pent.

Tirsdag morgen satt jeg klar på dagkirurgien. Bortsett fra innsett av veneport tidligere i sommer, har jeg aldri blitt operert før. Aldri fått narkose. For gudene vet hvilken gang dette halvåret måtte jeg mestre det ukjente, øve meg på å slippe kontrollen, legge min kropp og mitt liv i hendene på de profesjonelle. Kjæresten og jeg ble møtt av en trygg og trivelig sykepleier, som snakket gjennom en del praktiske ting. Så fikk jeg blå sykehusskjorte, hvite varmestrømper og grønn lue på meg. Kjæresten, som insisterte på å følge meg helt inn i narkosen, måtte også kle seg i blå frakk og grønn plastlue. Vi så komiske ut.

I dag er det tre dager siden operasjonen. Overlegen forklarte at de har fjernet så mye vev som de håper er nok, samt tre lymfer. Jeg må vente et par uker før jeg får svar på om det er nok. I beste fall finner de ikke kreftceller i det de har tatt ut. I verste fall må jeg tilbake på operasjonsbordet og enten fjerne mer vev, eller fjerne lymfene under armen. Jeg krysser fingrene for at jeg slipper. Det eneste jeg vet sikkert per i dag, er at jeg skal ha noen ukers stråling etter jul.

Jeg vet også at jeg må bruke medisiner i flere år fremover, medisiner som skal hindre tilbakefall og ny kreft. Jeg vet at det neste halve året vil by på noen utfordringer og ukjente veier, men tross alt med et annet fokus: Å bli helt frisk igjen.

magisk lys i mørketid.

Kjære deg. Har du nylig fått en kreftdiagnose, eller har du levd med en i mange år? Er du pårørende til noen med kreft? Det er en brutal og beintøff sykdom som rammer urettferdig og nådeløst. Mitt budskap til deg er å aldri miste håpet, og å ta vare på deg selv så godt du kan. Finner du glede og inspirasjon i kreative syslerier, så ta det frem. Skriv og mal. Tegn og skap. Søk naturen, søk mennesker som gir mer energi enn de tar.

Og en siste ting: Om du klarer, forsøk å gi mest mulig slipp på angst og uro. Min erfaring er i alle fall at jo mer jeg klarer å leve i nuet, jo mindre jeg gruer meg til det som skal komme, jo mer livskvalitet skaper jeg i hverdagen.

Jeg gruer meg ikke til det neste halve året. Jeg gleder meg.

Og nå er dagslyset kommet.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Kjære deg.

Du har gått lenge. I snart fem måneder har du satt den ene foten foran den andre, på en sti som stadig ligger innhyllet i tåke. Du har gått fordi det er det eneste du kan gjøre.

Når du snur deg og ser bakover, ser du landskapet du har passert. Et landskap med daler i evig skygge, og bratte skråninger som du måtte klatre opp. Det har vært en tidvis tung vandring. I skyggene vandret også tankene i mørke spor. Der, i mangel av lys, gikk de seg vill og floket seg inn i angst og død.

Men alltid. Alltid kom lyset og jaget mørket vekk. Du kom deg opp den skråningen. Du fikk utsikt, lys og luft. Du fikk riste av deg mørket og finne et nytt punkt å feste blikket på. Og du gikk.

Strå i vind.

Og hver gang sollyset streifet over ansiktet ditt, gled også kreativitet, glede og inspirasjon gjennom hjertet. Det var i disse øyeblikkene du var nær ved å glemme hvorfor du gikk. Kroppen fant sin egen rytme, pusten sin egen takt. Du så bilder foran øynene, bilder i klare farger og streker, og du skjønte at de fortalte noe viktig. De var muligheter fra fremtiden, fra ditt liv, noe du kunne strekke deg etter, og en dag favne rundt. Skaperkraften strømmet brått gjennom kroppen, ga deg styrke, rettet ryggen din, smeltet tåken og ga deg et glimt av målet der fremme:

Å bli frisk.

Kjære deg.

Selvfølgelig er kroppen din preget av fem måneder med cellegift. Selvfølgelig kjenner du bivirkningene. Du kan liste dem opp, telle dem, si dem høyt. Og mest av alt – føle dem. Hver dag.

Selvfølgelig er kreft noe dritt. Det er en alvorlig diagnose som setter i gang en lang rekke av følelser og fysiske konsekvenser. En diagnose som får helsevesenet til å trykke på den røde knappen. Som fører deg inn i et system med utredninger, medikamenter, undersøkelser. Som fører deg inn i hvite sykehuskorridorer. Som gir deg sprøytestikk på sprøytestikk.

Og først og fremst: En diagnose som setter din styrke på en hard prøve.

Blått landskap en tidlig morgen.

Kjære deg.

Du, ja. Du som leser dette. Jeg vet ikke hvor du er i ditt liv. Jeg vet ikke om du lever det slik du innerst inne ønsker, eller om du går rundt med et beskyttende skall rundt følelsene. Kanskje har du i mange år lengtet etter noe, uten at du helt vet hva, bare kjent en uro, et stikk i hjertet. Eller kanskje kjenner du deg selv så godt at du vet hva du trenger for å ha det bra. Og du har tillatt deg å følge den veien.

Hvor du enn er, så har du trolig kjent på frykten. Frykten for endringer, som de aller fleste av oss har. Vi kjenner kanskje at vi har lyst til endring, at vi har lyst til å gjøre nye ting, slå opp nye dører, bli kjent med nye mennesker, bytte jobb, begynne å tenke nye tanker, utfordre oss selv. Men siden vi ikke vet hva følgene kan være, lar vi det ofte forbli som det er.

Stille vann skaper ingen bølger. Stille vann er enklest å ro over.

Men tro meg. Kreft er en kampestein som kastes ut i vannet og sender en vannsøyle mot himmelen. Kreft skaper et dragsug og virvler opp alt. Den tar tak i båten din og føyser deg av gårde på en ny kurs, uansett hvor lite du ønsker det. Kreften er vinden i seilene, og den sender deg rett mot sårbarhet og angst. I starten har du nok med å holde fast i ripa.

Etter hvert vil du lengte etter å styre selv. Du vil kjenne en brennende lyst til å legge hånden på roret, og aldri slippe det igjen.

Og målet ditt vil bli den dagen du igjen er fri til å gjøre det.

Kjære deg.

Ikke frykt endring om det er endring du ønsker.

Legg hånden på ditt ror og sett kursen. Lag bølger i vannet. Mens du kan.

For du vet aldri når livet tar roret ut av hendene dine og ber deg holde deg fast.

Tekst og foto: (C) Lill-Karin Elvestad

Oktobersol.