Gammelstua høst 2020.

350 000 kroner. Trehundreogfemtitusen. Det er mye penger.

Og for 95 år siden? Ufattelig mye penger. I 1926, da det vesle huset ble bygget av min farfar og oldefar, var verdien av samme beløp 10,3 millioner. I alle fall ifølge Norges banks prisvekstkalkulator. Uansett hvor mange feilskjær man tar høyde for i ei slik utregning, skjønner man at det er svimlende.

350 000 kroner var det Kulturminnefondet innvilget tidligere denne måneden etter å ha vurdert søknaden min. I søknaden hadde jeg beskrevet hva som trengtes for å berge huset, og for å sette det i en slik stand at det kan brukes igjen. Jeg er dypt takknemlig for å nå gjennom fondets rekordstore søkerbunke, og kanskje aller mest stolt av dette: At et unnselig, lite hus på et unnselig, lite småbruk langt mot nord kan ha en verdi utover seg selv.

Totalbudsjettet er selvsagt på mye mer. Mer penger, betydelig egeninnsats og mange timer må ofres før vi kan si oss ferdige.

Men hvorfor skal man da bruke så mye tid og penger på et gammelt og skrøpelig hus?

Jeg ser dem for meg. Til skogen med hest vinterstid, baksende gjennom djupsnøen mens svetten siler innenfor ulltrøyene. Vurdere hver furu, hver stamme. Kunnskap overføres fra far til sønn uten at mange ordene blir sagt. Jo, akkurat dette treet skal de ha, det har vokst langsomt, er trolig fullt av kvae, perfekt til bygningsmateriale.

Trærne felles med handsag og øks, og samles til et høvelig lass. Så bærer det nedover. Hesten sliter, karene sliter, ned bakkene, over myrene, til gården ved havet. Alfred er 26 år, ung og sterk, ennå ugift, nå skulle han bygge seg ei stue. Ja, for den ville delvis bli hans. Et fristed, et snekkerverksted. Et sted å trekke seg tilbake til, et sted å by flokken med slekt og familie som kom fra byen hver sommer. Det han ikke visste nå, var at noen år senere skulle han ta i huset i bruk som helårsbolig. For seg og sin vesle familie.

Tømmeret må sages, og velsignet er den som har nærhet til bygdesag. I dette tilfellet var det Aursfjordsaga, oppført i 1796. Tømmeret fløtes til saga, sages opp, tas tilbake igjen. Så kan huset formes, stokk for stokk, bord for bord.

Vinduene lages selvfølgelig også av eget virke, det samme gjelder de enkle, men solide møblene. Loftstrappa kommer på plass, stua blir panelt utvendig. I hvert omfar, i hver vegg, i hver stein på taket, ligger muskelkraft, svette, glede og slit.

En rikdom er det, å kunne reise sitt eget hus, med egne materialer fra egen skog.

Kunnskapen høres i hammerslag, øksehugg og ord. Slik er det. Slik gjør vi det. Slik blir det.

I tretti år var det enkle huset ei mye brukt sommerstue, og senere et elsket hjem. For farfaren min, han fikk øynene opp for ei dyktig rakertaus som plutselig dukket opp en sommer. Han og søsteren delte gården mellom seg, og det nygifte paret brøt opp nytt land på den delen som ble hetende Elvestad. Det var slit gjennom alle årstider, men også en dyp glede over å få det til. Fire barn vokste opp i huset som opprinnelig skulle være sommerhus og snekkerbu. Da krigen var over og velstanden gradvis bredte seg i samfunnet, bygde de nytt hus.

En liten familie…

Sakte ble «gammelstua» et lager for ting som ingen lenger brukte, men som heller ikke kunne kastes. Gjennom de kommende tiårene sto huset i et sprang mellom overflod og manglende renoveringsløsninger, i et samfunn som brått masseproduserte, men ikke håndterte avfallet. Og de som hadde vokst opp og levd i huset, sto også i et sprang. Mellom det de hadde lært om ressursutnyttelse, sparsomhet og nøysomhet, til denne flommen av produkter som det bare var å strekke hånden ut etter.

Det samme skjedde overalt. En generasjon fra nøysomhetens barndom sto nå i et voksenliv der alt kunne kjøpes og det meste var billig. Man trengte ikke lenger lage sjøl. Klippe ull, spinne, veve, farge. Hente virke, sage, snekre, føye sammen. Plukke, rense, sylte. Reparere og stoppe, sy og lime. Bøte garn og strikke tøy.

De håndsnekrede møblene måtte på nytt gjøre seg solide, ikke for mennesker, men for vekten av velstanden som nå ble lagt på dem. Aviser, esker, glass, hagemøbler, blader, plast. Ingen mennesker satte seg på stolene eller lente seg på bordene, bare vinden berørte den støvete overflaten og de stadig mer støvete gjenstandene.

Årene gikk. Vindusglass sprakk opp. Heldigvis var treverket i vinduene av så god kvalitet at det ikke råtnet med det første. Gjennomtrekken flyttet inn, det samme gjorde årstidene. En og annen takstein ga opp og skled av. Sakte sank huset dypere ned i bakken, som om det lutet med triste, skjeve skuldre. Nå og da forvillet en fugl seg inn, og på loftet hadde musa funnet seg bolig i den for lengst avglemte saueskinnsfellen. Håndlaget, og i sin tid livgivende på et trekkfullt soverom.

I spiskammeret hang ei lita kofte på en spiker. For hvert år ble hullet spikeren laget, litt større. I stua sto rokken ubevegelig og halvveis begravd i kasserte møbler. Men på loftet var det fortsatt noen sekker med ubrukt kvalitets-ull. Og på veggen ved kjøkkenovnen hvilte et glattpolert børtre, forlatt, men stadig klar til bruk.

Og det er her vi kan gå inn i huset i dag. Etter å ha lettet huset for det meste av det som aldri hadde hørt til der, har møblene og gulvet og kjøkkenbenken og strikkakofta og rokken kommet frem igjen, og studeres av nysgjerrige øyne. Løftes av hender som ser en ny verdi i det slitte og gamle. I den blåmalte stua henger bildet av kong Haakon og dronning Maud med rettsiden frem for første gang på tiår. De ser myndige og forventningsfulle ut.

For i huset hviler fortsatt kunnskapen, selv om den på mange måter er forsvunnet i den stupbratte generasjonskløfta som oppstod etter andre verdenskrig. Kunnskap som ikke lenger hadde noen verdi, som ingen nå trengte, forsvant. En gang livsnødvendig, nå overflødig. I dag må vi lese oss frem til samme kunnskap, kanskje studere den på universitetsnivå, kanskje intervjue noen som fortsatt husker litt.

Kunnskapen som handlet om livberging og ressursutnyttelse.

Huset er omtrent ikke endret siden det ble bygget for 95 år siden. Det er vi som er endret – vi mennesker, vi som samfunn. Og nettopp av den grunn er det avgjørende viktig å bevare huset. Bruke det, gjerne til nye formål, men aldri uten å la det i hele sin enkelhet fortelle sin rike historie.

Jeg takker for at det finnes muligheter. Jeg er heldig som har fått støtte for å redde huset, det er jeg fullstendig klar over. Men på Elvestad gård, som jeg nå har overtatt etter min far, er det totalt 11 bygninger.

Jeg kunne ha solgt. Rømt fra ansvaret, kostnadene og bekymringene. Jeg kunne ha revet. Fjernet, brent og kastet. Eller kanskje gjort ingenting – til bygningene til slutt ramlet ned av seg selv.

Men jeg velger å se mulighetene. For til syvende og sist handler det om dette: en eller annen mulighet finnes alltid. Vil det komme flere mennesker flyttende til Bygde-Norge dersom vi river gamle bygninger, slik et regjeringsoppnevnt demografiutvalg foreslo sist høst? Neppe. Men kanskje ville det komme flere hvis vi viser at vi er stolte av vår historie og vår fortid.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Snart skal huset bli rettet opp…

Det er julaften formiddag, og et blått lys hviler over landskapet. Jeg setter foten på et nesten nedramlet trappetrinn og sjekker om det holder. Jo, det går denne gangen også. Forsiktig tar jeg neste trinn, og neste, til jeg kan skyve opp døra og gå inn.

Huset er isende kaldt. Vindusruter mangler her og der, og det står ingen varme på. Huset puster i takt med årstidene. Er det vinter ute, er det vinter inne. Jeg setter meg på en trestol i kjøkkenet. Det blir stille.

Brått kjenner jeg duften av bakst, og lyden av ild som knitrer i ovnen foran meg. Tobarnsmamma Anny (26) står ved bordet og kjevler på en flatbrøddeig. Nå løfter hun hodet og ser ut vinduet, der mannen Alfred (42) kommer forbi. Hun smiler. Han kommer bærende med vann fra elva, så hun skal slippe børa denne gangen. Hun tørker hendene på forkleet og går for å åpne.

Hun sneier så vidt borti meg der jeg sitter på stolen ved veggen.

Idet Alfred kommer inn, trommer små fottrinn over gulvet på loftet. «Pappa!» sier en tynn stemme fra loftsluka, og et bustete, lite hode stikker frem. Så begynner guttungen å kravle ned den bratte trappa, forsiktig, med rumpa først og magen inn mot trinnene. Anny ser iveren hans, og går bort for å hjelpe ham. Hun løfter ham ned, og følger ham med ømt blikk der han piler over gulvet til faren. Alfred humrer, og får hjelp av Anny til å sette ned bøttene mens guttungen klamrer seg til låret hans. Anny tar børtreet av mannens skuldre og henger det på spikeren i ovnskråa. Så tar hun bøttene mens Alfred løfter opp guttungen og svinger han rundt. Gutten er drøye tre år gammel, og har blitt skikkelig pappagutt etter at det kom ei lillesøster til familien året før.

Jeg kjenner luftdraget stryke meg over kinnet idet gutten settes ned på gulvet igjen.

Gulvet er kaldt. De har alle tykke, hjemmestrikkede lester på føttene, og flere lag med klær. Ovnen gløder av varme, og Alfred hiver innpå et par kubber til. Fortsetter denne kulden, må han sørge for å skaffe mer ved til gårds. Det er ikke et vinterhus de bor i, akkurat. Men det går. Så lenge de holder stua avstengt og kun oppholder seg på kjøkkenet og loftet, går det.

Mens guttungen leker med noen trådsneller på gulvet, setter Alfred seg ved det enkle, men vakre kjøkkenbordet han selv har laget. Jeg hører stemmen hans flyte gjennom lagene av tid. Han snakker om dyrene på båsen, at han ga dem litt ekstra siden det tross alt er julaften. Hun svarer med sin lysere stemme, en stemme med smil og sommer og liv i. Hun er glad de har de to kyrne som gir så god melk. Ja, for hver si ku hadde de med seg da fjøset sto ferdig sist sommer. Dyrene var grunnsteinen i gårdsbruket, de var livberginga og håpet.

Alfred reiser seg igjen, strekker kroppen og sier han må i båten og dra garn før det blir mørkt. Anny ser ut vinduet, straks engstelig, hvordan er vinden i dag? Havet er rolig, hun puster ut, det vil vel gå bra denne gangen også. Jo, de har det godt. Til tross for at krigen også har nådd Norge, har de mat på bordet og tak over hodet. Så får hun leve med angsten for havet når Alfred er utpå.

En sped gråt høres plutselig fra vugga i hjørnet, og Anny er straks der for å hente opp veslejenta. De blir stående midt på gulvet, alle fire. Gutten som strekker seg oppover farens bein. Kvinnen som holder jentungen i armene. Mannen som lener seg over dem alle i en myk bue.

Det er deres første jul på egen gård. I eget hus.

Bildet løser seg opp, og jeg åpner øynene. Kjenner vintervinden stryke gjennom huset. Det knaker et sted oppe på loftet. Ikke av ivrige barneføtter, men av slitent treverk.

Jeg reiser meg og stryker hånden over Alfreds kjøkkenbenk, der Anny skapte familiens måltider av råvarer fra jord og hav. Melk, egg, kjøtt. Potet, gulrot, fisk. Bær. Jo, de var rike. De hadde gården, de hadde hverandre.

«Jeg lover å ta vare på huset», hvisker jeg ut i luften, og ser pusten bli til frostrøyk.

 ******************* 

I desember leverte jeg søknad om midler til Kulturminnefondet, for istandsetting av «Gammelstua». Huset som var mine besteforeldres hjem i mange år, og som fortsatt står i dag slik det var den gang. Jeg har tatt meg god tid til søknadsskrivinga. Satt meg inn i hva som krevdes, fulgt noen nett-seminar om temaet, og snakket med veiledere underveis.

Det gjenstår å se om jeg får midler. Men jeg er i gang. Jeg er underveis.

God jul.  

Oktober er Drømmefrøtid. Jeg har sådd slike så langt tilbake jeg kan huske. Og mange av frøene har vært drømmer om gården jeg nå bor på. Elvestad.

Som jeg har skrevet tidligere, er det eldste våningshuset fra 1926. Siden slutten av 1950-tallet har huset vært aller mest et lager. I vår brukte jeg uker på å rydde og kjøre bort skrot. Sakte kom bruksgjenstander, spor av liv og husets egentlige interiør til syne. For første gang på så lenge jeg kan huske, er det mulig å gå inn i rommene og se hvordan de en gang var.

Gammelstua var hvit før. Det skal den få bli igjen.

Drømmefrøene er i ferd med å begynne å spire.

Men hva gjør jeg nå?

I virkeligheten handler det selvsagt ikke om frø og gjødsling. Men i overført betydning gjør det det. For hvordan går man fra å ha en drøm, et tankebilde i hodet, til å faktisk konkretisere det? I det øyeblikket man henter tankene ut og prøver å virkeliggjøre dem, melder spørsmålene seg.

Gjør jeg det riktige? Hva vil drømmen koste? Hvordan skal jeg gå frem? Jeg kan jo ikke nok om dette, hvor skal jeg få råd og hjelp? Enn hvis drømmen ikke blir slik jeg trodde, og jeg angrer?

Bærer drømmen?

Så lar jeg blikket vandre ut vinduet, og alle spørsmål er glemt. For huset er så konkret, handfast og virkelig der det står. Med sine slitte vegger, skjeve tak og sprukne ruter. Huset trenger meg. Og jeg trenger det.

Sist skrev jeg om det å rydde. Jeg har fortsatt en del igjen, men det viktigste nå er å ta noen steg videre i beslutningsprosessen om selve istandsettinga. For etter at fire snekkere og flere med peiling på kulturhistorie og arkitektur har trådt inn i den vesle stua og gransket den fra alle mulige vinkler, kan jeg i det minste konkludere med at:

1. Huset er i god stand trass sine 94 år og lite vedlikehold.

2. Det er fullt mulig å fikse det som må fikses, til det jeg skal bruke huset til.

3. Det største valget angår grunnarbeidet, og om huset skal/må flyttes i prosessen.

Drømmen – og målet – er å kunne flytte kursvirksomheten jeg allerede driver, fra mitt private hus til Gammelstua. Jeg tenker også å utvide kurstilbudet, samt å tilby enkel overnatting til både kursdeltagere og andre. Jeg ser også for meg å ha utsalg av egne bøker, et mini-bibliotek, små arrangementer og ikke minst: Formidling av lokalhistorie.

Ei krukke full av ideer?

Dette er altså drømmen og drivkraften. Hva er så motoren som kjører det hele i gang?

Jeg har dyp respekt for husets historie. For sjelen, som sitter i veggene. Det å ivareta huset i størst mulig grad slik det har vært, er derfor et viktig prinsipp.

Huset har for eksempel alltid stått på påler, og planen er å videreføre dette. Skifertaket skal av, steinhellene vaskes, taket utbedres noe, og steinen på igjen. Ovner og pipe skal istandsettes slik at de er trygge å bruke. Vinduene blir restaurert, gulv og vegger skrapt og malt der det er nødvendig. Men mye skal også få være slik det er; med spor av slitasje etter år med strev og liv. Jeg kan se for meg mine besteforeldres hender; de stamper på brødbaksten i trauet, løfter vannbøtta, åpner ovnsdøra, skyver stoler med små barnekropper inntil kjøkkenbordet.

Selvsagt vil det koste. I arbeidsinnsats, tid og penger. Heldigvis trenger jeg ikke å ta de største løftene, siden huset ikke er ment å brukes som helårsbolig. Og – det finnes støtteordninger. Kulturminnefondet blir nok det viktigste for min del. Det har ingen fast søkefrist, prosjektene behandles fortløpende. Men søknaden må være gjennomført og detaljert. Den må si noe om hvor man er og hvor man skal.

Dette er en gammel drøm.

Og når jeg nå er i ferd med å gjøre den til virkelighet, er det én ting som slår meg som viktig: Å ikke gå for fort frem.

Det sitter en slags langsomhet i veggene. Jeg kjenner den når jeg stryker hånden over blåmalt panel, eller ser ut gjennom sprukne vindusglass.

Huset har ventet. Lenge. Drømmefrøene har ligget i jorden. Lenge. Spirene skal få vokse. Sakte.

Langsomhet.

Før jeg sender den søknaden, skal jeg sette meg på gyngestolen i kjøkkenet.

En klar vintermorgen.

Og lytte til husets puls.

(C) Tekst og foto: LK Elvestad