Denne teksten skrev og publiserte jeg første gang i 2013. Siden har den levd sitt eget liv, blitt fremført og delt av både meg og andre.

Nå tror jeg vi trenger den igjen.

Jeg hørte henne før jeg så henne. Hun nynnet, og melodien fløt gjennom skogen og minnet om en fløytes mykeste toner. Ørene formelig spisset seg, og jeg stoppet opp.

Så trådte hun frem fra tette bjørkestammer og børstet et par gule blader fra skulderen. Oktobers hår var sort, med mørkerøde og gylne strå. Fargen på kjolen var som den metalliske høstglansen i fjellene, etter at skogene og marken har mistet sin glød.

På den ene armen hang en dråpeformet, dypgrønn kurv.

Oktober smilte, på den måten man smiler til noen man har sett før, men som kanskje ikke har sett deg. Jeg smilte tilbake, nysgjerrig og forundret. Slik sto vi et øyeblikk, to sjeler i en skog, to vesener, ulike, men likevel like.

Uten å si noe stakk hun hånden ned i kurven, snudde ryggen til og begynte å gå. Mens hun gikk, kastet hun noe rundt seg. Dette noe hentet hun tydeligvis fra kurven. Det kunne minne om små dråper fra et fossefall, for de glitret og glimtet i solen.

«Hva gjør du?»

Oktober snudde seg litt mot meg, men uten å stoppe.

«Du følger etter, ser jeg.»

«Unnskyld, men jeg ble så nysgjerrig på hva du har i kurven din.»

«Det er drømmefrø.»

«Drømmefrø? Hva er det?»

«Det er akkurat det jeg sier at det er. Drømmefrø.»

Jeg småsprang for ikke å miste henne av syne. Oktober beveget seg smidig og lydløst. Rundt henne regnet det av disse drømmefrøene, de landet i lyng og mose og ble snart borte.

«Hvorfor kaster du dem på marken?»

Nå stoppet hun brått, snudde seg og rakte meg hånden. Jeg bøyde meg ned for å se, og i håndflaten lå det noe som lignet marmorperler. De glitret i alle slags farger, og hver og en av dem sendte ut et lite lys, som fjerne stjerner på nattehimmelen.

«Drømmefrøene inneholder ikke bare drømmer, men også håp, tro og livskraft. Når de blir sådd, slik jeg gjør nå, har de alt de trenger inni seg for å klare seg en stund.»

Jeg kikket opp på Oktober. Øynene hennes fanget mine, og de glitret muntert.

«Men hvorfor kaster du dem på marken?» spurte jeg igjen.

«Fordi jeg er Oktober. Jeg sår drømmefrø i skogene, slik at menneskene som kommer forbi, kan fange dem opp. Hvert drømmefrø kan fanges av et menneske, da kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre. Mennesket trenger drømmen, og drømmen trenger mennesket»

Jeg blunket forvirret.

«Mener du at menneskets drømmer kommer fra drømmefrø?»

Hun nikket.

«Ja, hvor kommer de ellers fra?»

«Sår alle månedene drømmefrø?»

«Nei, bare noen få av oss. Jeg er Oktober, og Oktober er en perfekt måned for drømmer. Men husk, jeg snakker ikke om de drømmene du drømmer om natta», sa Oktober.

«Jeg snakker om de drømmene du drømmer her.» Hun la hånden på hjertet mitt.

«Drømmefrøene lengter alltid etter et menneske det kan bo hos. Når menneskene går i mine skoger, kan de plukke opp frø uten at de vet det. Og gjennom vinteren modnes frøet i menneskets hjerter. Men bare hvis det blir behandlet godt.»

Jeg ventet på at hun skulle si mer.

«Frøet dør hvis det blir utsatt for mistro, misunnelse og hat. Det kan bare leve og bli til virkelighet hvis mennesket selv vil, og har tro på at det finnes.»

Hun løftet kurven inn på armen, og skulle til å gå videre.

«Vent. Jeg må få vite mer», sa jeg.

Hun stanset, kastet et blikk mot himmelen og smilte. Som om hun så noe fint der oppe. Jeg tenkte febrilsk på hva jeg skulle spørre om, for jeg skjønte at min tid straks var over.

«Er det drømmefrø overalt, hele tiden?» var det eneste jeg kom på.

«Ja visst, du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elven. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.»

