Ro i uroens tid

Jeg går innover i skogen.

Den er akkurat slik den var sist jeg var her.

Trærne står der de sto.

Åsene, myrene og bakkene danner det samme landskapet.

Bare vinden har dyttet på snøfonnene og blåst rimet ned fra grønne greiner.

Jeg trekker pusten dypt. Er her, bare her, idet skiene glir over urørte, hvite marker.

Når verden rundt virker i total endring, brått og uforståelig, er det å gå ut i naturen som å komme hjem. Hjem til noe trygt, uforanderlig og evig.

Selvsagt er ikke naturen uforanderlig. Den endrer seg hele tiden – svinger seg i årstidsdans i takt med lysets puls.

Naturen er kanskje heller ikke evig – en dag skal også jorden bli borte – men universet vil bestå.

En slik tanke er svimlende, og jeg stopper og ser på den lille furua ved siden av meg.

Det er godt å hvile øynene på noe varmgrønt i alt det hvite. Den strekker greinene tillitsfullt ut og opp, spriker med sine nåler, vifter forsiktig til en bris som fyker forbi.

Det lille treet er liv.

Det er røtter med vann, bark med insekter, stammer med kvae. Dypt der nede, under lag på lag med snø, sludd, regn og jord, er røttene festet. Røttene gjør at treet står stødig, selv om det nesten er begravd i en meter snø. Bare de øverste greinene stikker opp.

Det venter på vår.

Og vet at den kommer.

For meg er natur trygghet.

Jeg har riktignok ikke erfaring med aggressiv grizzlybjørn, forfrosne kroppsdeler eller naturkatastrofer.

For dem av oss som har opplevd slikt, føles naturen kanskje mer som noe farlig. Som noe som truer ens eksistens.

Jeg vet ikke hvordan det er å bo et sted der naturkreftene kan presse mennesker på flukt.

Og kanskje er vi i ferd med å ødelegge vårt eget forhold til naturen.

Likevel tror jeg at vi, dypt nede i vår sjel, lengter tilbake. Til det grunnleggende. Til det enkle.

Kanskje særlig når alt annet brått blir komplisert.

Jeg har i alle fall en slik lengsel. Den kommer i små stikk hvis jeg ikke har fått vært der ute på noen dager. Og nå for tiden, som et grunnleggende behov.

Behovet får utløp idet jeg tar på meg skiene, drar lua over ørene og vender tilbake.

Til urørt, hvitt landskap, der bare viftende småfuruer kan høre hva jeg tenker.

Det gir ro i uroens tid.