Kjære leser.

Da jeg først startet å blogge for ni år siden, var det sporadisk og uregelmessig. Jeg blogget når jeg hadde skrivetrang, og når jeg følte jeg hadde noe å dele. Når historier fløt til meg fra skogen og havet, da skrev jeg dem ned og sendte dem ut i verden.

Senere har jeg blogget mer regelmessig, og de siste par årene minst én gang per måned.

Dette ble til to ganger per måned i 2020.

Helt til nå.

Situasjonen som alle på vår kjære planet ble berørt av denne våren, grep meg ikke bare på det jobbmessige og praktiske plan. Det var ikke bare oppdragene jeg mistet, eller den normale kontakten med venner og familie, men også ordene.

Jeg ønsket å skrive.

Jeg hørte bruddstykker av historier, setninger fløt gjennom skogene, en sangstrofe svevde i vinden.

Men når jeg forsøkte å forme ordene til noe forståelig, noe å dele, visnet det hele bort.

Ordene rant mellom fingrene som støv, og ble feid bort av noe iskaldt.

Jeg har likevel skrevet. Det som har vært krevet.

Eksamen. Bachelor. Intervjuer og artikler. Lister og møtereferat.

Bare ikke dette.

Denne formen for ord.

Som er noe annet.

Som er en dans i takt med solens vandring gjennom døgnet.

En kontakt med rommet utenfor meg selv.

En speiling i et stille vann.

En fugls seilende bue mot blå himmel.

Jeg ønsker å gi deg åpne landskap.

Dele mitt håp i min daglige vandring.

Vise deg våren i den bløte fuglesangen og i de glitrende bekkene.

Jeg vil gi deg bevegelse mellom hvite bjørkestammer, og gaven det er å kikke opp i endeløs himmel.

Jeg vil gi deg vissheten om at verden starter på ny med hvert åndedrag.

Om jeg bare hadde funnet ordene.

(C) Lill-Karin Elvestad

- Har du skrevet noen fortellinger i det siste?

Det var April som spurte. Jeg trasket bortover veien i sleip sørpe, hun danset på lette steg på snøskavelen ved siden av.

Jeg sukket og ristet på hodet. Kikket opp i himmelrommet, som nå så ut til å gjøre seg klar for å slippe enda mer våt snø ned over landskapet. Og over meg.

- Nei. Jeg er ikke i stand til å skrive.

Jeg tok votten av hånden og tørket sludd av ansiktet. - Unnskyld, April, det er ikke meningen å høres sur ut. Jeg er bare ... tom. Alt er bare kaos.

- Jeg liker fortellingene dine, vet du. Så derfor var jeg spent på om du hadde noen nye. Om meg, for eksempel?

Jeg måtte trekke på smilebåndet. April var en anelse selvbevisst. Hun er vårmåneden nummer én. Hun er den vi velger oss.

- Det skjer så mye i den menneskelige verden, April. Så mye vi ikke kan kontrollere. Hverdagen vår er endret over natta. Jeg mistet mange oppdrag, samtidig som at nye muligheter dukker opp. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal ta fatt i først.

- Du er stresset?

Jeg stanset og så opp på henne. Hun stanset også, skled ned av snøkanten og sto på veien overfor meg. Jeg var overrasket over at hun kunne ordet stresset. Hun så på meg med et muntert, blått blikk. Over nesen hadde hun et fregnedryss. Hun så uforskammet frisk ut, og var selvfølgelig uanfektet over snøfillene som nå virvlet i luften.

- Ja, stresset er vel et dekkende ord, mumlet jeg.

- Kom, sa hun og tok hånden min. - Jeg skal vise deg noe.

Vi formelig fløy bortover veien, plutselig ble det så lett å gå. Da vi kom til et lite skogholt med furutrær, stoppet vi. April pekte og smilte forventningsfullt. Jeg stirret inn mellom trærne, og der så jeg den: En skinnende blank svarttrost satt og vippet på en grein.

- En svarttrost? Her? Nå? Hvisket jeg, og April klemte hånden min.

- Den kom i går.

- Men vil den overleve i all snøen?

- Den vil overleve hvis du forteller den en historie, sa April. - Husk at ordene er nøklene til døren du gjerne vil åpne, smilte hun, og gikk inn mellom trærne.

Da hun snudde seg mot meg, hadde hun svarttrosten på skulderen. Den nikket og kikket skrått opp på meg med gule, vennlige øyne. April strøk den over fjærene og sa:

- Vi er klare. Nå kan du fortelle.

Jeg går innover i skogen.

Den er akkurat slik den var sist jeg var her.

Trærne står der de sto.

Åsene, myrene og bakkene danner det samme landskapet.

Bare vinden har dyttet på snøfonnene og blåst rimet ned fra grønne greiner.

Jeg trekker pusten dypt. Er her, bare her, idet skiene glir over urørte, hvite marker.

Når verden rundt virker i total endring, brått og uforståelig, er det å gå ut i naturen som å komme hjem. Hjem til noe trygt, uforanderlig og evig.

Selvsagt er ikke naturen uforanderlig. Den endrer seg hele tiden – svinger seg i årstidsdans i takt med lysets puls.

Naturen er kanskje heller ikke evig – en dag skal også jorden bli borte – men universet vil bestå.

En slik tanke er svimlende, og jeg stopper og ser på den lille furua ved siden av meg.

Det er godt å hvile øynene på noe varmgrønt i alt det hvite. Den strekker greinene tillitsfullt ut og opp, spriker med sine nåler, vifter forsiktig til en bris som fyker forbi.

Det lille treet er liv.

Det er røtter med vann, bark med insekter, stammer med kvae. Dypt der nede, under lag på lag med snø, sludd, regn og jord, er røttene festet. Røttene gjør at treet står stødig, selv om det nesten er begravd i en meter snø. Bare de øverste greinene stikker opp.

Det venter på vår.

Og vet at den kommer.

For meg er natur trygghet.

Jeg har riktignok ikke erfaring med aggressiv grizzlybjørn, forfrosne kroppsdeler eller naturkatastrofer.

For dem av oss som har opplevd slikt, føles naturen kanskje mer som noe farlig. Som noe som truer ens eksistens.

Jeg vet ikke hvordan det er å bo et sted der naturkreftene kan presse mennesker på flukt.

Og kanskje er vi i ferd med å ødelegge vårt eget forhold til naturen.

Likevel tror jeg at vi, dypt nede i vår sjel, lengter tilbake. Til det grunnleggende. Til det enkle.

Kanskje særlig når alt annet brått blir komplisert.

Jeg har i alle fall en slik lengsel. Den kommer i små stikk hvis jeg ikke har fått vært der ute på noen dager. Og nå for tiden, som et grunnleggende behov.

Behovet får utløp idet jeg tar på meg skiene, drar lua over ørene og vender tilbake.

Til urørt, hvitt landskap, der bare viftende småfuruer kan høre hva jeg tenker.

Det gir ro i uroens tid.