En liten iling langs ryggraden. Ordene: Er det mulig?

Ja, det er mulig.

I dag, torsdag 28. februar 2019, er det på dagen ni måneder siden jeg fant kulen i brystet.

På dagen.

Ni måneder.

Og i dag er første gangen siden den mai-kvelden at jeg ikke skal i behandling på sykehuset.

Jeg er erklært ferdig behandlet.

Jeg er erklært frisk.

Jeg er frisk.

Jeg lever.

Takket være at jeg fant kulen i tide.

Takket være forskning og målrettede medisiner som dreper kreften.

Takket være et helsevesen som fungerer.

Takket være at jeg bor i et land med et velferdssystem som behandler mennesker likt, uavhengig av hvor mye penger en har.

Takket være ...

Gjennom disse ni månedene har jeg kjent på en sterk, pulserende livskraft. Jeg har søkt dypt i meg selv for å finne nye krefter til å fortsette vandringen. Hver dag, ut i nytt landskap, ut og gå. Målet har vært å bli frisk.

Nå er jeg ved målet.

Ved veis ende.

Et svangerskap er over.

Jeg har fått live i gave. For andre gang.

Og her starter reisen.

Morgenlyset torsdag 28. februar 2019

Døden pustet meg i nakken den kvelden for ni måneder siden. Veien blir lang, og den blir tøff, sa legen da jeg fikk vite at jeg hadde kreft. Hun fikk rett. Kroppen har vært gjennom tøffe tak, og min oppgave blir å ta så godt vare på den som mulig.

Ikke bare nå, rett etterpå, hvor det er viktig med hvile og restitusjon.

Men hver dag.

Resten av livet.

Og jeg tror jeg velger meg ordet balanse. For det er et kraftord nå når reisen starter.

Balanse mellom body, mind, spirit.  

Jeg har tent skrivelys og sitter ved kjøkkenbordet. Huset er stille. Jeg løfter blikket og tar inn landskapet utenfor. Den blå fjorden, de hvitkledde fjellene. Marker og enger dekket av snø. Klynger av trær, klynger av hus som former små gårdstun. Veien, som snor seg gjennom.

Og over det hele, den blå, grenseløse himmelen.

Takk.

Jeg står på toppen av hoppbakken og ser ned. Under meg er hoppkanten, kanten av stupet der man må satse alt for å få et svev som gjør at man lander på en trygg og god måte. Langt nedenfor der igjen kan jeg ane bunnen av bakken. Den ligger i skygge.

Utsikt fra hoppbakken i Tromsø.

Jeg grøsser i den iskalde januarlufta. Ikke fordi jeg fryser, men fordi hodet ikke forstår hvordan hopperne tør. Hvordan klarer de å kjempe imot frykten, sette utfor i stor fart, ta sats og sveve gjennom luften, nesten ubeskyttet, rett i møte med den ujevne, kalde bakken? Det svimler for meg ved tanken på å gjøre noe slikt.

Så går det opp for meg at jeg jo faktisk har hoppet. Flere ganger gjennom livet har jeg vært der, på hoppkanten, satset, for deretter å sveve ut i det ukjente. For eksempel da jeg sa opp jobben og startet egen bedrift for åtte år siden. For eksempel da jeg skilte meg. Og da jeg flyttet tilbake til den vesle gården min utenfor allfarvei. Og hva med nye jobb-prosjekter? Jeg svever jo lenge i det uvisse før jeg lander – for hver gang jeg gyver løs på noe jeg ikke har gjort før.

Men det er så mange av oss, meg selv inkludert, som helst vil vite om alle eventualiteter før vi setter utfor. Vi har behov for å ha kontroll på hva som skjer. Vi vil være sikre på å satse riktig, stå gjennom reisen, og lande helskinnet og helst elegant. Hvis vi ikke kan bli sikre på det, ønsker vi i det minste muligheten til å klatre tilbake, oppover unnarennet og opp til det trygge startpunktet igjen, hvis det går galt.  

Bløtt januarlys i løypene.

Problemet er bare at følelsen av kontroll er en illusjon. Ingen av oss har full kontroll, uansett hvor gjerne vi vil tro det. Vi kan vurdere og sjekke alle eventualiteter og mulige utfall til vi blir grønne. Svaret er det samme: Vi vet ikke hvordan det går før vi har prøvd. Og vi vet ikke hva livet byr på.

Noen ganger får vi en kraftig dytt i ryggen, og blir skjøvet utfor hoppbakken før vi aner hva som skjer. Jeg har gjennom tida med kreft skrevet mye om nettopp det å bli tvunget i ei retning man ikke har bedt om. Opplevelsen av å ikke ane hvordan man skal klare seg gjennom det ukjente, kan føre til panikk. Men i møte med kreft – på vei ned ovarennet – forstår de fleste raskt at her er det ikke annet å gjøre enn å stå løpet ut. Til man lander der nede et sted.

Samtidig som at sola kom tilbake og ga oss alle hardt tiltrengt stråleterapi, har jeg startet stråleterapi på sykehuset. Etter noen uker her vil jeg være ferdig med pakkeforløpet for brystkreft, og da har jeg vært i behandling i nesten ni måneder.

Men jeg er fortsatt i svevet, og utsikten herfra er så vakker. Alle sansene er åpne, luften klar. Jeg har rukket å finne ut hvordan jeg skal lande, og er godt forberedt. Og jeg vet at når jeg lander, vil jeg være en annen enn da jeg fikk dyttet i ryggen langt der oppe.

På vei gjennom er jeg nemlig blitt dypt forelsket.

«Your pictures tell stories of deep emotions and great sensitivity…. that means that despite suffering, your soul is in love with life.” Det skrev hun, kvinnen fra Italia som oppdaget bildene jeg deler på Instagram.

Forelsket i livet.

Ja, det er sant.

Og det er også sant at det ikke farlig å sveve.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Januar er her, hvisker vinden som bæres opp fra havet.

Jeg smiler og ser opp i de drivende skyene. Det er snøbyger på vei inn fjorden, og jeg har akkurat kommet ut av skogens favn. Trugeturen i snøtung stillhet har gitt meg ny kraft.

Jeg vet hun er kommet, hvisker jeg tilbake, og jeg vet at jeg ikke har hilst henne velkommen ennå. Det har bare ikke vært riktig. Før nå.

 Maktesløshet

Jeg elsker nye begynnelser, følelsen av at alt er åpent og fritt. Jeg elsker kraften som ligger i å ta ansvar for hva som fylles på de blanke arkene. For uten det ansvaret er man heller ikke til stede i eget liv.

Det er vondt å føle seg maktesløs. Å føle at du ikke eier dagen, at du ikke kan gjøre noe for å påvirke det som skjer med deg, er kanskje noe av det verste som finnes. Og det var nettopp følelsen av maktesløshet som gjorde at jeg valgte å være åpen om kreftdiagnosen i juni i fjor.

Det var ingenting jeg kunne gjøre for å endre på det faktum at jeg hadde fått kreft.

Og fordi jeg hadde fått kreft, var det ingenting jeg kunne gjøre for å endre på at de neste månedene – det neste året – ville bestå av medisiner og kirurgiske inngrep. Som jeg skrev i juni – det var som å bli skjøvet inn på en vei jeg ikke ønsket å gå. En vei jeg likevel ikke hadde annet valg enn å følge.

Min historie

Noe av det første jeg måtte forholde meg til, var avtalene og prosjektene som nå måtte avlyses, settes på vent eller endres. Det var mange mennesker involvert, og de måtte jo få beskjed om at jeg ikke kunne delta som planlagt. Og siden jeg er min egen sjef, var det bare opp til meg å sende de epostene. Jeg satte meg derfor ned, formulerte meg så godt jeg kunne, og trykket “send”.

Det var en sorgfull prosess. Både fordi jeg i de neste månedene var avskåret fra å jobbe med det jeg elsker, og fordi kreften nå fikk den første direkte og synlige inngripen i livet. I tillegg ville ryktet om at jeg hadde fått kreft, nødvendigvis spre seg etter hvert som flere fikk vite om det.

Jeg var maktesløs. Tom.

Men mens jeg satt og formulerte setningene om hvorfor jeg måtte avlyse og utsette, skjedde det også noe annet. Sakte kjente jeg hvordan det å beskrive tilstanden med egne ord, ga meg en følelse av mestring.

Vel nok hadde kreften skjøvet det meste annet til side, og tatt en stor plass i livet.

Men historien om dette, den var jo min.

Jeg måtte eie min egen historie.

Tanken ga meg ny kraft.

Ny mestring

Jeg, som har skrevet meg gjennom de fleste store og små hendelser i livet, og som allerede brukte skrivingen for å forstå og mestre, innså nå at det eneste jeg kunne gjøre, var å skrive.

Ved å skrive om både det vonde og det gode, tok jeg ikke bare livet tilbake. Jeg fant den mestringsfølelsen jeg trengte for å håndtere det jeg sto i. De ubesvarte spørsmålene kunne synes som en uoverkommelig mur, og jeg ante ikke hvordan veien videre ville bli. Men jeg kunne skrive meg gjennom. Steg for steg.  

Etter hvert som jeg kjente hvordan det å skrive om kreften ga meg en følelse av mestring, forstod jeg også at jeg måtte dele historien. Ikke bare fordi jeg selv ville eie den og unngå rykter og misforståelser, men også fordi jeg innså at min historie kunne gi mot, styrke og ettertanke til andre i samme situasjon. Ved å vise sårbarhet og dele reisen vår med flere, skjønner vi at vi ikke er alene om de vanskelige tingene i livet.

Din historie

Du eier også din egen historie. Uansett hva som har hendt med deg i ditt liv, er det din historie å fortelle. Ingen andre kan formulere den for deg, ingen andre enn du har makt til å skrive den.

Vi forteller alle historier, hele tiden. Vi har våre historier om barndom og ungdomstid, om hvorfor vi ble som vi ble, om hvorfor vi bor der vi bor. Historier om hvordan vi traff den vi elsker, eller om hvorfor det ble slutt. Historier om hvorfor vi valgte det yrket vi har, eller om hvorfor vi mistrives i jobben og lengter etter noe annet.

Vi tar livsvalg basert på våre historier.

 Og nå, når jeg nærmer meg enden av den veien som kreften tvang meg inn på, er landskapet igjen åpent. Jeg er snart gjennom. Foran meg ligger en lysning, og veien videre er det bare jeg som kan finne.

Jeg kan begynne å gå.

Jeg velger likevel å stå stille her i skogkanten.

Velkommen, Januar, hvisker jeg mens bløte snøkorn kommer seilende ned fra himmelhavet. 

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad