Det er 2020. Ikke bare et nytt år, men også et nytt tiår. Hva har du opplevd de siste ti årene? Har du endret deg som menneske, har du hatt mest stabilitet eller også turbulens?

Å gå på trynet for så å reise seg igjen - eller å takle store livsendringer - krever mot og et sterkt overlevelsesinstinkt. I 2010 var jeg gift med en annen enn den jeg er gift med i dag. Jeg bodde på et annet sted og hadde en annen arbeidsplass. En del av menneskene jeg kjente da da, treffer jeg ikke mer. Og noen av mine nærmeste venner i dag hadde jeg ikke engang møtt.

Min tiårsreise har vært krevende og full av endringer, men på hver stasjon har jeg fått bekreftelse på at jeg er på rett vei. I takt med de valgene jeg har tatt, har jeg sakte, men sikkert nærmet meg en helere utgave av meg selv. En utgave der innsiden stemmer med utsiden. Det har vært en smertefull prosess, men også en livsviktig – og riktig – prosess. For det går ikke i lengden, det der. Å være en annen utenpå enn inni.

Det høres kanskje rart ut, både for deg som kjenner meg og for deg som aldri har møtt meg, at man kan føle det slik. Men jeg er sikker på at du også har opplevd det: At det du sier, gjør og uttrykker på overflaten skurrer med det indre – enten du kaller det magefølelse, hjerte, intuisjon eller sjel. Noen ganger er dette bare enkeltepisoder, som at man ler når man egentlig er trist. Eller sier ja når man egentlig mener nei. Men hvis man lever slik over lengre tid, med å ta valg på tvers av det man dypest sett ønsker, undergraver man seg selv. Til slutt hører du ikke lenger melodien innenfra. Og om du hører noe, er du ikke sikker på hva det er. Er det din musikk – eller noen andres?

Du føler deg tom. Rådvill. Kanskje til og med verdiløs. For de verdiene du en gang visste du hadde, ble liksom bare borte.

Men heldigvis kan du finne dem igjen.

2010 var året jeg sa opp en fast, trygg jobb for å starte egen bedrift. Jeg kastet meg ut i det, til tross for usikkerhet og til tross for at jeg ikke hadde noe sikkerhetsnett. Magefølelsen sa meg at det ville løse seg. Det ville ordne seg.

Og det gjorde det.

I januar 2021 fyller bedriften Ord i Landskap 10 år. Jeg har aldri angret på at jeg turte å si ja til min egen sårbarhet og kreativitet, at jeg turte stole på at mine evner skulle kunne skaffe meg oppdrag og arbeid nok til å leve av. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker jobben min. Jeg gleder meg til jobb hver dag. Jeg føler at jeg får bruke mange kreative sider, og at jobben gir både muligheter og utfordringer.

Men hvordan kan man gå fra å være tom, til å føle seg hel? Hvordan kan man finne tilbake til den der indre musikken, den klangen som bare er riktig?

Det finnes ingen kvikk-fiks, dessverre.

Det ene jeg vil si, er at å lytte til seg selv er en øvelse man må vende tilbake til gang på gang.

Det andre er: tren deg på å ta valg, og stå for valgene. Å ikke velge er også å velge. Vær bevisst på hva som er hva i ditt liv.

«Mot er å slutte å bedøve», skriver forfatter og coach Ellen Vahr. Det er mye sannhet i de ordene.

Omveltningene i mitt liv det siste tiåret har, som du skjønner, vært store. I tillegg til å starte bedrift, skille meg, flytte, gifte meg på nytt og ta en bachelor ved siden av jobb, har jeg også vært gjennom kreftsykdom.

Det er nok for et helt liv, det.

Og for all del: Jeg sier ikke at alle må ha slike omveltninger for å finne sin vei. Det er ikke noe jeg anbefaler å gjøre bare for å gjøre det!

Men mange sliter med å ta valg selv om de gjerne vil ta valg. Og da tenker jeg at det første steget på veien for å bli tryggere på seg selv, er å begynne i det små.

Si nei til den avtalen uten å få dårlig samvittighet. Meld deg på malekurset til tross for at du ikke aner hva du skal bruke det til. Ta den telefonen til hun du ikke har sett på lenge, men ofte tenker på. Kjøp den notisboka og skap deg det rommet du trenger for å komme i gang med skriving.

Bare gjør det. Og se hva som skjer.

For uansett om du skal på en liten eller en stor reise, er første handling den samme:

Du må klatre om bord og legge hånden på rattet.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad