I dag, 2. oktober 2018, er det nøyaktig fem år siden jeg publiserte essayet Drømmefrø på bloggen min. Originalen kan du lese her. Siden den gang har teksten levd sitt eget liv, slik publiserte saker jo gjerne gjør. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at teksten ble og blir lest, og jeg har fremført den ved to ulike anledninger. Den første var på Verdensdagen for psykisk helse i oktober 2015, den andre på Rosa Sløyfe-kafé 26. oktober i fjor.

Lite ante jeg den gangen, at jeg et år senere selv skulle være en del av kreft-statistikken.

 Drømmefrø handler om Oktober, som sår drømmefrø i skogene. Når menneskene kommer forbi, kan vi fange dem opp. Og hvis det skjer, kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre der. «Du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elvene. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Til naturen. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.», sier Oktober i teksten min.

Meg og det gamle våningshuset på gården. En av drømmene mine handler om å sette huset i stand og bruke det til noe. Jeg vet at huset elsker tanken på å bli brukt igjen. Til noe annet enn oppbevaring.

Jeg har mange drømmer. Ting jeg har lyst til å gjøre, ting jeg brenner for å få til. Etter at jeg fikk kreft, har jeg innimellom tatt meg selv i å tenke – er det noen vits å drømme så mye nå? Er det ikke noe trist med drømmer som kanskje aldri går i oppfyllelse? Hva med drømmene til de som har gått bort av samme sykdom som meg, hvor ble de av? Og – er det ikke bedre å bare fokusere på nået, være sikker på at man får med seg hvert øyeblikk og hver dag?

Nei.

Det er aldri feil å drømme.

Drømmene kan holde oss oppe, få oss til å se fremover, gi oss noe å strekke oss etter.

Drømmene våre sier noe om hvem vi er, hva som dypest sett er viktig for oss.

Drømmene våre kan gi oss vinger, selv når vi er langt nede og kaver i mørket. Kanskje særlig da.

 Selvfølgelig er det også viktig å være til stede her og nå. Etter at jeg fikk kreft, har jeg lært å sette pris på de mange små hverdagsøyeblikkene som før kanskje bare gled forbi. Vekkinga av trøtte unger med morgensveis og morgenånde. Smøring av matpakker. Se at de kommer seg på skolebussen. Stillheten i huset etterpå. Eller - når alle er samlet rundt middagsbordet, og en av oss forteller engasjert om noe som har hendt den dagen. Eller – lukten av nytraktet kaffe, som jeg nå kan nyte igjen etter noen måneder med usmak.

Drømmefrø som gylne perler på strå …

Men det ene utelukker ikke det andre. Å få en kreftdiagnose er alvorlig, hvordan man enn snur og vender på det. Kroppen min fylles ukentlig med medisiner som skal fjerne de syke cellene. Bivirkningene er der, både i stort og smått. Men tross alt – jeg er oppegående, jeg gleder meg over at jeg klarer å jobbe litt, og jeg gleder meg over at svulsten nå ikke lenger er synlig. Den smelter mer og mer bort etter hvert som medisinen virker.

Og drømmene mine, de lever videre.

I dag fikk jeg en etterlengtet skogtur. Jeg møtte Oktober. Og lovte at jeg skulle fortelle om Drømmefrøene hennes på nytt. Nå har jeg holdt løftet mitt. Under her kan du lese teksten i sin helhet.

Håper også du tør å drømme. Uansett hvor du er i livet, uansett om du tror på drømmen, uansett om du anser den som stor, liten, dum eller skinnende bra.

Drømmefrøet er kommet til deg av en grunn.

Drømmefrø

Jeg hørte henne før jeg så henne.

Den lyse stemmen fløt gjennom skogen, og minnet om en fløytes mykeste toner.

Jeg stoppet.

Hun trådte frem mellom bjørkestammene og børstet et par gule blader fra skulderen. Jeg skjønte at det var Oktober. Håret falt i sorte bølger nedover ryggen, med gylne og sølvaktige strå. Den lange kjolen hadde høstfjellenes metalliske glans.  

På den ene armen hang en dråpeformet, dypgrønn kurv.

Oktober smilte til meg, på den måten man smiler til noen man har sett før. Jeg smilte tilbake, nysgjerrig og forundret. Slik sto vi et øyeblikk, og jeg ville si noe, men visste ikke hva.

Så stakk hun hånden ned i kurven, snudde ryggen til meg og begynte å gå. Mens hun gikk, kastet hun noe rundt seg. Dette noe hentet hun fra kurven. Det kunne minne om store vanndråper fra et fossefall, for de glitret og blinket i morgenlyset.

«Hva gjør du?» spurte jeg.

Oktober snudde seg litt mot meg, smilte på nytt og fortsatte så med samme bevegelse.

«Du følger etter meg, ser jeg.» 

«Unnskyld, men jeg ble så nysgjerrig på hva det er du har i kurven din.»

«Det er drømmefrø.» sa Oktober.

«Drømmefrø? Hva er det?»

«Det er akkurat det jeg sier at det er. Drømmefrø.» 

 Jeg småsprang etter for ikke å miste henne av syne. Hun beveget seg smidig og lydløst. Rundt henne regnet det av disse drømmefrøene, de landet mellom tuer, i lyng og mose, og ble snart borte.

«Hvorfor kaster du dem på marken?»

Nå stoppet hun brått, snudde seg og rakte meg hånden. Jeg lente meg frem for å se, og i håndflaten lå det noe som lignet små klinkekuler. De glitret i alle slags farger, og hver og en av dem sendte ut et lite lys. Det kunne minne om den type lys en stjerne sender mot jorden en klar høstkveld.

«Drømmefrøene inneholder ikke bare drømmer, men også håp, tro og livskraft. Når de blir sådd, slik jeg gjør nå, har de alt de trenger inni seg for å klare seg. En stund.»

Jeg så opp på Oktober. Blikket hennes møtte mitt, og øynene glitret muntert.

«Men hvorfor kaster du dem på marken?» spurte jeg igjen.

«Fordi jeg er Oktober. Jeg sår drømmefrø i skogene, slik at menneskene som kommer forbi, kan fange dem opp. Hvert drømmefrø kan fanges av et menneske, da kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre. Mennesket trenger drømmen, og drømmen trenger mennesket»

Jeg blunket forvirret.

«Mener du at menneskets drømmer kommer fra drømmefrø?»

Hun nikket.

«Ja, hvor kommer de ellers fra?»

«Men … går alle månedene rundt og sår drømmefrø?»

«Nei, bare noen få av oss. Jeg er Oktober, og Oktober er en måned for drømmer. Men husk, jeg snakker ikke om de drømmene du drømmer om natta», sa Oktober og klappet meg lett på hodet.

«Jeg snakker om de drømmene du drømmer her.» Hun flyttet hånden til hjertet mitt.  

«Drømmefrøene vil alltid søke til et menneske det kan bo hos. Når menneskene går i mine skoger, kan de plukke opp frø uten at de vet det. Og gjennom vinteren modnes frøene i menneskets hjerter. Men bare hvis frøet blir behandlet godt.»

Jeg holdt pusten og ventet på at hun skulle si mer.

«Frøet dør hvis det blir utsatt for frykt og misunnelse. Det kan bare leve og bli til virkelighet hvis mennesket selv vil, og har tro på at det er ekte.»

Hun løftet kurven lenger inn på armen, og skulle til å gå videre.

«Vent. Jeg må få vite mer», sa jeg.

Hun så på meg. Kurven hang tungt på armen. Den var full av frø. Jeg tenkte febrilsk på hva jeg skulle spørre om, for jeg skjønte at min tid med henne straks var over. Hun skulle videre.

 «Er det drømmefrø overalt, hele tiden?» var det eneste jeg kom på.

«Ja visst, du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elvene. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Til naturen. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.»

Jeg nikket, fortumlet over alt jeg hadde fått vite.

«Takk, Oktober. Og farvel.»

 Hun stakk hånden i kurven og plukket opp et frø. Mens hun holdt det mellom tommel og pekefinger, løftet hun det opp og lot det fange himmellyset.

Så sank hånden hennes ned, og hun tok min hånd og brettet håndflaten ut.

«Dette er ditt drømmefrø. Bare du selv vet hva som er inni det, og bare du selv kan gjøre det til virkelighet.»

Jeg stirret på frøet, som lå som en stjerne i miniatyr i håndflaten min. Varsomt lukket jeg hånden rundt den gylne perlen.

Da jeg kikket opp for å si takk, sto jeg alene i lysningen. Borte ved skogkanten vaiet noen visne strå.

I morgen, 7. september, er det tre måneder siden jeg fikk diagnosen brystkreft. Det føles som at jeg har levd med sykdommen i mye lengre tid. Kanskje kommer det av at disse tre månedene har vært så fulle av nye erfaringer. Jeg har fått innblikk i en verden jeg tidligere har kjent lite til. En verden som på den ene måten består av harde fakta og medisinske detaljer. Og på den andre – hvordan man takler disse detaljene, og alt som skjer i kjølvannet av hvordan realitetene faktisk er.

Nemlig at jeg har kreft.

Septemberlys ved havet.

Det spørsmålet jeg har hørt oftest denne tiden, er: «Hvordan går det?» Jeg setter så stor pris på alle dere som bryr dere. Jeg har valgt å være åpen om kreften, og det har vært en lettelse både for meg selv og dere der ute. Det er jo så mye enklere å spørre «hvordan går det» når man vet at den du spør, har satt døra opp for dialog og åpenhet.

Og hvordan går det nå egentlig?

Jeg har valgt åpenhet, men samtidig har jeg ikke villet dele særlig med medisinske detaljer. Det er etter min mening ikke så relevant. For det siste man bør gjøre i en slik situasjon, er å sammenligne behandlingsform, medisin, forløp osv. med andre. I dag er all kreftbehandling individuelt tilpasset.  

Jeg kan likevel fortelle at jeg nå er ferdig med fire kurer av en cellegift som av flere betegnes som en "hestekur". Den cellegiften har jeg fått hver tredje uke siden diagnosen, og den har hatt en tendens til å slå meg ganske kraftig ut for hver ny dose. Så har jeg akkurat hatt tid til å komme meg på beina til neste kur, og slik har sommeren gått.

Mandag var jeg derfor spent på oppstarten av en ny kur. Denne kuren skal jeg ha hver uke en tid utover høsten, og den består av en "cocktail" med tre ulike stoffer. På grunn av fare for allergiske reaksjoner, fikk jeg de tre stoffene over to dager.

Naturen bugner av grøde.

På D2 – kreftpoliklinikken på UNN – begynner jeg nå å bli ganske kjent med de faste kreftsykepleierne. Vi hilser, smiler. Hei, her er jeg igjen! Velkommen tilbake. Takk for sist! De hvitkledde småspringer hit og dit, henter medisin, henter puter, henter kaffe eller te, sjekker blodtrykk, stryker på kinn, prater lavmælt, smiler, setter kanyler, kobler ledninger, skifter medisin, konfererer med legen. Smiler igjen.

De kalles ikke engler for ingenting.

Så sitter vi der, da, vi som på mange måter er i samme båt. Noen ganger er alle stolene opptatte. Det betyr at syv kreftpasienter sitter tilkoblet hver sin «stumtjener» med en plastledning som det strømmer medisin gjennom. Andre ganger er det bare to-tre til stede. Men det er alltid ei rolig stemning. Noen er slitne, og sovner kanskje under behandlinga. Andre prater lavt sammen, leser, løser kryssord eller strikker. Det er lett å merke forskjell på de som kommer inn og skal ha første cellegift, og på de som er "veteraner". Noen må hit regelmessig resten av livet. De får cellegift som lindring og livsforlengelse. Men de vet at de aldri vil bli kvitt kreften.

Hortensiaen fra i sommer er fortsatt i full blomstring.

Svaret på spørsmålet er bra. Det går bra! Akkurat nå går det faktisk veldig bra. Jeg tåler den nye medisinen, cocktailen, uten allergiske reaksjoner så langt. Jeg klarer å jobbe litt, jeg klarer å gå turer, smøre matpakker og lage middag. Og det er jeg dypt takknemlig for.

Så viser det seg også at hestekuren fra i sommer har tatt godt tak. Kroppen min har respondert på medisinen. Kulene er på retur. De syke cellene dør. Slik de skal. 

Jeg takker den fantastiske kroppen for alt den tåler. Jeg sender varme tanker til hver celle og hvert stoff i kroppen som nå kjemper for å bli frisk.

Har du takket kroppen din i dag?

Takk for at du leste.

Og velkommen, September.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Å få kreft skyver de aller fleste ut av hverdagen, bort fra de vante, selvfølgelige tingene.

Det er ikke sikkert du klarer å stå opp med barna og smøre matpakke før skolestart.

Det er ikke sikkert du klarer å sitte sammen med resten av familien ved middagsbordet, fordi matlukten gjør deg kvalm.

Det er ikke sikkert du orker å rydde hus, vaske klær, gi katten mat, vanne blomstene. Kanskje må du spørre om hjelp til de minste ting. I alle fall i perioder. Etterpå forstår du at de hverdagslige tingene du tidligere gjorde uten å tenke over det, er blant det du savner mest. Og desto større og mer intens blir gleden av å mestre de små ting. Husrydding. Middagslaging. Turene i skogen. Samværet med familie og venner. 

Kreften skyver meg bort fra store deler av det som har vært min identitet i voksen alder; nemlig arbeidet som journalist og forfatter, aktiviteten i lag og foreninger, engasjementet, den fulle kalenderen, listene over arbeidsoppgaver. De nye prosjektene. Skapertrangen og -gleden. Tempoet.

Alt er endret, og jeg strever innimellom med å tilpasse meg. Hvem er jeg nå, når jeg ikke lenger kan være den jeg var i så lang tid? Hvem er denne andre personen, som må holde seg borte fra yrket hun elsket, som må godta at prosjekter og planleggingsmøter flyter forbi, som ikke lenger kan være der ute?

En kvinne som må finne nytt fotfeste. Det er det jeg er.

En kvinne som må tåle å være i en kropp som er syk. En kropp som trenger hjelp av leger, kirurger, sykepleiere. En kropp som må ha sterk medisin for å bli frisk. En kropp som ikke lenger bare fungerer uten at eieren trenger å tenke nærmere over den. En kropp som trenger oppmerksomhet og omsorg.

Jeg tar meg i å savne de hektiske dagene. Listene. Oppgavene, prosjektene. Men innerst inne vet jeg at jeg nok i perioder hadde det FOR travelt. Jeg vet at jeg savnet tid, at jeg følte meg sliten, at dagene liksom ikke strakk til.

Er det dette som er mot – å finne nytt fotfeste når livet skyver en overende?

Et nytt perspektiv kan gi oss dypere innsikt og forståelse. Også i livet.

Jeg vet i alle fall hva mot kan være.

Mot kan være å gå uten hodeplagg – skallet og synlig kreftsyk – gjennom en korridor med rom og fremmede mennesker på begge sider. Mot kan være å møte blikkene deres, se at de reagerer med alt fra undring til medfølelse og nysgjerrighet. Mot kan være å tåle sårbarheten og nakenheten man føler når man ikke lenger dekker seg til. Med lue og sminke.

Mot er også å ligge i sykehusklær i ei sykehusseng, og bli trillet gjennom korridorene, opp til operasjonssalen i syvende etasje. Mens alle som tilfeldigvis befinner seg i samme korridor, kan kikke rett inn i sårbarheten.

Mot - å vise bilde av meg selv med tørkle? Og med øyenbryn og øyenvipper som sakte, men sikkert forsvinner?

Idet jeg satte meg til tastaturet, idet jeg så ordene forme seg, kjente jeg en dyp følelse av å komme hjem. En kjent og kjær forbindelse oppstod. Jeg falt inn i rytmen, ordene gled av seg selv, noe ble skapt. En dans oppstod, jeg kjente dansen, rytmen var min egen, det var bare å la seg falle inn i den.

Det er her jeg hører hjemme – med ordene, forbindelsen, kommunikasjonen.

Jeg puster dypt inn. Kjenner gleden spre seg i kroppen.

Om jeg må finne nytt fotfeste, så vet jeg likevel dette: En dag er jeg tilbake i den jevne flyten igjen, med skrivingen og prosjektene. Men i mellomtiden har jeg lært noe. Noe verdifullt.

Naturen gir alltid energi.

Dette blogginnlegget skrev jeg nesten ferdig søndag kveld. Mandag 13. august fikk jeg min fjerde og siste dose cellegift av den ene sorten. Om tre uker begynner jeg på en annen sort. Jeg er spent på hvordan jeg vil reagere på den. Før jul blir det operasjon. Den sorten jeg har gått på til nå, er kjent som en «hestekur». Den gjør meg sterkt kvalm i noen dager, før formen igjen begynner å ta seg opp. Jeg ser frem til å bli ferdig med cellegift, og jeg ser frem til å jobbe litt i de gode dagene.

Katten ligger i senga sammen med meg nå, nesten døgnet rundt. Det er rart hva dyrene værer og forstår.

Ute regner det.

Takk for at du leste.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad.