- Jeg har ryddet et gammelt hus. Og med det, lært et viktig stykke norsk klimahistorie. -

Mars 2020. Jeg åpner døra inn til den vesle toromsstua fra 1926. Med min venstre hånd holder jeg mobilen og filmer. Idet rommet trer frem, kommer et berg av ting til syne. Eller – egentlig to berg. For i midten snor det seg en smal sti som det akkurat er mulig å ta seg frem på. Stien kan skape assosiasjoner til den vi beveger oss på nå – det er viktig å trå rett, ellers raser alt sammen.

Jeg går innover. Filmer til høyre og venstre. Vet ikke helt hva jeg vil med filmen, annet enn at jeg følger et instinkt om å dokumentere. Instinktet ble ignorert ei stund, for da jeg endelig lyttet til det hadde jeg allerede kjørt noen lass ting fra huset. Ryddet stien, så å si.

Likevel – synet av de massive, skulderhøye mengdene med gjenstander gjør inntrykk. I dag, halvannet år senere, blir jeg stuss når jeg ser filmen. Ikke over mengden ting, men heller over dette: At jeg orket å gå i gang. Ja, for det meste måtte fjernes dersom det snart 100 år gamle huset skulle kunne reddes.

Hvor mange slike hus og uthus fins det ikke rundt i vårt land? Fulle av ting?

Huset ble bygget av egen muskelkraft, og av materialer hentet fra egen skog. Farfar var 25 år, sterk og arbeidsvant. Den ene halvdelen ble tømret, den andre er i bindingsverk. På taket er det skiferstein. Huset var et enkelt sommerhus, hvor slåttefolket eller tilreisende slektninger kunne overnatte. I perioder brukte farfar huset til møbelsnekring.

11 år senere gikk han til alters med ei ung kvinne. Og da de skulle sette bo, tok de huset med. Til tross for at det var ment å være ei midlertidig løsning, ble de boende i 15 år. Fire barn kom til, og fylte huset med liv og leven.

De hadde få ting. Og mesteparten av det de hadde; møbler, klær, matter, tepper, verktøy og husgeråd, lagde de av gårdens egne ressurser. Det lå dager av arbeid bak en strikkejakke eller et par sjøvotter. Derfor ble tingene verdifulle. Gikk noe i stykker, var det ekstremt mye mindre kostnads- og tidkrevende å reparere det, i stedet for å lage nytt. Ja, for alternativet med å kjøpe fantes ikke.

Jeg finner åra som er reparert med surret jernstreng. Kanskje var det ei ekstra god åre, dette? God å holde i, god balanse i vannet? Jeg finner den sjøllagde riva med spikkede rivtinder. En begynnende sprekk i treverket er reparert med en ørliten stift. Jeg finner farmors fjøskofte, stoppet med nytt garn i mange omganger.

Men ingen av disse opprinnelige gjenstandene dukket opp før bergene av ting ble fjernet. Kasse på kasse med aviser, blader og glossy magasiner. Kasse på kasse med syltetøyglass og andre glass. Stabler med rømmebegre, smørkopper og syltetøybøtter. Av plast. Møbler og lamper og gjenstander som er byttet ut fra gårdens to andre våningshus.

Huset, som de siste 60 årene har hatt funksjon som lager, viser så urovekkende tydelig hva som skjedde med oss og samfunnet. Og kanskje også hvor det hele begynte. Ja, for i 1956 sto det nye huset ferdig. Som et stolt symbol på etterkrigstidas fremtidstro sto det der, med innlagt vann, isolerte vegger og kjøleskap. Velstanden, med inntog av alle mulige slags ting i kombinasjon med mer kjøpekraft, var kommet til småbruket Elvestad.

Gammelstua desember 2021. (C) Lill-Karin Elvestad.

Men én sak er å glede seg enkeltheten over å kunne kjøpe klær i stedet for å produsere dem selv. En helt annen er å overse ditt dypeste instinkt: Å ta vare på i tilfelle dårligere tider. Å kaste var naturstridig for generasjonen som brått kunne få kjøpt alt.

Familien kjøpte ikke mer enn folk flest, kanskje heller tvert imot. Nøkternheten lå fastgrodd i handlingene. Men siden de fortsatte å ta vare på alt, ble gammelstua nå en slags ultralokal søppelfylling.

Tenk om vi hadde stoppet litt opp den gangen. Tenk om vi sett på den reparerte riva og sagt: Ja, dette var lurt. Vi reparerer det vi har, i stedet for å kjøpe nytt.

Tenk om vi som kom til etterpå, kunne fått noe annet inn med morsmelka enn dette: Ideen om at velstand er lik kjøpekraft. Vi lærte at muligheten for shopping og den stadige tilgangen på smarte (plast)produkter, er ensbetydende med lykke og suksess. Tenk om jeg, oppvokst på det samme småbruket, men likevel nærmest som på en annen planet, kunne fått overført lærdommen om prosessen fra sauen ble klippet, til ferdigstrikket kofte? Jeg ville ha elsket den kofta. I stedet er klesskapet mitt i hovedsak fylt med klær av plast.

Da jeg ryddet huset, var det som å være på en oppdagelsesreise bakover i tid. Fra dagens endeløse tilgang på billige ting av alle slag, til det som lå underst og nesten begravd, nemlig produktene fra jorden, skogen og havet. Det er mye taus kunnskap i ei slitt tresleiv.

Takk for reisen. Jeg håper jeg har lært noe.

PS2: Ja, jeg fikk ryddet ferdig, og dermed også satt huset i stand. Nå kan det stå i hundre år til, som husvære for farmors kofte og farfars garnbøtenål. Som en særegen arena for kurs, formidling og fortelling.

Og ikke minst, som en påminnelse for de av oss som lurer på hvor det startet å gå galt.

17. desember 2021 var en litt forkortet utgave av teksten over, på trykk som kronikk i Klassekampen. Jeg fikk fine tilbakemeldinger fra folk som kjente seg igjen. Kanskje kan vi alle lære noe av å rydde et gammelt hus?

Så var siste punktum satt. I sluttrapporten, og på det utvendige arbeidet.

Vi klarte det. Alle punktene på handlingsplanen er haket av, alle regninger betalt, alle vinduer satt i. Huset er jekket opp og står på nye, frostsikre påler, skifertaket er reparert og råte er byttet ut med nytt, tilsvarende materiale.

Huset står liksom og skinner. Rak i ryggen, nymalt og klar til å romme nye øyeblikk.

Gammelstua anno november 2021.

Jeg har en ørliten pause nå, fra huset, men snart vil jeg gå i gang med innvendige gjøremål. Før jeg inviterer de første kursdeltagerne inn i juni 2022, vil jeg skrape og male noe, vaske og rydde, fikse og ordne. Trappa ute må også få et løft. Men – målet er ikke at huset skal fremstå som nytt. Tvert imot, jeg vil du skal føle mest mulig ekthet når du kommer inn over dørstokken. Husets sjel ligger nettopp i slitte gulv, glattpolerte trappetrinn og dører med bruksmerker og knirk.

Grovpanelet på deler av bislagveggen ble beholdt. Her ble melkeutstyret hengt opp etter vask. De originale spikrene er også bevart i veggen.

Når en får penger fra Kulturminnefondet, og generelt fra andre aktører, skal man levere en sluttrapport. I den bør det stå nokså detaljert hva man har gjort underveis, hvordan man har gjort det, og om det skjedde endringer i forhold til den opprinnelige planen. Dette er derfor et tips fra meg til deg; skriv opp stikkord underveis, og ta MANGE bilder. Du vil ikke angre på bildene, og tro meg – man glemmer fort detaljer selv om man tror man vil huske det.

Prosessen med å sette i stand gamle bygg er jo også en del av byggets historie, og bør derfor dokumenteres. Tenk mange år frem i tid, når bygninga er klar for en ny runde med vedlikehold – da er det kjekt å vite hvordan og hva som ble gjort forrige gang. Jeg ville betalt mye for å få tak i bilder fra den gang Gammelstua ble bygget, eller da huset ble flyttet til Elvestad. Det ville rett og slett vært gull for meg!

Gamle vinduer ble som nye. Nydelig handverk!

4. november i år holdt jeg et digitalt foredrag om prosessen med Gammelstua. Det var Kulturminnefondet som arrangerte foredraget, som i skrivende stund er vist over 2300 ganger. Jeg har fått mange tilbakemeldinger, hilsener og spørsmål, noe jeg setter veldig pris på. Særlig synes jeg det er artig at andre der ute blir inspirert til å gå i gang med sine prosjekter. Jeg hjelper gjerne med mine erfaringer dersom det kan bidra til at flere gamle bygg blir reddet.

Ja, for etter at jeg gikk i gang med Gammelstua, innser jeg at dette ikke kun handler om ett bygg og ett prosjekt. Å gi et gammelt hus nytt liv handler om verdier. Om respekt for de som var før oss, om å ta vare på tradisjon og kultur. Det handler om viljen til å lære og utfordre seg selv, og ikke minst:

Det handler om klima.

I 2020 slo en forskningsrapport fra SINTEF fast at det å ta vare på bygningsmassen vi allerede har, foran å rive og bygge nytt, gir stor klimagevinst. De materialene som huset er bygget av, har allerede tatt sitt klimaavtrykk. “Undersøkelsen til SINTEF viser at det nesten alltid er bedre å bevare og rehabilitere enn å bygge nytt, spesielt i et scenario der vi må kutte kraftig i klimagassutslipp de neste 30 årene. Kort fortalt betyr dette at vi ikke kan bygge oss ut av klimakrisa”, uttalte riksantikvar Hanna Geiran.

Min arv, Elvestad gård, består av 12 bygninger. De er bygget i løpet av ca. hundre år, det eldste på slutten av 1800-tallet. Når jeg skal forvalte dette, med både forrige, min egen og kommende generasjon i tankene, må jeg trå varsomt. Vår tid på jorda er kort – la arven etter oss bli god å bære.

Takk til alle som har vært med på reisen så langt. Jeg kommer tilbake med glimt fra innsiden også!

Der det fortsatt er rødt, befinner det seg ei dør. Dette var den originale inngangen før bislaget ble bygget. Til sommeren skal jeg få døra frem i lyset igjen.

Jeg ser på det hvite arket på pc-skjermen, og undrer: Hvor skal jeg begynne?

Så mye har gått gjennom hode, hjerte og hender siden sist jeg blogget fra istandsettinga av Gammelstua. Det er to måneder siden, men føles mer som to år. Per i dag er det bare litt arbeid med innsetting av vinduer som gjenstår før den dele av prosjektet jeg har fått midler til, er fullført. DET er intet mindre enn en bragd. Ja, for det er bare drøyt fire måneder siden arbeidet startet.

Bilde fra juli 2021. Mye er gjort - mye gjenstår!

Siden mai er huset jekket opp og nye frostsikre påler satt inn der det trengtes. Vi har hatt all takstein nede for rengjøring og sortering, og etter ny papp og nye lektrer ble steinen lagt på igjen (dette skrev jeg om i mitt forrige blogginnlegg her). Takk til tømrerne Tore og Inge Andreassen for godt arbeid!

Alle de 22 vindusrammene, med tre glass i hver, er restaurert. Knuste glassruter er erstattet med «nye» (egentlig gamle, som vi fant på loftet i Gammelstua), og vinduene er kittet og malt. Selvfølgelig med linolje, som var den opprinnelige malinga. To av karmene hadde råte i underkant, dette er skiftet (som det eneste på de 95 år gamle vinduene). Arbeidet er utført av Siv Holmin, Målselv tradisjonshandverk AS, men hovedarbeidet med maling har jeg gjort selv.