Jeg nikket, takknemlig og fortumlet over alt jeg hadde fått vite.

«Takk, Oktober. Og farvel.»

Hun smilte igjen, stakk hånden i kurven og plukket opp ett eneste frø. Det holdt hun mellom tommel og pekefinger, og løftet det opp mot himmelen så det gnistret. Jeg måtte skygge for øynene for å se.

Så sank hånden, og hun tok min hånd og brettet håndflaten ut.

«Dette er ditt drømmefrø. Bare du selv vet hva som er inni det, og bare du selv kan gjøre det til virkelighet.»

Jeg stirret på frøet, som lå som en stjerne i miniatyr i håndflaten. Varsomt lukket jeg fingrene rundt den vakre perlen.

Da jeg kikket opp for å si takk, sto jeg alene i lysningen.

Borte ved skogkanten vaiet noen visne strå.

Gammelstua og September.

Det er september, og de første frostnettene vandrer omkring og legger rim på bakken. For få dager siden stengte jeg ned Gammelstua etter den aller første sesongen. Det føltes vemodig – jeg er blitt glad i å bruke huset. Ja, glede er ordet som møter meg hver gang jeg vrir om nøkkelen og skyver opp den grå døra. Som en gang var blå.

Første skrivekurs juni 2022.

Fra januar til juni i år brukte jeg helger og kvelder på å gjøre klart huset innvendig. Klart for hva? For at jeg skulle kunne ta det i bruk som skriveverksted og møtested. Som skrivestue for meg selv, og som en tidskapsel å gå inn i når en vil fjerne seg fra den moderne verden for et øyeblikk.

Kurs i sanking av ville vekster, juli 2022.

De siste dagene før første skrivekurs 18.-19. juni, ble intense. Jeg skrubbet hver centimeter av tregulvet med grønnsåpe og stiv børste. Det hadde nok ikke vært vasket på minst 50 år. Jeg vasket vegger og tak, malte pipa, ryddet vekk gjenstander som ikke skulle være fremme, svertet ovnen og skrudde sammen et ny-gammelt møblement som skrivekurs-deltagerne skulle samles rundt. Det ble 10-timersdager og 12-timersdager.

Andre skrivekurs, august 2022.

Men idet de fem kvinnene var samlet rundt bordet i kjøkkenet og det eneste som kunne høres var lyden av skapelse, var slitet glemt. Endelig var Gammelstua tatt i bruk. Huset, som for et par år siden så ut til å ville ramle ned, hadde fått nytt liv.

På litt under tre måneder sommeren 2022 ble det totalt fem arrangementer og nærmere 100 besøkende. Jeg har hatt to skrivekurs, kurs i sanking av ville vekster, åpen dag og besøk av Kulturminnefondet. I tillegg var huset arena for kulturminnedagene 2022. Gammelstua og jeg kunne virkelig ikke fått en bedre start på det nye livet. Jeg er dypt takknemlig for alle gode tilbakemeldinger dere besøkende gir, og mange sier det jeg selv har tenkt så mange ganger: Huset gir en egen ro, og det er et godt sted å være.

Nå skal Gammelstua hvile i vinteren. Men – jeg kommer til å rusle bort dit en gang iblant, vri om nøkkelen og gå inn. Så skal jeg fyre i kjøkkenovnen og drikke te mens frostrosene sakte skrumper inn. For er det et sted i verden som passer perfekt for refleksjon rundt bærekraft og strømpriser, overforbruk, luksus og det enkle liv, er det akkurat her.

I disse mai-dagene er det et drøyt år siden jeg klatret opp på taket på Gammelstua med brekkjern i den ene hånden og hammer i den andre. Så løsnet jeg de første skifersteinene og sendte de nedover takskråninga for sortering og rengjøring. Jeg hadde aldri i mitt liv gjort akkurat dette før.

Gammelstua mai 2022. (C) Lill-Karin Elvestad.

Noen dager senere ble vinduene forsiktig løftet ut og tatt til tradisjonshandverker Siv Holmin for restaurering, og tømrerne begynte arbeidet med å jekke huset ut av sin skakke tilstand. Sakte, men sikkert ble huset fra 1926 stelt med, flikket på, pusset, malt og reparert. Det ble rett i ryggen og fikk nye påler. Råttent treverk ble byttet med nytt av god kvalitet.

På reisen som startet i mai i fjor, og som fortsatt pågår, har jeg lært så utrolig mye. Om hva gamle hus kan fortelle, om gjenstander og bruksting gjennom tiår, om bygningsvern og om min egen familiehistorie. Og, ikke minst, hva jeg selv er i stand til å klare av hardt arbeid.

Arbeidet er heller ikke over. Denne våren har jeg lagt ned mange timer i maling og flikking av huset innvendig. Målet er å åpne huset for de fem kvinnene som kommer på skrivekurs her 18. juni. I det øyeblikket vi samles rundt kjøkkenbordet for ei helg med skriving, har Gammelstua fått en ny funksjon. Huset, som jeg fikk vondt i magen av å se på hver gang blikket streifet ut vinduet, har fått nytt liv. Når jeg nå ser ut vinduet, blir jeg glad. Og jeg blir påmint hvorfor vi bør ta vare på våre gamle bygninger.

Vi som lever i dag, har ansvaret for det som er igjen av kulturhistorien. Gjennom etterkrigstida og til vår tid er det dessverre utallige eksempler på bevaringsverdige bygg som er revet eller bare har råtnet vekk. De to siste årene har jeg reist rundt i Balsfjord for å registrere kulturminner. På 1980- og 90-tallet gjorde man det samme, og opplysningene ble samlet i det såkalte SEFRAK-registeret. Når vi sammenligner SEFRAK med bygningene som finnes i dag, ser man at svært mange er borte. Særlig gjelder dette sommerfjøs, sjåer og naust, men også mange bolighus.

Historien til våre formødre og forfedre er stillferdig hvisket ut.

Kan jeg hjelpe deg å male? Jeg er veldig flink!

Jeg mener ikke at vi skal ta vare på absolutt alt til enhver pris. Men det å renovere gamle bygninger handler ikke bare om ansvaret for kulturhistorien, det handler også om det grønne skiftet. Å utnytte vår allerede eksisterende bygningsmasse er langt mer miljøvennlig enn å rive og bygge nytt. Klimaavtrykket på materialet er allerede tatt.

Jeg bor på et tidligere småbruk med innmark, skog og 12 bygninger. Jeg er ingen handverker, og det enkleste for meg ville vært å redusere bygningsmassen i årene som kommer. Men da fjerner jeg ikke bare bygningene, men også mine etterkommeres sjanse til å oppleve sin slektshistorie. Og når de er gamle nok til selv å ta valget, er bygningene enda eldre og enda mer verdifulle ut fra et kulturminneperspektiv. Derfor er det nå mitt ansvar å sørge for såpass vedlikehold og bygningsvern at det er noe å overta.

Nymalt, snart 100 år gammel vegg. Linoljemaling, selvfølgelig!

Det som det historisk sett har vært mest aksept for å bevare, er våre store, ikoniske og viktige bygninger. Slik som kirker, prestegårder, embetsboliger og herregårder. Men vi må huske at de aller fleste av oss stammer fra fiskerbønder, gårdbrukere og hverdagsmennesker. De skapte seg et liv til tross for små midler, og de kunne noe vesentlig som vi bør lære av i dag; sjølberging. Selvsagt må vi også ta vare på, og formidle, deres historie.

Det er dyrt å ta vare på gamle bygg, er noe jeg ofte hører. Men jeg pleier å svare at alt er relativt. Hva vi bruker våre penger på, må hver og en bestemme selv. Men i dag finnes mange gode og smarte støtteordninger for oss med gamle bygg. Det finnes gode råd, gode handverkere og mange muligheter. Det viktigste er kanskje å ta to steg tilbake og vite at det ikke er sikkert det er så mye du må gjøre. Et slitt, gammelt hus kan ved første øyekast se falleferdig ut. Men våre forgjengere visste som regel hva de holdt på med, de plukket ut det beste og mest varige materialet for å bygge med. Få med deg en handverker som kan eldre hus, og bruk tid til å tenke hva du kan og bør la være å gjøre, før du ser på hva som må gjøres.

Jeg gleder meg til å koke kaffe på kjøkkenovnen i Gammelstua. Jeg gleder meg til følelsen av å gå barbeint på snart 100 år gammelt tregulv. Jeg gleder meg til å vise frem og fortelle mine folks historie, som også er nasjonal historie. Alt mens kong Haakon og dronning Maud henger på veggen og føler med.