Jeg har ventet på denne dagen.

En dag med blå himmel.

Jeg står ute på trappa, det er tidlig og iskaldt. Jeg myser og hutrer og smiler. Kjenner en barnslig glede ved å vite at i dag, den 19. februar 2020, skal jeg få se sola skinne gjennom stuevinduet. Den vil hoppe opp i vinduskarmen, smyge seg innover gulvet og fylle rommet med et guddommelig lys.

Det har vært så mye overskyet vær i år. Gråvær og snø. Gråvær og regn. Gråvær og storm.

Klarværet har vært en sjelden gjest.

Men nå altså. I dag skjer det. Jeg skal hylle øyeblikket med en skitur, tenker jeg. Midt i arbeidsdagen. Fordi jeg kan.

Men også fordi jeg har fått en lærdom. En kunnskap jeg ikke ba om, men som ble innprentet i meg likevel. Vi er mange i denne kategorien. Vi er mange som har vært gjennom kreft og annen sykdom. Tap av nære og kjære. Nestenulykker. Faktiske ulykker. Nær døden-opplevelser.

Vi som har fått denne påminnelsen: Hver dag teller.

Kanskje tenker du slik selv om du ikke har hilst på livets ytterpunkter. Kanskje er du en av dem som hyller livets hverdager og er til stede i øyeblikket sånn helt av deg selv. I så fall er du heldig.

Misforstå meg rett, jeg elsket livet før også. Før kreften. Men jeg hadde en tendens til å utsette å leve. Neste år skal jeg ... Når ungene blir større, så .... Bare jeg får litt bedre økonomi, da .... Hvis jeg hadde bedre tid, da skulle jeg ... Når jeg blir pensjonist, skal jeg …

Sorry, folkens.

Det er ikke slik det fungerer.

Og akkurat det er det man forstår når man løftes opp, filleristes og slippes ned igjen. I en annen utgave enn man var før.

Man forstår at hver dag teller.

At livet faktisk er skjørt. Det er ikke bare noe man leser om i den daglige nyhetsoppdateringa på smarttelefonen.  

At ingen har garanti for å leve ved neste soloppgang. Det er en klisjé, men klisjeer er ofte komisk sanne.

Selvfølgelig legger jeg merke til gråværsdagene, jeg også. Det var jo dem hele denne teksten startet med. Men jeg brukte dem godt. Jeg forbannet dem ikke, for jeg var heldig som fikk leve og puste og være også i gråværet. Alt vær kan pustes i. Alt vær kan væres i.

Og plutselig en dag er man gjennom.

Og man kan lene seg mot lyset og drikke kraften fra det.

(C) Tekst og foto: LKE

Det er 2020. Ikke bare et nytt år, men også et nytt tiår. Hva har du opplevd de siste ti årene? Har du endret deg som menneske, har du hatt mest stabilitet eller også turbulens?

Å gå på trynet for så å reise seg igjen - eller å takle store livsendringer - krever mot og et sterkt overlevelsesinstinkt. I 2010 var jeg gift med en annen enn den jeg er gift med i dag. Jeg bodde på et annet sted og hadde en annen arbeidsplass. En del av menneskene jeg kjente da da, treffer jeg ikke mer. Og noen av mine nærmeste venner i dag hadde jeg ikke engang møtt.

Naturlig kunst.

Min tiårsreise har vært krevende og full av endringer, men på hver stasjon har jeg fått bekreftelse på at jeg er på rett vei. I takt med de valgene jeg har tatt, har jeg sakte, men sikkert nærmet meg en helere utgave av meg selv. En utgave der innsiden stemmer med utsiden. Det har vært en smertefull prosess, men også en livsviktig – og riktig – prosess. For det går ikke i lengden, det der. Å være en annen utenpå enn inni.

Det høres kanskje rart ut, både for deg som kjenner meg og for deg som aldri har møtt meg, at man kan føle det slik. Men jeg er sikker på at du også har opplevd det: At det du sier, gjør og uttrykker på overflaten skurrer med det indre – enten du kaller det magefølelse, hjerte, intuisjon eller sjel. Noen ganger er dette bare enkeltepisoder, som at man ler når man egentlig er trist. Eller sier ja når man egentlig mener nei. Men hvis man lever slik over lengre tid, med å ta valg på tvers av det man dypest sett ønsker, undergraver man seg selv. Til slutt hører du ikke lenger melodien innenfra. Og om du hører noe, er du ikke sikker på hva det er. Er det din musikk – eller noen andres?

Du føler deg tom. Rådvill. Kanskje til og med verdiløs. For de verdiene du en gang visste du hadde, ble liksom bare borte.

Men heldigvis kan du finne dem igjen.

2010 var året jeg sa opp en fast, trygg jobb for å starte egen bedrift. Jeg kastet meg ut i det, til tross for usikkerhet og til tross for at jeg ikke hadde noe sikkerhetsnett. Magefølelsen sa meg at det ville løse seg. Det ville ordne seg.

Og det gjorde det.

I januar 2021 fyller bedriften Ord i Landskap 10 år. Jeg har aldri angret på at jeg turte å si ja til min egen sårbarhet og kreativitet, at jeg turte stole på at mine evner skulle kunne skaffe meg oppdrag og arbeid nok til å leve av. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker jobben min. Jeg gleder meg til jobb hver dag. Jeg føler at jeg får bruke mange kreative sider, og at jobben gir både muligheter og utfordringer.

Men hvordan kan man gå fra å være tom, til å føle seg hel? Hvordan kan man finne tilbake til den der indre musikken, den klangen som bare er riktig?

Det finnes ingen kvikk-fiks, dessverre.

Det ene jeg vil si, er at å lytte til seg selv er en øvelse man må vende tilbake til gang på gang.

Det andre er: tren deg på å ta valg, og stå for valgene. Å ikke velge er også å velge. Vær bevisst på hva som er hva i ditt liv.

«Mot er å slutte å bedøve», skriver forfatter og coach Ellen Vahr. Det er mye sannhet i de ordene.

Omveltningene i mitt liv det siste tiåret har, som du skjønner, vært store. I tillegg til å starte bedrift, skille meg, flytte, gifte meg på nytt og ta en bachelor ved siden av jobb, har jeg også vært gjennom kreftsykdom.

Det er nok for et helt liv, det.

Og for all del: Jeg sier ikke at alle må ha slike omveltninger for å finne sin vei. Det er ikke noe jeg anbefaler å gjøre bare for å gjøre det!

Men mange sliter med å ta valg selv om de gjerne vil ta valg. Og da tenker jeg at det første steget på veien for å bli tryggere på seg selv, er å begynne i det små.

Si nei til den avtalen uten å få dårlig samvittighet. Meld deg på malekurset til tross for at du ikke aner hva du skal bruke det til. Ta den telefonen til hun du ikke har sett på lenge, men ofte tenker på. Kjøp den notisboka og skap deg det rommet du trenger for å komme i gang med skriving.

Bare gjør det. Og se hva som skjer.

For uansett om du skal på en liten eller en stor reise, er første handling den samme:

Du må klatre om bord og legge hånden på rattet.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Malangsfjorden i januar.

Så har det blitt et nytt år. Januar 2020 har åpnet seg foran oss med blanke ark. Hvilke farger vil vi fylle sidene med?

Jeg har blogget siden 2011. Det er altså ni år siden jeg skrev mitt første blogginnlegg. Bloggen har for meg vært et kreativt fristed, et rom hvor jeg kunne dele de ordene som lå meg på hjertet der og da. For det har alltid oppstått magi idet jeg satte meg ned for å blogge. Magien består i at det som skapes, hverken er planlagt eller gjennomtenkt på forhånd. Og de få gangene jeg har forsøkt å ha et innlegg klart i hodet, tar ordene likevel sine egne veier.

Uendelige muligheter, blanke ark og mange farger. Jeg elsker starten av et nytt år!

Gjennom blogginga har jeg skrevet frem mine kjære venner - årets måneder - som kommer med visdom, ettertanke og glimt i øyet. Før jeg begynte å blogge, ante jeg ikke at Januar, Februar, Mars og alle de andre ville slå følge på mine vandringer. Jeg ser dem så tydelig, og alle har de sin visdom, sin kunnskap og sin personlighet. Flere har spurt meg om disse tekstene en gang vil komme ut i bokform. Ja, det vil jeg gjerne at skal skje en gang. Ingenting ville glede meg mer. Så får vi se da - om det skjer.

Jeg, og mange med meg, elsker å bruke årsskiftet til å se både bakover og fremover. Jeg har et enkeltpersonforetak, med kun meg selv som ansatt, likevel pleier jeg å ha et “årsmøte”. På møtet går jeg gjennom hva jeg har skapt i året som gikk, og jeg ser hva jeg ønsker å videreføre. Eller slutte med. Jeg legger også planer for året som kommer, og kjenner stor glede ved å skrive ned mål og drømmer, gjøremål og oppgaver.

Men det kan bli for mye planlegging også. For våre liv er ikke til for at vi skal ha fullstendig kontroll på alt og alle. Kontroll er en illusjon, og det å skape og være kreativ gjør vi ikke fra hodet. Det gjør vi fra en helt annen plass.

Derfor vil jeg fortsette med å ha bloggen som et kreativt skriverom. Jeg kommer ikke til å skrive om dagsaktuelle nyheter og hendelser, jeg kommer ikke til å skrive politiske kommentarer, ytringer eller godt skisserte saksinnlegg.

Jeg kommer ikke engang til å planlegge innholdet, slik man sikkert burde. For jeg vil holde på magien i det som oppstår akkurat idet jeg skriver.

I disse tider er jeg i gang med å skrive en romanserie for Egmont. Den skal på trykk i et av selskapets ukeblader. Jeg fryder meg, for de to siste årene har jeg ikke kunnet prioritere denne typen skriving.
Avtalen er gjort, jeg vet sånn omtrent hvor mye plass jeg får, og når jeg skal levere. Men skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg aner ikke hvordan hovedpoenget i serien skal bli. Jeg har ikke svaret på hvordan den skal slutte. Jeg stoler på den kreative prosessen - og at det som skal skje, vil skapes underveis.

Jeg har blanke ark og full tillit.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Nå kommer lyset tilbake!