Jeg er forelsket
Jeg står på toppen av hoppbakken og ser ned. Under meg er hoppkanten, kanten av stupet der man må satse alt for å få et svev som gjør at man lander på en trygg og god måte. Langt nedenfor der igjen kan jeg ane bunnen av bakken. Den ligger i skygge.
Utsikt fra hoppbakken i Tromsø.
Jeg grøsser i den iskalde januarlufta. Ikke fordi jeg fryser, men fordi hodet ikke forstår hvordan hopperne tør. Hvordan klarer de å kjempe imot frykten, sette utfor i stor fart, ta sats og sveve gjennom luften, nesten ubeskyttet, rett i møte med den ujevne, kalde bakken? Det svimler for meg ved tanken på å gjøre noe slikt.
Så går det opp for meg at jeg jo faktisk har hoppet. Flere ganger gjennom livet har jeg vært der, på hoppkanten, satset, for deretter å sveve ut i det ukjente. For eksempel da jeg sa opp jobben og startet egen bedrift for åtte år siden. For eksempel da jeg skilte meg. Og da jeg flyttet tilbake til den vesle gården min utenfor allfarvei. Og hva med nye jobb-prosjekter? Jeg svever jo lenge i det uvisse før jeg lander – for hver gang jeg gyver løs på noe jeg ikke har gjort før.
Men det er så mange av oss, meg selv inkludert, som helst vil vite om alle eventualiteter før vi setter utfor. Vi har behov for å ha kontroll på hva som skjer. Vi vil være sikre på å satse riktig, stå gjennom reisen, og lande helskinnet og helst elegant. Hvis vi ikke kan bli sikre på det, ønsker vi i det minste muligheten til å klatre tilbake, oppover unnarennet og opp til det trygge startpunktet igjen, hvis det går galt.
Bløtt januarlys i løypene.
Problemet er bare at følelsen av kontroll er en illusjon. Ingen av oss har full kontroll, uansett hvor gjerne vi vil tro det. Vi kan vurdere og sjekke alle eventualiteter og mulige utfall til vi blir grønne. Svaret er det samme: Vi vet ikke hvordan det går før vi har prøvd. Og vi vet ikke hva livet byr på.
Noen ganger får vi en kraftig dytt i ryggen, og blir skjøvet utfor hoppbakken før vi aner hva som skjer. Jeg har gjennom tida med kreft skrevet mye om nettopp det å bli tvunget i ei retning man ikke har bedt om. Opplevelsen av å ikke ane hvordan man skal klare seg gjennom det ukjente, kan føre til panikk. Men i møte med kreft – på vei ned ovarennet – forstår de fleste raskt at her er det ikke annet å gjøre enn å stå løpet ut. Til man lander der nede et sted.
Samtidig som at sola kom tilbake og ga oss alle hardt tiltrengt stråleterapi, har jeg startet stråleterapi på sykehuset. Etter noen uker her vil jeg være ferdig med pakkeforløpet for brystkreft, og da har jeg vært i behandling i nesten ni måneder.
Men jeg er fortsatt i svevet, og utsikten herfra er så vakker. Alle sansene er åpne, luften klar. Jeg har rukket å finne ut hvordan jeg skal lande, og er godt forberedt. Og jeg vet at når jeg lander, vil jeg være en annen enn da jeg fikk dyttet i ryggen langt der oppe.
På vei gjennom er jeg nemlig blitt dypt forelsket.
«Your pictures tell stories of deep emotions and great sensitivity…. that means that despite suffering, your soul is in love with life.” Det skrev hun, kvinnen fra Italia som oppdaget bildene jeg deler på Instagram.
Forelsket i livet.
Ja, det er sant.
Og det er også sant at det ikke farlig å sveve.
(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad