Hver dag teller

Jeg har ventet på denne dagen.

En dag med blå himmel.

Jeg står ute på trappa, det er tidlig og iskaldt. Jeg myser og hutrer og smiler. Kjenner en barnslig glede ved å vite at i dag, den 19. februar 2020, skal jeg få se sola skinne gjennom stuevinduet. Den vil hoppe opp i vinduskarmen, smyge seg innover gulvet og fylle rommet med et guddommelig lys.

Det har vært så mye overskyet vær i år. Gråvær og snø. Gråvær og regn. Gråvær og storm.

Klarværet har vært en sjelden gjest.

Men nå altså. I dag skjer det. Jeg skal hylle øyeblikket med en skitur, tenker jeg. Midt i arbeidsdagen. Fordi jeg kan.

Men også fordi jeg har fått en lærdom. En kunnskap jeg ikke ba om, men som ble innprentet i meg likevel. Vi er mange i denne kategorien. Vi er mange som har vært gjennom kreft og annen sykdom. Tap av nære og kjære. Nestenulykker. Faktiske ulykker. Nær døden-opplevelser.

Vi som har fått denne påminnelsen: Hver dag teller.

Kanskje tenker du slik selv om du ikke har hilst på livets ytterpunkter. Kanskje er du en av dem som hyller livets hverdager og er til stede i øyeblikket sånn helt av deg selv. I så fall er du heldig.

Misforstå meg rett, jeg elsket livet før også. Før kreften. Men jeg hadde en tendens til å utsette å leve. Neste år skal jeg ... Når ungene blir større, så .... Bare jeg får litt bedre økonomi, da .... Hvis jeg hadde bedre tid, da skulle jeg ... Når jeg blir pensjonist, skal jeg …

Sorry, folkens.

Det er ikke slik det fungerer.

Og akkurat det er det man forstår når man løftes opp, filleristes og slippes ned igjen. I en annen utgave enn man var før.

Man forstår at hver dag teller.

At livet faktisk er skjørt. Det er ikke bare noe man leser om i den daglige nyhetsoppdateringa på smarttelefonen.  

At ingen har garanti for å leve ved neste soloppgang. Det er en klisjé, men klisjeer er ofte komisk sanne.

Selvfølgelig legger jeg merke til gråværsdagene, jeg også. Det var jo dem hele denne teksten startet med. Men jeg brukte dem godt. Jeg forbannet dem ikke, for jeg var heldig som fikk leve og puste og være også i gråværet. Alt vær kan pustes i. Alt vær kan væres i.

Og plutselig en dag er man gjennom.

Og man kan lene seg mot lyset og drikke kraften fra det.

(C) Tekst og foto: LKE