Svarttrosten og ordnøklene

- Har du skrevet noen fortellinger i det siste?

Det var April som spurte. Jeg trasket bortover veien i sleip sørpe, hun danset på lette steg på snøskavelen ved siden av.

Jeg sukket og ristet på hodet. Kikket opp i himmelrommet, som nå så ut til å gjøre seg klar for å slippe enda mer våt snø ned over landskapet. Og over meg.

- Nei. Jeg er ikke i stand til å skrive.

Jeg tok votten av hånden og tørket sludd av ansiktet. - Unnskyld, April, det er ikke meningen å høres sur ut. Jeg er bare ... tom. Alt er bare kaos.

- Jeg liker fortellingene dine, vet du. Så derfor var jeg spent på om du hadde noen nye. Om meg, for eksempel?

Jeg måtte trekke på smilebåndet. April var en anelse selvbevisst. Hun er vårmåneden nummer én. Hun er den vi velger oss.

- Det skjer så mye i den menneskelige verden, April. Så mye vi ikke kan kontrollere. Hverdagen vår er endret over natta. Jeg mistet mange oppdrag, samtidig som at nye muligheter dukker opp. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal ta fatt i først.

- Du er stresset?

Jeg stanset og så opp på henne. Hun stanset også, skled ned av snøkanten og sto på veien overfor meg. Jeg var overrasket over at hun kunne ordet stresset. Hun så på meg med et muntert, blått blikk. Over nesen hadde hun et fregnedryss. Hun så uforskammet frisk ut, og var selvfølgelig uanfektet over snøfillene som nå virvlet i luften.

- Ja, stresset er vel et dekkende ord, mumlet jeg.

- Kom, sa hun og tok hånden min. - Jeg skal vise deg noe.

Vi formelig fløy bortover veien, plutselig ble det så lett å gå. Da vi kom til et lite skogholt med furutrær, stoppet vi. April pekte og smilte forventningsfullt. Jeg stirret inn mellom trærne, og der så jeg den: En skinnende blank svarttrost satt og vippet på en grein.

- En svarttrost? Her? Nå? Hvisket jeg, og April klemte hånden min.

- Den kom i går.

- Men vil den overleve i all snøen?

- Den vil overleve hvis du forteller den en historie, sa April. - Husk at ordene er nøklene til døren du gjerne vil åpne, smilte hun, og gikk inn mellom trærne.

Da hun snudde seg mot meg, hadde hun svarttrosten på skulderen. Den nikket og kikket skrått opp på meg med gule, vennlige øyne. April strøk den over fjærene og sa:

- Vi er klare. Nå kan du fortelle.