Et gammelt hus får nytt liv - del IV

I disse mai-dagene er det et drøyt år siden jeg klatret opp på taket på Gammelstua med brekkjern i den ene hånden og hammer i den andre. Så løsnet jeg de første skifersteinene og sendte de nedover takskråninga for sortering og rengjøring. Jeg hadde aldri i mitt liv gjort akkurat dette før.

Gammelstua mai 2022. (C) Lill-Karin Elvestad.

Noen dager senere ble vinduene forsiktig løftet ut og tatt til tradisjonshandverker Siv Holmin for restaurering, og tømrerne begynte arbeidet med å jekke huset ut av sin skakke tilstand. Sakte, men sikkert ble huset fra 1926 stelt med, flikket på, pusset, malt og reparert. Det ble rett i ryggen og fikk nye påler. Råttent treverk ble byttet med nytt av god kvalitet.

På reisen som startet i mai i fjor, og som fortsatt pågår, har jeg lært så utrolig mye. Om hva gamle hus kan fortelle, om gjenstander og bruksting gjennom tiår, om bygningsvern og om min egen familiehistorie. Og, ikke minst, hva jeg selv er i stand til å klare av hardt arbeid.

Arbeidet er heller ikke over. Denne våren har jeg lagt ned mange timer i maling og flikking av huset innvendig. Målet er å åpne huset for de fem kvinnene som kommer på skrivekurs her 18. juni. I det øyeblikket vi samles rundt kjøkkenbordet for ei helg med skriving, har Gammelstua fått en ny funksjon. Huset, som jeg fikk vondt i magen av å se på hver gang blikket streifet ut vinduet, har fått nytt liv. Når jeg nå ser ut vinduet, blir jeg glad. Og jeg blir påmint hvorfor vi bør ta vare på våre gamle bygninger.

Vi som lever i dag, har ansvaret for det som er igjen av kulturhistorien. Gjennom etterkrigstida og til vår tid er det dessverre utallige eksempler på bevaringsverdige bygg som er revet eller bare har råtnet vekk. De to siste årene har jeg reist rundt i Balsfjord for å registrere kulturminner. På 1980- og 90-tallet gjorde man det samme, og opplysningene ble samlet i det såkalte SEFRAK-registeret. Når vi sammenligner SEFRAK med bygningene som finnes i dag, ser man at svært mange er borte. Særlig gjelder dette sommerfjøs, sjåer og naust, men også mange bolighus.

Historien til våre formødre og forfedre er stillferdig hvisket ut.

Kan jeg hjelpe deg å male? Jeg er veldig flink!

Jeg mener ikke at vi skal ta vare på absolutt alt til enhver pris. Men det å renovere gamle bygninger handler ikke bare om ansvaret for kulturhistorien, det handler også om det grønne skiftet. Å utnytte vår allerede eksisterende bygningsmasse er langt mer miljøvennlig enn å rive og bygge nytt. Klimaavtrykket på materialet er allerede tatt.

Jeg bor på et tidligere småbruk med innmark, skog og 12 bygninger. Jeg er ingen handverker, og det enkleste for meg ville vært å redusere bygningsmassen i årene som kommer. Men da fjerner jeg ikke bare bygningene, men også mine etterkommeres sjanse til å oppleve sin slektshistorie. Og når de er gamle nok til selv å ta valget, er bygningene enda eldre og enda mer verdifulle ut fra et kulturminneperspektiv. Derfor er det nå mitt ansvar å sørge for såpass vedlikehold og bygningsvern at det er noe å overta.

Nymalt, snart 100 år gammel vegg. Linoljemaling, selvfølgelig!

Det som det historisk sett har vært mest aksept for å bevare, er våre store, ikoniske og viktige bygninger. Slik som kirker, prestegårder, embetsboliger og herregårder. Men vi må huske at de aller fleste av oss stammer fra fiskerbønder, gårdbrukere og hverdagsmennesker. De skapte seg et liv til tross for små midler, og de kunne noe vesentlig som vi bør lære av i dag; sjølberging. Selvsagt må vi også ta vare på, og formidle, deres historie.

Det er dyrt å ta vare på gamle bygg, er noe jeg ofte hører. Men jeg pleier å svare at alt er relativt. Hva vi bruker våre penger på, må hver og en bestemme selv. Men i dag finnes mange gode og smarte støtteordninger for oss med gamle bygg. Det finnes gode råd, gode handverkere og mange muligheter. Det viktigste er kanskje å ta to steg tilbake og vite at det ikke er sikkert det er så mye du må gjøre. Et slitt, gammelt hus kan ved første øyekast se falleferdig ut. Men våre forgjengere visste som regel hva de holdt på med, de plukket ut det beste og mest varige materialet for å bygge med. Få med deg en handverker som kan eldre hus, og bruk tid til å tenke hva du kan og bør la være å gjøre, før du ser på hva som må gjøres.

Jeg gleder meg til å koke kaffe på kjøkkenovnen i Gammelstua. Jeg gleder meg til følelsen av å gå barbeint på snart 100 år gammelt tregulv. Jeg gleder meg til å vise frem og fortelle mine folks historie, som også er nasjonal historie. Alt mens kong Haakon og dronning Maud henger på veggen og føler med.