Hvorfor jeg valgte å være åpen

Januar er her, hvisker vinden som bæres opp fra havet.

Jeg smiler og ser opp i de drivende skyene. Det er snøbyger på vei inn fjorden, og jeg har akkurat kommet ut av skogens favn. Trugeturen i snøtung stillhet har gitt meg ny kraft.

Jeg vet hun er kommet, hvisker jeg tilbake, og jeg vet at jeg ikke har hilst henne velkommen ennå. Det har bare ikke vært riktig. Før nå.

 Maktesløshet

Jeg elsker nye begynnelser, følelsen av at alt er åpent og fritt. Jeg elsker kraften som ligger i å ta ansvar for hva som fylles på de blanke arkene. For uten det ansvaret er man heller ikke til stede i eget liv.

Det er vondt å føle seg maktesløs. Å føle at du ikke eier dagen, at du ikke kan gjøre noe for å påvirke det som skjer med deg, er kanskje noe av det verste som finnes. Og det var nettopp følelsen av maktesløshet som gjorde at jeg valgte å være åpen om kreftdiagnosen i juni i fjor.

Det var ingenting jeg kunne gjøre for å endre på det faktum at jeg hadde fått kreft.

Og fordi jeg hadde fått kreft, var det ingenting jeg kunne gjøre for å endre på at de neste månedene – det neste året – ville bestå av medisiner og kirurgiske inngrep. Som jeg skrev i juni – det var som å bli skjøvet inn på en vei jeg ikke ønsket å gå. En vei jeg likevel ikke hadde annet valg enn å følge.

Min historie

Noe av det første jeg måtte forholde meg til, var avtalene og prosjektene som nå måtte avlyses, settes på vent eller endres. Det var mange mennesker involvert, og de måtte jo få beskjed om at jeg ikke kunne delta som planlagt. Og siden jeg er min egen sjef, var det bare opp til meg å sende de epostene. Jeg satte meg derfor ned, formulerte meg så godt jeg kunne, og trykket “send”.

Det var en sorgfull prosess. Både fordi jeg i de neste månedene var avskåret fra å jobbe med det jeg elsker, og fordi kreften nå fikk den første direkte og synlige inngripen i livet. I tillegg ville ryktet om at jeg hadde fått kreft, nødvendigvis spre seg etter hvert som flere fikk vite om det.

Jeg var maktesløs. Tom.

Men mens jeg satt og formulerte setningene om hvorfor jeg måtte avlyse og utsette, skjedde det også noe annet. Sakte kjente jeg hvordan det å beskrive tilstanden med egne ord, ga meg en følelse av mestring.

Vel nok hadde kreften skjøvet det meste annet til side, og tatt en stor plass i livet.

Men historien om dette, den var jo min.

Jeg måtte eie min egen historie.

Tanken ga meg ny kraft.

Ny mestring

Jeg, som har skrevet meg gjennom de fleste store og små hendelser i livet, og som allerede brukte skrivingen for å forstå og mestre, innså nå at det eneste jeg kunne gjøre, var å skrive.

Ved å skrive om både det vonde og det gode, tok jeg ikke bare livet tilbake. Jeg fant den mestringsfølelsen jeg trengte for å håndtere det jeg sto i. De ubesvarte spørsmålene kunne synes som en uoverkommelig mur, og jeg ante ikke hvordan veien videre ville bli. Men jeg kunne skrive meg gjennom. Steg for steg.  

Etter hvert som jeg kjente hvordan det å skrive om kreften ga meg en følelse av mestring, forstod jeg også at jeg måtte dele historien. Ikke bare fordi jeg selv ville eie den og unngå rykter og misforståelser, men også fordi jeg innså at min historie kunne gi mot, styrke og ettertanke til andre i samme situasjon. Ved å vise sårbarhet og dele reisen vår med flere, skjønner vi at vi ikke er alene om de vanskelige tingene i livet.

Din historie

Du eier også din egen historie. Uansett hva som har hendt med deg i ditt liv, er det din historie å fortelle. Ingen andre kan formulere den for deg, ingen andre enn du har makt til å skrive den.

Vi forteller alle historier, hele tiden. Vi har våre historier om barndom og ungdomstid, om hvorfor vi ble som vi ble, om hvorfor vi bor der vi bor. Historier om hvordan vi traff den vi elsker, eller om hvorfor det ble slutt. Historier om hvorfor vi valgte det yrket vi har, eller om hvorfor vi mistrives i jobben og lengter etter noe annet.

Vi tar livsvalg basert på våre historier.

 Og nå, når jeg nærmer meg enden av den veien som kreften tvang meg inn på, er landskapet igjen åpent. Jeg er snart gjennom. Foran meg ligger en lysning, og veien videre er det bare jeg som kan finne.

Jeg kan begynne å gå.

Jeg velger likevel å stå stille her i skogkanten.

Velkommen, Januar, hvisker jeg mens bløte snøkorn kommer seilende ned fra himmelhavet. 

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad