Januar er her, hvisker vinden som bæres opp fra havet.

Jeg smiler og ser opp i de drivende skyene. Det er snøbyger på vei inn fjorden, og jeg har akkurat kommet ut av skogens favn. Trugeturen i snøtung stillhet har gitt meg ny kraft.

Jeg vet hun er kommet, hvisker jeg tilbake, og jeg vet at jeg ikke har hilst henne velkommen ennå. Det har bare ikke vært riktig. Før nå.

 Maktesløshet

Jeg elsker nye begynnelser, følelsen av at alt er åpent og fritt. Jeg elsker kraften som ligger i å ta ansvar for hva som fylles på de blanke arkene. For uten det ansvaret er man heller ikke til stede i eget liv.

Det er vondt å føle seg maktesløs. Å føle at du ikke eier dagen, at du ikke kan gjøre noe for å påvirke det som skjer med deg, er kanskje noe av det verste som finnes. Og det var nettopp følelsen av maktesløshet som gjorde at jeg valgte å være åpen om kreftdiagnosen i juni i fjor.

Det var ingenting jeg kunne gjøre for å endre på det faktum at jeg hadde fått kreft.

Og fordi jeg hadde fått kreft, var det ingenting jeg kunne gjøre for å endre på at de neste månedene – det neste året – ville bestå av medisiner og kirurgiske inngrep. Som jeg skrev i juni – det var som å bli skjøvet inn på en vei jeg ikke ønsket å gå. En vei jeg likevel ikke hadde annet valg enn å følge.

Min historie

Noe av det første jeg måtte forholde meg til, var avtalene og prosjektene som nå måtte avlyses, settes på vent eller endres. Det var mange mennesker involvert, og de måtte jo få beskjed om at jeg ikke kunne delta som planlagt. Og siden jeg er min egen sjef, var det bare opp til meg å sende de epostene. Jeg satte meg derfor ned, formulerte meg så godt jeg kunne, og trykket “send”.

Det var en sorgfull prosess. Både fordi jeg i de neste månedene var avskåret fra å jobbe med det jeg elsker, og fordi kreften nå fikk den første direkte og synlige inngripen i livet. I tillegg ville ryktet om at jeg hadde fått kreft, nødvendigvis spre seg etter hvert som flere fikk vite om det.

Jeg var maktesløs. Tom.

Men mens jeg satt og formulerte setningene om hvorfor jeg måtte avlyse og utsette, skjedde det også noe annet. Sakte kjente jeg hvordan det å beskrive tilstanden med egne ord, ga meg en følelse av mestring.

Vel nok hadde kreften skjøvet det meste annet til side, og tatt en stor plass i livet.

Men historien om dette, den var jo min.

Jeg måtte eie min egen historie.

Tanken ga meg ny kraft.

Ny mestring

Jeg, som har skrevet meg gjennom de fleste store og små hendelser i livet, og som allerede brukte skrivingen for å forstå og mestre, innså nå at det eneste jeg kunne gjøre, var å skrive.

Ved å skrive om både det vonde og det gode, tok jeg ikke bare livet tilbake. Jeg fant den mestringsfølelsen jeg trengte for å håndtere det jeg sto i. De ubesvarte spørsmålene kunne synes som en uoverkommelig mur, og jeg ante ikke hvordan veien videre ville bli. Men jeg kunne skrive meg gjennom. Steg for steg.  

Etter hvert som jeg kjente hvordan det å skrive om kreften ga meg en følelse av mestring, forstod jeg også at jeg måtte dele historien. Ikke bare fordi jeg selv ville eie den og unngå rykter og misforståelser, men også fordi jeg innså at min historie kunne gi mot, styrke og ettertanke til andre i samme situasjon. Ved å vise sårbarhet og dele reisen vår med flere, skjønner vi at vi ikke er alene om de vanskelige tingene i livet.

Din historie

Du eier også din egen historie. Uansett hva som har hendt med deg i ditt liv, er det din historie å fortelle. Ingen andre kan formulere den for deg, ingen andre enn du har makt til å skrive den.

Vi forteller alle historier, hele tiden. Vi har våre historier om barndom og ungdomstid, om hvorfor vi ble som vi ble, om hvorfor vi bor der vi bor. Historier om hvordan vi traff den vi elsker, eller om hvorfor det ble slutt. Historier om hvorfor vi valgte det yrket vi har, eller om hvorfor vi mistrives i jobben og lengter etter noe annet.

Vi tar livsvalg basert på våre historier.

 Og nå, når jeg nærmer meg enden av den veien som kreften tvang meg inn på, er landskapet igjen åpent. Jeg er snart gjennom. Foran meg ligger en lysning, og veien videre er det bare jeg som kan finne.

Jeg kan begynne å gå.

Jeg velger likevel å stå stille her i skogkanten.

Velkommen, Januar, hvisker jeg mens bløte snøkorn kommer seilende ned fra himmelhavet. 

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Fredag var det vintersolverv. Årets korteste dag. Fra nå begynner en ny syklus, vi vandrer igjen mot lyset, mot et nytt år og en ny vår. Jeg våknet tidlig den morgenen, sto opp og tente levende lys. Skrivelys.

I skinnet fra det skrev jeg om nye begynnelser, om det underlige året som ligger bak meg, om skarpe kontraster langs livets ytterpunkter.

Og jeg skrev om intensjoner.

Jeg er fortsatt i en fase der jeg forsøker å samle tankene om det jeg har vært gjennom. Og jeg bruker skrivingen som verktøy for å forstå, reflektere og deretter handle.

Skrivingen er både mitt anker og mitt springbrett. Jeg forankrer meg hver gang jeg setter meg ved skrivelyset og lar ordene komme. Jeg forankrer meg i øyeblikket, men også i mitt indre. Jeg stopper opp her, lar ankeret forsvinne til dypet, og stanser tiden.

Skrivingen er samtidig springbrett for mitt arbeid og virke. Et springbrett er et brett hvor man tar sats – til hopp eller sprang – ifølge ordboka. Når jeg skriver, dedikerer jeg meg til kreativitet og skapelse uansett hvilken form og innhold teksten har. Ordene er mitt arbeidsverktøy, jeg tar sats, hopper – og skaper.

Utpå dagen gikk jeg til skogen og tente bål. Idet fullmånen langsomt steg opp over vinterhvite fjell, sendte bålets flammer et gyllent lys mellom stammene.

Vintersolverv ble feiret med bål.

I samme øyeblikk som jeg satt der, ved bålet, samlet en gruppe mennesker seg på et av de mange kontorene på sykehuset i Tromsø. Trolig hadde de hvite frakker på seg. Trolig ble en del papirer tatt frem, kanskje kikket de ned på dem i fellesskap, det ble snakket og nikket, diskutert og notert. Etter møtet satte én av dem seg ned på sitt eget kontor og slo et telefonnummer. Det var mitt nummer. «Resultatene etter behandlingen så langt er så bra som de kan få blitt. Vi fant ingen levende kreftceller i det som ble operert vekk, verken fra brystet eller lymfene», sa stemmen i telefonen.

De to svulstene hadde ikke bare skrumpet av cellegiften. De var fullstendig borte. «Ingen levende kreftceller», hadde legen sagt, og dermed bekreftet det en annen lege fortalte sist mandag.

Jeg føler at jeg har fått livet i gave. Jeg er fortsatt ikke ferdig med behandling. Jeg må ha stråling – for sikkerhets skyld – og jeg vil måtte bruke forebyggende medisiner i årene som kommer.

Men det som hadde fått feste i meg, som var i ferd med å vokse ukontrollert og spre seg, det er nå borte.

Hva gjør denne historien med meg? Hva kommer jeg frem til, etter å ha blitt dyttet ut på en mørk og ukjent vei? Hvordan har det å måtte forholde seg til mulig dødelig sykdom, endret meg? Hva tar jeg med meg videre, og hva lar jeg ligge igjen?

Det må jeg nok tenne flere skrivelys for å finne ut av.

Men jeg vet dette: På dagen for vintersolverv 2018 rettet veien seg ut, og et åpent landskap lå foran meg.

Slik det også ligger åpent for deg.

Kanskje vil du bruke juletiden til å reflektere over hva du tar med deg videre på din vei?

Jeg ønsker deg varme, stemningsfulle dager med senkede skuldre og tilstedeværelse.

God jul.

 © Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Lystid i åpne landskap.

Det er tidlig morgen en fredag i desember. Utenfor vinduet har ikke dagslyset sluppet til ennå. En blålig stripe himmel mot øst og et par tente stjerner gir likevel lovnad om at mørket snart glir vekk.

I dag er det nøyaktig et halvt år siden jeg var på UNN og fikk diagnosen brystkreft. Det var juni, og sommeren lå der fremme og ventet. Jeg hadde blitt antatt på forlaget med mitt ferske bokmanus, spennende prosjekter sto i kø, og jeg skulle snart arrangere to skrivekurs her på Elvestad.

Ei uke tidligere hadde jeg funnet en oval hevelse i brystet, og uroen i magen eksploderte i tung redsel da legen slapp ordet «kreft» ut i det vesle kontoret. Jeg brøt sammen.

Snøen kom i november.

I mine tidligere blogginnlegg har jeg ikke vært så detaljert om medisinske fakta. Det er med vilje. For all kreft er ulik, behandlinga likeså. Det siste man bør gjøre hvis man får en slik diagnose, er å sammenligne seg med andre og lete uvilkårlig på nett etter svar. Det finnes så utrolig mange «sannheter» der ute, så mange tips, råd, behandlingsmetoder og kjappe løsninger. Mitt råd er: Ikke søk etter informasjon, særlig ikke i starten. Hold deg til det legene sier, og eventuelt til Kreftlex og Kreftforeningens nettsider.

I anledning at jeg har blitt spurt om å være gjesteblogger nettopp for Kreftforeningen, velger jeg i dette innlegget likevel å være litt mer konkret om min sykdom.

Den ovale kulen i overkant av høyre bryst viste seg altså å være kreft. Etter mammografi, ultralyd og biopsi ble diagnosen satt med hundre prosent sikkerhet. Beskjeden var et totalt sjokk. Jeg var på det tidspunktet 38 år, og tanken på å få kreft hadde knapt streifet meg. Jeg var ikke i faresonen, det hadde jeg jo konkludert med tidligere. Men jeg skulle snart forstå at kreft kan ramme uavhengig av om du er i noen faresone eller ikke.

Da diagnosen var klar, var det som om en alarm gikk av på UNN. Jeg ble satt på cellegift bare fire dager senere, og har gått på det i fem måneder. De første ukene etter diagnosen gikk med til utallige turer til sykehuset, jeg ble undersøkt alle veier for å utelukke eventuell spredning. I denne prosessen ble jeg også lagt i MR-røntgen, og da ble det oppdaget nok en svulst. Den var nærmest usynlig på mammografi og ultralyd på grunn av at den lå rett bak brystvorten.

To svulster i samme bryst, altså. Hver var på over tre centimeter, og hele svulstområdet ble beregnet til cirka syv centimeter. Det viste seg også at svulstene var av ulik sort, og dermed trengte ulik behandling.

Hvordan kunne jeg gå med to kreftsvulster i brystet, uten å føle meg syk?

Når begynte disse å vokse? Hvor lenge hadde jeg egentlig gått rundt med kreft?

Disse spørsmålene trengte seg mest på i starten. Og selvfølgelig, redselen og angsten. Skulle jeg dø nå, allerede? Hva ville diagnosen ha å si for meg og familien, hvordan ville det bli å gjennomgå den tøffe behandlinga, hva ville skje med mitt liv? Det føltes som at alt ble satt på vent.

Et halvt år senere kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har lært meg selv bedre å kjenne. Jeg er dypt takknemlig for at jeg tross alt ikke har spredning til andre organer. Jeg er dypt takknemlig for å bo i et land hvor brystkreft har stort fokus, og hvor jeg kan få den nyeste og beste behandling som finnes. I løpet av disse månedene har jeg reist utallige turer til UNN, jeg har vært på Nordlandssykehuset i Bodø, og på det lokale legekontoret. Jeg har blitt vant til nålestikk og medisinske bivirkninger, vant til at jeg er fri for hår, øyenbryn og øyenvipper, vant til at energien (ennå) ikke er som den brukte å være. Jeg har lært meg mer om å lytte til kroppen, jeg har blitt mer opptatt av å gjøre ting som gir meg energi og glede.

Liv og lys ved kirkevik kirkegård.

Mandag denne uka møtte jeg grytidlig opp på UNN. Jeg skulle gå gjennom en del undersøkelser og prosedyrer for brystbevarende operasjon dagen etter. Takket være cellegiften, var de to svulstene nå «smeltet» bort. Det var ikke lenger mulig å se kreften hverken med mammografi eller ultralyd, og derfor var det at jeg måtte til Bodø. I en spesial-MR-røntgen ble det ved hjelp av lange nåler satt inn små markører der arrvevet viste at svulstene hadde vært. Takket være dette inngrepet – som er sjelden i Norge – kunne jeg få brystbevarende operasjon til tross for relativt stor størrelse på svulsten(e).

Så mandag gikk med til ytterligere merking av svulstene, samt lokalisering av lymfer som måtte tas ut for nærmere undersøkelse. Overlegen og plastikkirurgen som skulle operere meg, tegnet på meg med tusj og vurderte inngrepet. Jeg fikk også en time med fysioterapeut for å lære om øvelser man bør starte med umiddelbart etter operasjonen. Målet er å minske stivhet i arm og skuldre, samt sørge for at arrene gror pent.

Tirsdag morgen satt jeg klar på dagkirurgien. Bortsett fra innsett av veneport tidligere i sommer, har jeg aldri blitt operert før. Aldri fått narkose. For gudene vet hvilken gang dette halvåret måtte jeg mestre det ukjente, øve meg på å slippe kontrollen, legge min kropp og mitt liv i hendene på de profesjonelle. Kjæresten og jeg ble møtt av en trygg og trivelig sykepleier, som snakket gjennom en del praktiske ting. Så fikk jeg blå sykehusskjorte, hvite varmestrømper og grønn lue på meg. Kjæresten, som insisterte på å følge meg helt inn i narkosen, måtte også kle seg i blå frakk og grønn plastlue. Vi så komiske ut.

I dag er det tre dager siden operasjonen. Overlegen forklarte at de har fjernet så mye vev som de håper er nok, samt tre lymfer. Jeg må vente et par uker før jeg får svar på om det er nok. I beste fall finner de ikke kreftceller i det de har tatt ut. I verste fall må jeg tilbake på operasjonsbordet og enten fjerne mer vev, eller fjerne lymfene under armen. Jeg krysser fingrene for at jeg slipper. Det eneste jeg vet sikkert per i dag, er at jeg skal ha noen ukers stråling etter jul.

Jeg vet også at jeg må bruke medisiner i flere år fremover, medisiner som skal hindre tilbakefall og ny kreft. Jeg vet at det neste halve året vil by på noen utfordringer og ukjente veier, men tross alt med et annet fokus: Å bli helt frisk igjen.

magisk lys i mørketid.

Kjære deg. Har du nylig fått en kreftdiagnose, eller har du levd med en i mange år? Er du pårørende til noen med kreft? Det er en brutal og beintøff sykdom som rammer urettferdig og nådeløst. Mitt budskap til deg er å aldri miste håpet, og å ta vare på deg selv så godt du kan. Finner du glede og inspirasjon i kreative syslerier, så ta det frem. Skriv og mal. Tegn og skap. Søk naturen, søk mennesker som gir mer energi enn de tar.

Og en siste ting: Om du klarer, forsøk å gi mest mulig slipp på angst og uro. Min erfaring er i alle fall at jo mer jeg klarer å leve i nuet, jo mindre jeg gruer meg til det som skal komme, jo mer livskvalitet skaper jeg i hverdagen.

Jeg gruer meg ikke til det neste halve året. Jeg gleder meg.

Og nå er dagslyset kommet.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad