Fredag var det vintersolverv. Årets korteste dag. Fra nå begynner en ny syklus, vi vandrer igjen mot lyset, mot et nytt år og en ny vår. Jeg våknet tidlig den morgenen, sto opp og tente levende lys. Skrivelys.

I skinnet fra det skrev jeg om nye begynnelser, om det underlige året som ligger bak meg, om skarpe kontraster langs livets ytterpunkter.

Og jeg skrev om intensjoner.

Jeg er fortsatt i en fase der jeg forsøker å samle tankene om det jeg har vært gjennom. Og jeg bruker skrivingen som verktøy for å forstå, reflektere og deretter handle.

Skrivingen er både mitt anker og mitt springbrett. Jeg forankrer meg hver gang jeg setter meg ved skrivelyset og lar ordene komme. Jeg forankrer meg i øyeblikket, men også i mitt indre. Jeg stopper opp her, lar ankeret forsvinne til dypet, og stanser tiden.

Skrivingen er samtidig springbrett for mitt arbeid og virke. Et springbrett er et brett hvor man tar sats – til hopp eller sprang – ifølge ordboka. Når jeg skriver, dedikerer jeg meg til kreativitet og skapelse uansett hvilken form og innhold teksten har. Ordene er mitt arbeidsverktøy, jeg tar sats, hopper – og skaper.

Utpå dagen gikk jeg til skogen og tente bål. Idet fullmånen langsomt steg opp over vinterhvite fjell, sendte bålets flammer et gyllent lys mellom stammene.

I samme øyeblikk som jeg satt der, ved bålet, samlet en gruppe mennesker seg på et av de mange kontorene på sykehuset i Tromsø. Trolig hadde de hvite frakker på seg. Trolig ble en del papirer tatt frem, kanskje kikket de ned på dem i fellesskap, det ble snakket og nikket, diskutert og notert. Etter møtet satte én av dem seg ned på sitt eget kontor og slo et telefonnummer. Det var mitt nummer. «Resultatene etter behandlingen så langt er så bra som de kan få blitt. Vi fant ingen levende kreftceller i det som ble operert vekk, verken fra brystet eller lymfene», sa stemmen i telefonen.

De to svulstene hadde ikke bare skrumpet av cellegiften. De var fullstendig borte. «Ingen levende kreftceller», hadde legen sagt, og dermed bekreftet det en annen lege fortalte sist mandag.

Jeg føler at jeg har fått livet i gave. Jeg er fortsatt ikke ferdig med behandling. Jeg må ha stråling – for sikkerhets skyld – og jeg vil måtte bruke forebyggende medisiner i årene som kommer.

Men det som hadde fått feste i meg, som var i ferd med å vokse ukontrollert og spre seg, det er nå borte.

Hva gjør denne historien med meg? Hva kommer jeg frem til, etter å ha blitt dyttet ut på en mørk og ukjent vei? Hvordan har det å måtte forholde seg til mulig dødelig sykdom, endret meg? Hva tar jeg med meg videre, og hva lar jeg ligge igjen?

Det må jeg nok tenne flere skrivelys for å finne ut av.

Men jeg vet dette: På dagen for vintersolverv 2018 rettet veien seg ut, og et åpent landskap lå foran meg.

Slik det også ligger åpent for deg.

Kanskje vil du bruke juletiden til å reflektere over hva du tar med deg videre på din vei?

Jeg ønsker deg varme, stemningsfulle dager med senkede skuldre og tilstedeværelse.

God jul.