Snøen drives sidelengs mellom stammene. Nå og da gjør vinden seg om til energiske kast som virvler rund og rundt, til den endelig slipper og de hvite flakene kan gå inn for landing på en gren eller i et fotspor.

Sola er borte. Himmelen er dekket av et tykt, grått og ugjennomtrengelig skylag.

Og jeg elsker det.

Jeg trasker fremover i den halvdype snøen. Det går sakte. Pulsen suser i ørene. Jeg kjenner rytmen i kroppen, hvordan den stadig fører meg fremover, hvordan landskapet seiler forbi.

Jeg slipper tak. Jeg skyver masetanker unna.

Bare pust og skog. Puls og vind. Snødrev og nakne stammer.

Det har vært sol så lenge. En insisterende sol mot blå himmel. Sol i badevinduet hver morgen. Sol på trappa. Sol i øynene, på huden, sol i fjellene, sol på gulvet i stua, sol i min datters hår. Sol på hvit snø. Alltid det. Sol på hvit snø.

Sol i kulde.

Det har vinteren så langt i år.

Sol i kulde.

Kan man lengte bort fra sol?

Luften har et mildt drag. Jeg kjenner snøkorn lande i ansiktet, de smelter og etterlater seg en prikkende glede.

Så går hun med ett ved min side. Mars. Vi går en stund i stillhet. Jeg tenker på hennes natur; den stadige skiftningen mellom kaldt og varmt, dagene med snø og slaps, nettene med stille regn.

Mars er en dans. En reise. Mars er ytterpunktene mellom vår og vinter. Brytningstid.

Men ikke i år.

– Ble du lei av alle skiftningene? Var det derfor du bare ga oss kulde og sol?

Hun klukkler som en bekk under is og snø.

– Ingen råder vel over sola? Nei, min venn. Det var bare slik det ble. Denne gangen. Og du, menneskebarn, du er glad for det? At sola ikke skinner?

Jeg tenkte over det hun sa. Og kjente at svaret var ja. Jeg var glad for at sola ikke skinte. Det hadde jeg ikke trodd var mulig.

Men man kan altså lengte etter endring. Nærmest uavhengig av forholdene her og nå.

Endringslengt.

Jeg smakte på ordet mens en ny virvelvind løftet snøkorn opp foran meg.

– Hvorfor er vi slik, tror du? At vi lengter etter endring, men samtidig ro?

– Du gjør det. Andre gjør andre ting. Føl deg fri til å være og gjøre akkurat det du er og vil være.

Vi stoppet opp. Hun børstet snøkorn fra håret. Jeg visste hun snart ville være borte.

– Takk, sa jeg. – For at du ga meg et nytt ord.

Hun smilte.

– Du er en del av jorden, himmelen, stjernene og skogen. Du puster med årstidene, danser med vinden og ler med vårbekkene. Jeg forstår din lengsel. For endring er i din natur. Og naturen endrer seg alltid.

Hun fulgte noen snøkorn med det lyseblå blikket. Så så hun rett på meg. Der inne var det et brått streif av årtusener. Flytende skyer, stjerneskudd og solvandring, netter og dager, jordas reise i det tomme rommet, årstider som kom og gikk.

Synet gjorde meg ør. Hun la hånden på skulderen min.

– Husk nå. At endring alltid vil komme. Slik har det alltid vært. Og slik vil det alltid forbli.

Jeg smilte og kjente hvordan ordene tente en stille flamme i hjertet.