Det gamle bakstebordet ble et utmerket vindusmalingsverksted!

Siv Holmin og Merida finner ut av vindus-innsetting!

Snik-titt på toalettrommet!

I tillegg er bislag-taket satt i stand. Også her ble steinen tatt ned og rengjort, ny papp lagt på, og steinen lagt tilbake. Hele taket har fått nytt sink-beslag rundt pipa og langs mønekammene. Der det har vært nødvendig å skifte ut materiale, er det brukt malmfuru fra et lokalt sagbruk. I bislaget var det et spiskammers, dette skal bli toalettrom. Arbeidet med dette er ikke ferdigstilt, men tas opp igjen til våren.

Og, ikke minst, huset har nå fått det første malingsstrøket over det hele, pluss at søndre røstvegg er malt to strøk. Fasadeveggen med bislaget hadde ikke vært behandlet siden huset ble malt hvitt en gang på 1940-tallet, mens de tre andre veggene ble malt røde for ca. 20 år siden. Jeg valgte linoljemaling til begge «variantene», noe som har vist seg å fungere veldig bra. Malinga var lett å male med, og er jo så utrolig drøy i bruk. Neste år blir det nok et par strøk til!

Fasadeveggen får et strøk maling - drøyt 70 år etter at den ble malt forrige gang.

Per dags dato har jeg notert godt over 300 timer i egeninnsats, og da har jeg kun tatt med tiden fra 12. mai da det var offisiell oppstart. Både tidligere i år, og i fjor, la jeg ned utallige timer i rydding, kjøring av søppel, søknadsskriving og innhenting av kunnskap og gårdshistorie.

Er det verdt det?

Jeg kan svare enkelt: JA. Det er så verdt det som noe kan bli. Jeg har ennå ikke gruet meg til å gå ut og ta fatt én eneste gang. Selv om arbeidet har gått ut over sosial omgang med familie og venner, selv om sommeren i hovedsak er tilbragt i to meters radius av Gammelstua, selv om alt annet er skjøvet til side; å se den daglige fremgangen med huset har gitt en dyp glede. En mening.

Ferdig restaurerte vinduer - klar for nye 95 år!?

Gleden handler ikke bare om å få ta vare på slekts- og gårdshistorie. Den handler også om at jeg snart har et helt eget hus til bruk for kurs, formidling og små arrangement.

Den handler om at huset har lært meg så mye om handverk og gjenbruk, materialvalg og tradisjon, som jeg ikke ville ha lært andre steder.

Den handler om at huset også har vist meg noe om min egen arbeidskapasitet og -vilje, og ordtaket “det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert” har passet godt!

Så er det også dette: I en verden hvor vi blir stadig mer bevisste på de klimatiske og naturmessige endringene, er det en stor glede å kunne ta vare på det som allerede eksisterer. At det å restaurere og istandsette gamle hus i stedet for å bygge nye er bra for klimaet, er for lengst slått fast. I artikkelen “Gjenbruk er framtida” av riksantikvar Hanna Geiran kan du lese mer.

 Alt i alt er jeg nå litt sliten, men aller mest dypt takknemlig for hele prosessen. Jeg er så glad for at jeg turte å søke midler hos blant annet Kulturminnefondet!

29. og 30. september skal jeg til Vesterålen og Museum Nord for å holde foredrag om min prosess med huset. Foredraget heter «Gammelstua – er det håp? Om å se muligheter og å være litt gal.»

Om du kunne tenke deg å få foredraget til di bygd eller di forening, ta kontakt!

Høst 2021: Snart har alle karmene utendørs også fått seg et strøk maling.

Bilde fra september 2021.