Jeg går i regn. Lett regn, bare et svakt perledryss som driver i luften. Det er vårens første.
Jeg går. Innover i skogene, langs en sti jeg har gått før. Som barn. Som ung kvinne. Som voksen.
Som meg.
Trærne kjenner meg. De har vært her hele mitt liv. Bygget årring for årring, båret sine kroner av løv, sluppet gullbladene mot jorden. Vaiet i vind og sukket i stille sommerkvelder.
Og vært her.
Mens min skikkelse har glidd frem mellom stammene.
Vært her, idet jeg stoppet opp og snuste inn lukten av dem. Idet jeg la en hånd på en av stammene og lot et «takk» flagre som en sommerfugl inn i det grønne dypet mellom greinene.
Vært her, i min sorg og smerte, i min kreative glede, i min dans. Vært her i min sorte dag og i min lyse, lette. Kunne de vite hvilken det var, ut fra tyngden i stegene? Eller ut fra hvor blikket mitt var vendt?
Det er mai. Jeg har ikke møtt henne ennå, men vet at hun er her. Jeg kjenner nærværet hennes i fuglesangen fra skogkanten. I lyset, som langsomt sprer seg som en hvit blekkflekk i begge endene av nattemørket, til det til slutt ikke er mørke igjen. I lukten av jord og våknende liv som stiger opp fra markene. I suset fra elva, som igjen er sluppet løs og søker sin vei mot havet. Mot kilden.
Jeg søker også. For jeg har forstått nå, at søken er en del av min natur.
Av alles natur.
Vi vil til kilden. Til det som driver oss.
Vi vil finne vår historie blant alle Historiene.
Det er det vår sjel synger så stille om.
Kom tilbake. Svaret er her, bak alle lagene med det du har trodd er deg.
Vi kan velge å overse det. Et helt liv.
Men slik elva søker havet, slik trærnes røtter søker jorden, søker også vi.
Tilbake til opprinnelsen.
For alle historier har en start. Også din.
Jeg har planlagt to nye skrivekurs her på Elvestad. Dato og mer informasjon finner du her:
