En port i skogen

Etter lang tid med frost og nordlysnetter lå snøen som et stivnet teppe over tuer og lyng. Iskrystallene knaste under føttene. Jeg stoppet og lyttet til stillheten som straks oppstod. Små skyer av pust drev fra munnen.

Jeg hadde valgt å gå en annen vei enn vanlig denne søndagen i februar. Jeg gikk bort fra stien, over den islagte elva og gjennom et skogsområde på andre siden. Det var sollyset som lokket meg hit. De nye omgivelsene gjorde meg oppmerksom og våken. Jeg studerte trær som hadde veltet i siste storm, så hvordan solstrålene glitret i rimdekkede greiner. Snudde meg rundt og tok inn landskapet fra stadig nye vinkler. Hørte at små granmeiser lette etter frø på de grove bjørkestammene.

Plutselig så jeg den. Porten i skogen. Den markerte åpninga i et gjerde som noen engang hadde satt opp. Jeg så for meg musklene i armene idet gjerdestaurene ble brutt ned i marka, så for meg slegga som ble løftet, nettingen som ble hengt på krokene, det fornøyde nikket da arbeidet var gjort.

Porten hadde vært hvit. Nå var malinga i ferd med å flasse av. De slitte, grå plankene reflekterte likevel sollyset slik at porten nærmest så gyllen ut der den gjemte seg halvveis under ei gran.

Det var ikke min port.

Jeg trengte ikke gå gjennom den.

Jeg kunne bare stå der og kjenne på om jeg hadde lyst til åpne den. Jeg kunne jo løfte av tauet på enden, ta tak i det grå treverket, åpne porten, gå gjennom.

Men jeg hadde ikke lyst.

Det var noe befriende med en port jeg ikke trengte forholde meg til.

Jeg smilte, snudde og gikk tilbake over den knasende snøen. Sola varmet i ansiktet.

En port symboliserer et valg. Enten er du utenfor porten, eller så er du innenfor. Går du gjennom den, kan du lukke den bak deg og slippe taket i alt du forlot. Du kan starte på ny. Det som er bak porten, er det du valgte å gå fra.

Men du kan også velge å ikke gå gjennom. Kanskje føler du at du må holde deg her, på denne siden, for du vet ikke hva du vil møte. Du er redd. Redd for å lukke noe bak deg. Hvem er du på den andre siden? Hvilket liv venter?

Denne gangen var porten noen andre sin port. Jeg trengte ikke å kjenne på frykt eller nysgjerrighet.

Jeg var akkurat der jeg skulle være.

I mitt landskap.

Der mitt liv var. 

På den rette siden.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Velkommen til min nye blogg.

Bloggen www.ordilandskap.blogspot.no har vært mitt kreative skriverom i syv år.

Takk for følget!