Det er tidlig morgen en fredag i desember. Utenfor vinduet har ikke dagslyset sluppet til ennå. En blålig stripe himmel mot øst og et par tente stjerner gir likevel lovnad om at mørket snart glir vekk.

I dag er det nøyaktig et halvt år siden jeg var på UNN og fikk diagnosen brystkreft. Det var juni, og sommeren lå der fremme og ventet. Jeg hadde blitt antatt på forlaget med mitt ferske bokmanus, spennende prosjekter sto i kø, og jeg skulle snart arrangere to skrivekurs her på Elvestad.

Ei uke tidligere hadde jeg funnet en oval hevelse i brystet, og uroen i magen eksploderte i tung redsel da legen slapp ordet «kreft» ut i det vesle kontoret. Jeg brøt sammen.

I mine tidligere blogginnlegg har jeg ikke vært så detaljert om medisinske fakta. Det er med vilje. For all kreft er ulik, behandlinga likeså. Det siste man bør gjøre hvis man får en slik diagnose, er å sammenligne seg med andre og lete uvilkårlig på nett etter svar. Det finnes så utrolig mange «sannheter» der ute, så mange tips, råd, behandlingsmetoder og kjappe løsninger. Mitt råd er: Ikke søk etter informasjon, særlig ikke i starten. Hold deg til det legene sier, og eventuelt til Kreftlex og Kreftforeningens nettsider.

I anledning at jeg har blitt spurt om å være gjesteblogger nettopp for Kreftforeningen, velger jeg i dette innlegget likevel å være litt mer konkret om min sykdom.

Den ovale kulen i overkant av høyre bryst viste seg altså å være kreft. Etter mammografi, ultralyd og biopsi ble diagnosen satt med hundre prosent sikkerhet. Beskjeden var et totalt sjokk. Jeg var på det tidspunktet 38 år, og tanken på å få kreft hadde knapt streifet meg. Jeg var ikke i faresonen, det hadde jeg jo konkludert med tidligere. Men jeg skulle snart forstå at kreft kan ramme uavhengig av om du er i noen faresone eller ikke.

Da diagnosen var klar, var det som om en alarm gikk av på UNN. Jeg ble satt på cellegift bare fire dager senere, og har gått på det i fem måneder. De første ukene etter diagnosen gikk med til utallige turer til sykehuset, jeg ble undersøkt alle veier for å utelukke eventuell spredning. I denne prosessen ble jeg også lagt i MR-røntgen, og da ble det oppdaget nok en svulst. Den var nærmest usynlig på mammografi og ultralyd på grunn av at den lå rett bak brystvorten.

To svulster i samme bryst, altså. Hver var på over tre centimeter, og hele svulstområdet ble beregnet til cirka syv centimeter. Det viste seg også at svulstene var av ulik sort, og dermed trengte ulik behandling.

Hvordan kunne jeg gå med to kreftsvulster i brystet, uten å føle meg syk?

Når begynte disse å vokse? Hvor lenge hadde jeg egentlig gått rundt med kreft?

Disse spørsmålene trengte seg mest på i starten. Og selvfølgelig, redselen og angsten. Skulle jeg dø nå, allerede? Hva ville diagnosen ha å si for meg og familien, hvordan ville det bli å gjennomgå den tøffe behandlinga, hva ville skje med mitt liv? Det føltes som at alt ble satt på vent.

Et halvt år senere kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har lært meg selv bedre å kjenne. Jeg er dypt takknemlig for at jeg tross alt ikke har spredning til andre organer. Jeg er dypt takknemlig for å bo i et land hvor brystkreft har stort fokus, og hvor jeg kan få den nyeste og beste behandling som finnes. I løpet av disse månedene har jeg reist utallige turer til UNN, jeg har vært på Nordlandssykehuset i Bodø, og på det lokale legekontoret. Jeg har blitt vant til nålestikk og medisinske bivirkninger, vant til at jeg er fri for hår, øyenbryn og øyenvipper, vant til at energien (ennå) ikke er som den brukte å være. Jeg har lært meg mer om å lytte til kroppen, jeg har blitt mer opptatt av å gjøre ting som gir meg energi og glede.

Mandag denne uka møtte jeg grytidlig opp på UNN. Jeg skulle gå gjennom en del undersøkelser og prosedyrer for brystbevarende operasjon dagen etter. Takket være cellegiften, var de to svulstene nå «smeltet» bort. Det var ikke lenger mulig å se kreften hverken med mammografi eller ultralyd, og derfor var det at jeg måtte til Bodø. I en spesial-MR-røntgen ble det ved hjelp av lange nåler satt inn små markører der arrvevet viste at svulstene hadde vært. Takket være dette inngrepet – som er sjelden i Norge – kunne jeg få brystbevarende operasjon til tross for relativt stor størrelse på svulsten(e).

Så mandag gikk med til ytterligere merking av svulstene, samt lokalisering av lymfer som måtte tas ut for nærmere undersøkelse. Overlegen og plastikkirurgen som skulle operere meg, tegnet på meg med tusj og vurderte inngrepet. Jeg fikk også en time med fysioterapeut for å lære om øvelser man bør starte med umiddelbart etter operasjonen. Målet er å minske stivhet i arm og skuldre, samt sørge for at arrene gror pent.

Tirsdag morgen satt jeg klar på dagkirurgien. Bortsett fra innsett av veneport tidligere i sommer, har jeg aldri blitt operert før. Aldri fått narkose. For gudene vet hvilken gang dette halvåret måtte jeg mestre det ukjente, øve meg på å slippe kontrollen, legge min kropp og mitt liv i hendene på de profesjonelle. Kjæresten og jeg ble møtt av en trygg og trivelig sykepleier, som snakket gjennom en del praktiske ting. Så fikk jeg blå sykehusskjorte, hvite varmestrømper og grønn lue på meg. Kjæresten, som insisterte på å følge meg helt inn i narkosen, måtte også kle seg i blå frakk og grønn plastlue. Vi så komiske ut.

I dag er det tre dager siden operasjonen. Overlegen forklarte at de har fjernet så mye vev som de håper er nok, samt tre lymfer. Jeg må vente et par uker før jeg får svar på om det er nok. I beste fall finner de ikke kreftceller i det de har tatt ut. I verste fall må jeg tilbake på operasjonsbordet og enten fjerne mer vev, eller fjerne lymfene under armen. Jeg krysser fingrene for at jeg slipper. Det eneste jeg vet sikkert per i dag, er at jeg skal ha noen ukers stråling etter jul.

Jeg vet også at jeg må bruke medisiner i flere år fremover, medisiner som skal hindre tilbakefall og ny kreft. Jeg vet at det neste halve året vil by på noen utfordringer og ukjente veier, men tross alt med et annet fokus: Å bli helt frisk igjen.

Kjære deg. Har du nylig fått en kreftdiagnose, eller har du levd med en i mange år? Er du pårørende til noen med kreft? Det er en brutal og beintøff sykdom som rammer urettferdig og nådeløst. Mitt budskap til deg er å aldri miste håpet, og å ta vare på deg selv så godt du kan. Finner du glede og inspirasjon i kreative syslerier, så ta det frem. Skriv og mal. Tegn og skap. Søk naturen, søk mennesker som gir mer energi enn de tar.

Og en siste ting: Om du klarer, forsøk å gi mest mulig slipp på angst og uro. Min erfaring er i alle fall at jo mer jeg klarer å leve i nuet, jo mindre jeg gruer meg til det som skal komme, jo mer livskvalitet skaper jeg i hverdagen.

Jeg gruer meg ikke til det neste halve året. Jeg gleder meg.

Og nå er dagslyset kommet.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad