Åpne ord fra en lukket verden
Kjære leser.
Da jeg først startet å blogge for ni år siden, var det sporadisk og uregelmessig. Jeg blogget når jeg hadde skrivetrang, og når jeg følte jeg hadde noe å dele. Når historier fløt til meg fra skogen og havet, da skrev jeg dem ned og sendte dem ut i verden.
Senere har jeg blogget mer regelmessig, og de siste par årene minst én gang per måned.
Dette ble til to ganger per måned i 2020.
Helt til nå.
Situasjonen som alle på vår kjære planet ble berørt av denne våren, grep meg ikke bare på det jobbmessige og praktiske plan. Det var ikke bare oppdragene jeg mistet, eller den normale kontakten med venner og familie, men også ordene.
Jeg ønsket å skrive.
Jeg hørte bruddstykker av historier, setninger fløt gjennom skogene, en sangstrofe svevde i vinden.
Men når jeg forsøkte å forme ordene til noe forståelig, noe å dele, visnet det hele bort.
Ordene rant mellom fingrene som støv, og ble feid bort av noe iskaldt.
Jeg har likevel skrevet. Det som har vært krevet.
Eksamen. Bachelor. Intervjuer og artikler. Lister og møtereferat.
Bare ikke dette.
Denne formen for ord.
Som er noe annet.
Som er en dans i takt med solens vandring gjennom døgnet.
En kontakt med rommet utenfor meg selv.
En speiling i et stille vann.
En fugls seilende bue mot blå himmel.
Jeg ønsker å gi deg åpne landskap.
Dele mitt håp i min daglige vandring.
Vise deg våren i den bløte fuglesangen og i de glitrende bekkene.
Jeg vil gi deg bevegelse mellom hvite bjørkestammer, og gaven det er å kikke opp i endeløs himmel.
Jeg vil gi deg vissheten om at verden starter på ny med hvert åndedrag.
Om jeg bare hadde funnet ordene.
(C) Lill-Karin Elvestad