Gammelstua og opphavet til klimakrisen

- Jeg har ryddet et gammelt hus. Og med det, lært et viktig stykke norsk klimahistorie. -

Mars 2020. Jeg åpner døra inn til den vesle toromsstua fra 1926. Med min venstre hånd holder jeg mobilen og filmer. Idet rommet trer frem, kommer et berg av ting til syne. Eller – egentlig to berg. For i midten snor det seg en smal sti som det akkurat er mulig å ta seg frem på. Stien kan skape assosiasjoner til den vi beveger oss på nå – det er viktig å trå rett, ellers raser alt sammen.

Jeg går innover. Filmer til høyre og venstre. Vet ikke helt hva jeg vil med filmen, annet enn at jeg følger et instinkt om å dokumentere. Instinktet ble ignorert ei stund, for da jeg endelig lyttet til det hadde jeg allerede kjørt noen lass ting fra huset. Ryddet stien, så å si.

Likevel – synet av de massive, skulderhøye mengdene med gjenstander gjør inntrykk. I dag, halvannet år senere, blir jeg stuss når jeg ser filmen. Ikke over mengden ting, men heller over dette: At jeg orket å gå i gang. Ja, for det meste måtte fjernes dersom det snart 100 år gamle huset skulle kunne reddes.

Hvor mange slike hus og uthus fins det ikke rundt i vårt land? Fulle av ting?

Huset ble bygget av egen muskelkraft, og av materialer hentet fra egen skog. Farfar var 25 år, sterk og arbeidsvant. Den ene halvdelen ble tømret, den andre er i bindingsverk. På taket er det skiferstein. Huset var et enkelt sommerhus, hvor slåttefolket eller tilreisende slektninger kunne overnatte. I perioder brukte farfar huset til møbelsnekring.

11 år senere gikk han til alters med ei ung kvinne. Og da de skulle sette bo, tok de huset med. Til tross for at det var ment å være ei midlertidig løsning, ble de boende i 15 år. Fire barn kom til, og fylte huset med liv og leven.

De hadde få ting. Og mesteparten av det de hadde; møbler, klær, matter, tepper, verktøy og husgeråd, lagde de av gårdens egne ressurser. Det lå dager av arbeid bak en strikkejakke eller et par sjøvotter. Derfor ble tingene verdifulle. Gikk noe i stykker, var det ekstremt mye mindre kostnads- og tidkrevende å reparere det, i stedet for å lage nytt. Ja, for alternativet med å kjøpe fantes ikke.

Jeg finner åra som er reparert med surret jernstreng. Kanskje var det ei ekstra god åre, dette? God å holde i, god balanse i vannet? Jeg finner den sjøllagde riva med spikkede rivtinder. En begynnende sprekk i treverket er reparert med en ørliten stift. Jeg finner farmors fjøskofte, stoppet med nytt garn i mange omganger.

Men ingen av disse opprinnelige gjenstandene dukket opp før bergene av ting ble fjernet. Kasse på kasse med aviser, blader og glossy magasiner. Kasse på kasse med syltetøyglass og andre glass. Stabler med rømmebegre, smørkopper og syltetøybøtter. Av plast. Møbler og lamper og gjenstander som er byttet ut fra gårdens to andre våningshus.

Huset, som de siste 60 årene har hatt funksjon som lager, viser så urovekkende tydelig hva som skjedde med oss og samfunnet. Og kanskje også hvor det hele begynte. Ja, for i 1956 sto det nye huset ferdig. Som et stolt symbol på etterkrigstidas fremtidstro sto det der, med innlagt vann, isolerte vegger og kjøleskap. Velstanden, med inntog av alle mulige slags ting i kombinasjon med mer kjøpekraft, var kommet til småbruket Elvestad.

Gammelstua desember 2021. (C) Lill-Karin Elvestad.

Men én sak er å glede seg enkeltheten over å kunne kjøpe klær i stedet for å produsere dem selv. En helt annen er å overse ditt dypeste instinkt: Å ta vare på i tilfelle dårligere tider. Å kaste var naturstridig for generasjonen som brått kunne få kjøpt alt.

Familien kjøpte ikke mer enn folk flest, kanskje heller tvert imot. Nøkternheten lå fastgrodd i handlingene. Men siden de fortsatte å ta vare på alt, ble gammelstua nå en slags ultralokal søppelfylling.

Tenk om vi hadde stoppet litt opp den gangen. Tenk om vi sett på den reparerte riva og sagt: Ja, dette var lurt. Vi reparerer det vi har, i stedet for å kjøpe nytt.

Tenk om vi som kom til etterpå, kunne fått noe annet inn med morsmelka enn dette: Ideen om at velstand er lik kjøpekraft. Vi lærte at muligheten for shopping og den stadige tilgangen på smarte (plast)produkter, er ensbetydende med lykke og suksess. Tenk om jeg, oppvokst på det samme småbruket, men likevel nærmest som på en annen planet, kunne fått overført lærdommen om prosessen fra sauen ble klippet, til ferdigstrikket kofte? Jeg ville ha elsket den kofta. I stedet er klesskapet mitt i hovedsak fylt med klær av plast.

Da jeg ryddet huset, var det som å være på en oppdagelsesreise bakover i tid. Fra dagens endeløse tilgang på billige ting av alle slag, til det som lå underst og nesten begravd, nemlig produktene fra jorden, skogen og havet. Det er mye taus kunnskap i ei slitt tresleiv.

Takk for reisen. Jeg håper jeg har lært noe.

PS2: Ja, jeg fikk ryddet ferdig, og dermed også satt huset i stand. Nå kan det stå i hundre år til, som husvære for farmors kofte og farfars garnbøtenål. Som en særegen arena for kurs, formidling og fortelling.

Og ikke minst, som en påminnelse for de av oss som lurer på hvor det startet å gå galt.

17. desember 2021 var en litt forkortet utgave av teksten over, på trykk som kronikk i Klassekampen. Jeg fikk fine tilbakemeldinger fra folk som kjente seg igjen. Kanskje kan vi alle lære noe av å rydde et gammelt hus?