Ved veis ende, og reisen starter

En liten iling langs ryggraden. Ordene: Er det mulig?

Ja, det er mulig.

I dag, torsdag 28. februar 2019, er det på dagen ni måneder siden jeg fant kulen i brystet.

På dagen.

Ni måneder.

Og i dag er første gangen siden den mai-kvelden at jeg ikke skal i behandling på sykehuset.

Jeg er erklært ferdig behandlet.

Jeg er erklært frisk.

Jeg er frisk.

Jeg lever.

Takket være at jeg fant kulen i tide.

Takket være forskning og målrettede medisiner som dreper kreften.

Takket være et helsevesen som fungerer.

Takket være at jeg bor i et land med et velferdssystem som behandler mennesker likt, uavhengig av hvor mye penger en har.

Takket være ...

Gjennom disse ni månedene har jeg kjent på en sterk, pulserende livskraft. Jeg har søkt dypt i meg selv for å finne nye krefter til å fortsette vandringen. Hver dag, ut i nytt landskap, ut og gå. Målet har vært å bli frisk.

Nå er jeg ved målet.

Ved veis ende.

Et svangerskap er over.

Jeg har fått live i gave. For andre gang.

Og her starter reisen.

Morgenlyset torsdag 28. februar 2019

Døden pustet meg i nakken den kvelden for ni måneder siden. Veien blir lang, og den blir tøff, sa legen da jeg fikk vite at jeg hadde kreft. Hun fikk rett. Kroppen har vært gjennom tøffe tak, og min oppgave blir å ta så godt vare på den som mulig.

Ikke bare nå, rett etterpå, hvor det er viktig med hvile og restitusjon.

Men hver dag.

Resten av livet.

Og jeg tror jeg velger meg ordet balanse. For det er et kraftord nå når reisen starter.

Balanse mellom body, mind, spirit.  

Jeg har tent skrivelys og sitter ved kjøkkenbordet. Huset er stille. Jeg løfter blikket og tar inn landskapet utenfor. Den blå fjorden, de hvitkledde fjellene. Marker og enger dekket av snø. Klynger av trær, klynger av hus som former små gårdstun. Veien, som snor seg gjennom.

Og over det hele, den blå, grenseløse himmelen.

Takk.