Jeg går i regn. Lett regn, bare et svakt perledryss som driver i luften. Det er vårens første.

Jeg går. Innover i skogene, langs en sti jeg har gått før. Som barn. Som ung kvinne. Som voksen.

Som meg.

Trærne kjenner meg. De har vært her hele mitt liv. Bygget årring for årring, båret sine kroner av løv, sluppet gullbladene mot jorden. Vaiet i vind og sukket i stille sommerkvelder.

Og vært her.

Mens min skikkelse har glidd frem mellom stammene.

Vært her, idet jeg stoppet opp og snuste inn lukten av dem. Idet jeg la en hånd på en av stammene og lot et «takk» flagre som en sommerfugl inn i det grønne dypet mellom greinene.

Vært her, i min sorg og smerte, i min kreative glede, i min dans. Vært her i min sorte dag og i min lyse, lette. Kunne de vite hvilken det var, ut fra tyngden i stegene? Eller ut fra hvor blikket mitt var vendt?

Det er mai. Jeg har ikke møtt henne ennå, men vet at hun er her. Jeg kjenner nærværet hennes i fuglesangen fra skogkanten. I lyset, som langsomt sprer seg som en hvit blekkflekk i begge endene av nattemørket, til det til slutt ikke er mørke igjen. I lukten av jord og våknende liv som stiger opp fra markene. I suset fra elva, som igjen er sluppet løs og søker sin vei mot havet. Mot kilden.

Jeg søker også. For jeg har forstått nå, at søken er en del av min natur.

Av alles natur.

Vi vil til kilden. Til det som driver oss.

Vi vil finne vår historie blant alle Historiene.

Det er det vår sjel synger så stille om.

Kom tilbake. Svaret er her, bak alle lagene med det du har trodd er deg.

Vi kan velge å overse det. Et helt liv.

Men slik elva søker havet, slik trærnes røtter søker jorden, søker også vi.

Tilbake til opprinnelsen.

For alle historier har en start. Også din. 

Jeg har planlagt to nye skrivekurs her på Elvestad. Dato og mer informasjon finner du her:

Skriv deg selv.

Snøen drives sidelengs mellom stammene. Nå og da gjør vinden seg om til energiske kast som virvler rund og rundt, til den endelig slipper og de hvite flakene kan gå inn for landing på en gren eller i et fotspor.

Sola er borte. Himmelen er dekket av et tykt, grått og ugjennomtrengelig skylag.

Og jeg elsker det.

Jeg trasker fremover i den halvdype snøen. Det går sakte. Pulsen suser i ørene. Jeg kjenner rytmen i kroppen, hvordan den stadig fører meg fremover, hvordan landskapet seiler forbi.

Jeg slipper tak. Jeg skyver masetanker unna.

Bare pust og skog. Puls og vind. Snødrev og nakne stammer.

Det har vært sol så lenge. En insisterende sol mot blå himmel. Sol i badevinduet hver morgen. Sol på trappa. Sol i øynene, på huden, sol i fjellene, sol på gulvet i stua, sol i min datters hår. Sol på hvit snø. Alltid det. Sol på hvit snø.

Sol i kulde.

Det har vinteren så langt i år.

Sol i kulde.

Kan man lengte bort fra sol?

Luften har et mildt drag. Jeg kjenner snøkorn lande i ansiktet, de smelter og etterlater seg en prikkende glede.

Så går hun med ett ved min side. Mars. Vi går en stund i stillhet. Jeg tenker på hennes natur; den stadige skiftningen mellom kaldt og varmt, dagene med snø og slaps, nettene med stille regn.

Mars er en dans. En reise. Mars er ytterpunktene mellom vår og vinter. Brytningstid.

Men ikke i år.

– Ble du lei av alle skiftningene? Var det derfor du bare ga oss kulde og sol?

Hun klukkler som en bekk under is og snø.

– Ingen råder vel over sola? Nei, min venn. Det var bare slik det ble. Denne gangen. Og du, menneskebarn, du er glad for det? At sola ikke skinner?

Jeg tenkte over det hun sa. Og kjente at svaret var ja. Jeg var glad for at sola ikke skinte. Det hadde jeg ikke trodd var mulig.

Men man kan altså lengte etter endring. Nærmest uavhengig av forholdene her og nå. 

Endringslengt.

Jeg smakte på ordet mens en ny virvelvind løftet snøkorn opp foran meg.

– Hvorfor er vi slik, tror du? At vi lengter etter endring, men samtidig ro?

– Du gjør det. Andre gjør andre ting. Føl deg fri til å være og gjøre akkurat det du er og vil være.

Vi stoppet opp. Hun børstet snøkorn fra håret. Jeg visste hun snart ville være borte.

– Takk, sa jeg. – For at du ga meg et nytt ord.

Hun smilte.

– Du er en del av jorden, himmelen, stjernene og skogen. Du puster med årstidene, danser med vinden og ler med vårbekkene. Jeg forstår din lengsel. For endring er i din natur. Og naturen endrer seg alltid.

Hun fulgte noen snøkorn med det lyseblå blikket. Så så hun rett på meg. Der inne var det et brått streif av årtusener. Flytende skyer, stjerneskudd og solvandring, netter og dager, jordas reise i det tomme rommet, årstider som kom og gikk.

Synet gjorde meg ør. Hun la hånden på skulderen min.

– Husk nå. At endring alltid vil komme. Slik har det alltid vært. Og slik vil det alltid forbli.

Jeg smilte og kjente hvordan ordene tente en stille flamme i hjertet.

Etter lang tid med frost og nordlysnetter lå snøen som et stivnet teppe over tuer og lyng. Iskrystallene knaste under føttene. Jeg stoppet og lyttet til stillheten som straks oppstod. Små skyer av pust drev fra munnen.

Jeg hadde valgt å gå en annen vei enn vanlig denne søndagen i februar. Jeg gikk bort fra stien, over den islagte elva og gjennom et skogsområde på andre siden. Det var sollyset som lokket meg hit. De nye omgivelsene gjorde meg oppmerksom og våken. Jeg studerte trær som hadde veltet i siste storm, så hvordan solstrålene glitret i rimdekkede greiner. Snudde meg rundt og tok inn landskapet fra stadig nye vinkler. Hørte at små granmeiser lette etter frø på de grove bjørkestammene.

Plutselig så jeg den. Porten i skogen. Den markerte åpninga i et gjerde som noen engang hadde satt opp. Jeg så for meg musklene i armene idet gjerdestaurene ble brutt ned i marka, så for meg slegga som ble løftet, nettingen som ble hengt på krokene, det fornøyde nikket da arbeidet var gjort.

Porten hadde vært hvit. Nå var malinga i ferd med å flasse av. De slitte, grå plankene reflekterte likevel sollyset slik at porten nærmest så gyllen ut der den gjemte seg halvveis under ei gran.

Det var ikke min port.

Jeg trengte ikke gå gjennom den.

Jeg kunne bare stå der og kjenne på om jeg hadde lyst til åpne den. Jeg kunne jo løfte av tauet på enden, ta tak i det grå treverket, åpne porten, gå gjennom.

Men jeg hadde ikke lyst.

Det var noe befriende med en port jeg ikke trengte forholde meg til.

Jeg smilte, snudde og gikk tilbake over den knasende snøen. Sola varmet i ansiktet.

En port symboliserer et valg. Enten er du utenfor porten, eller så er du innenfor. Går du gjennom den, kan du lukke den bak deg og slippe taket i alt du forlot. Du kan starte på ny. Det som er bak porten, er det du valgte å gå fra.

Men du kan også velge å ikke gå gjennom. Kanskje føler du at du må holde deg her, på denne siden, for du vet ikke hva du vil møte. Du er redd. Redd for å lukke noe bak deg. Hvem er du på den andre siden? Hvilket liv venter?

Denne gangen var porten noen andre sin port. Jeg trengte ikke å kjenne på frykt eller nysgjerrighet.

Jeg var akkurat der jeg skulle være.

I mitt landskap.

Der mitt liv var. 

På den rette siden.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Velkommen til min nye blogg.

Bloggen www.ordilandskap.blogspot.no har vært mitt kreative skriverom i syv år.

Takk for følget!