La oss

Verden er kaos

Der ute står brølende mennesker

På hver sin side av en bunnløs avgrunn

Alle roper at de har rett

Alle er frykt

Pekefingre rettes som våpen mot de skyldige

Jeg kutter forbindelsen til utsiden

Må komme meg forbi rekkevidde

Kler meg i jakke, skjerf, støvler

Jeg blir glad av de støvlene

De lyser gult i grå november

Jeg vandrer, som den vandreren jeg er

Til skogen, inn på stiene

Beveger meg gjennom landskap jeg kjenner i blinde

Som jeg likevel ser på nytt

Jeg hører elva

Den jubler oppildnet av regnværsvann og mildvær

Jeg ser visnede strå danse i vinden

Jeg hører pusten fra tusen år gamle myrer

En ravn seiler på himmelen, sort og fri, jeg hilser

I det samme jeg møter dens blikk, lander jeg

I jorda, i kroppen, i øyeblikket

Kanskje er det dette vi alle må gjøre

Komme oss vekk fra kanten

Snu ryggen til og søke inn i skogene

Finne en vei rundt

Møtes igjen, under ravneblikk og streifet av vind

Jeg tar en stein i hånda, knuger den hardt

Den er millioner av år gammel

En taus tyngde fra tiden før vi kom

La oss forstå

La oss

Elvestad 7. november 2020.

(C) Lill-Karin Elvestad tekst og foto 

Oktober er Drømmefrøtid. Jeg har sådd slike så langt tilbake jeg kan huske. Og mange av frøene har vært drømmer om gården jeg nå bor på. Elvestad.

Som jeg har skrevet tidligere, er det eldste våningshuset fra 1926. Siden slutten av 1950-tallet har huset vært aller mest et lager. I vår brukte jeg uker på å rydde og kjøre bort skrot. Sakte kom bruksgjenstander, spor av liv og husets egentlige interiør til syne. For første gang på så lenge jeg kan huske, er det mulig å gå inn i rommene og se hvordan de en gang var.

Gammelstua var hvit før. Det skal den få bli igjen.

Drømmefrøene er i ferd med å begynne å spire.

Men hva gjør jeg nå?

I virkeligheten handler det selvsagt ikke om frø og gjødsling. Men i overført betydning gjør det det. For hvordan går man fra å ha en drøm, et tankebilde i hodet, til å faktisk konkretisere det? I det øyeblikket man henter tankene ut og prøver å virkeliggjøre dem, melder spørsmålene seg.

Gjør jeg det riktige? Hva vil drømmen koste? Hvordan skal jeg gå frem? Jeg kan jo ikke nok om dette, hvor skal jeg få råd og hjelp? Enn hvis drømmen ikke blir slik jeg trodde, og jeg angrer?

Bærer drømmen?

Så lar jeg blikket vandre ut vinduet, og alle spørsmål er glemt. For huset er så konkret, handfast og virkelig der det står. Med sine slitte vegger, skjeve tak og sprukne ruter. Huset trenger meg. Og jeg trenger det.

Sist skrev jeg om det å rydde. Jeg har fortsatt en del igjen, men det viktigste nå er å ta noen steg videre i beslutningsprosessen om selve istandsettinga. For etter at fire snekkere og flere med peiling på kulturhistorie og arkitektur har trådt inn i den vesle stua og gransket den fra alle mulige vinkler, kan jeg i det minste konkludere med at:

1. Huset er i god stand trass sine 94 år og lite vedlikehold.

2. Det er fullt mulig å fikse det som må fikses, til det jeg skal bruke huset til.

3. Det største valget angår grunnarbeidet, og om huset skal/må flyttes i prosessen.

Drømmen – og målet – er å kunne flytte kursvirksomheten jeg allerede driver, fra mitt private hus til Gammelstua. Jeg tenker også å utvide kurstilbudet, samt å tilby enkel overnatting til både kursdeltagere og andre. Jeg ser også for meg å ha utsalg av egne bøker, et mini-bibliotek, små arrangementer og ikke minst: Formidling av lokalhistorie.

Ei krukke full av ideer?

Dette er altså drømmen og drivkraften. Hva er så motoren som kjører det hele i gang?

Jeg har dyp respekt for husets historie. For sjelen, som sitter i veggene. Det å ivareta huset i størst mulig grad slik det har vært, er derfor et viktig prinsipp.

Huset har for eksempel alltid stått på påler, og planen er å videreføre dette. Skifertaket skal av, steinhellene vaskes, taket utbedres noe, og steinen på igjen. Ovner og pipe skal istandsettes slik at de er trygge å bruke. Vinduene blir restaurert, gulv og vegger skrapt og malt der det er nødvendig. Men mye skal også få være slik det er; med spor av slitasje etter år med strev og liv. Jeg kan se for meg mine besteforeldres hender; de stamper på brødbaksten i trauet, løfter vannbøtta, åpner ovnsdøra, skyver stoler med små barnekropper inntil kjøkkenbordet.

Selvsagt vil det koste. I arbeidsinnsats, tid og penger. Heldigvis trenger jeg ikke å ta de største løftene, siden huset ikke er ment å brukes som helårsbolig. Og – det finnes støtteordninger. Kulturminnefondet blir nok det viktigste for min del. Det har ingen fast søkefrist, prosjektene behandles fortløpende. Men søknaden må være gjennomført og detaljert. Den må si noe om hvor man er og hvor man skal.

Dette er en gammel drøm.

Og når jeg nå er i ferd med å gjøre den til virkelighet, er det én ting som slår meg som viktig: Å ikke gå for fort frem.

Det sitter en slags langsomhet i veggene. Jeg kjenner den når jeg stryker hånden over blåmalt panel, eller ser ut gjennom sprukne vindusglass.

Huset har ventet. Lenge. Drømmefrøene har ligget i jorden. Lenge. Spirene skal få vokse. Sakte.

Langsomhet.

Før jeg sender den søknaden, skal jeg sette meg på gyngestolen i kjøkkenet.

En klar vintermorgen.

Og lytte til husets puls.

(C) Tekst og foto: LK Elvestad

En kvinne ble sett.

Ikke av mennesker, men av trær. Blomster. Gresstrå. Fugler. Humler.

Og da Oktober også så henne, ble hun rørt.

«Dere ser meg?», sa hun, spørrende, mens hun strøk et strå som vaiet ved stien.

«Skulle vi ikke det?», sa Oktober, like spørrende.

Men kvinnen var en kvinne som var taus.

Som ikke gjerne delte fra sitt liv.

Det ble mer fragmenter og halve setninger. På jobben, i lunsjpausen kanskje, hvis det passet seg, men det gjorde det sjelden. Det var mange om ordet, og hennes ord brukte så lang tid på å formes. Før de var ferdige, var øyeblikket over.

Hun hadde hatt venner en gang. Én var død, en annen flyttet. Nå hadde alle ordene og setningene hun ikke fikk sagt, hopet seg opp til en hard ball. Som et garnnøste surret av sinte hender.

Bare i skogen kunne hun glemme ballen.

Hun snakket ikke her heller, men følte et anstrøk av fellesskap. For alt som var rundt henne levde, som hun, og tidde, som hun.

«Skogen tier ikke», sa Oktober, og kvinnen skvatt. «Du tror skogen er taus, at den holder på sine hemmeligheter, som du», sa hun, og de gikk videre i raslende løv.

«Er den ikke det, da?» mumlet kvinnen, som lurte på om hun ville miste også dette fellesskapet, det tause. Hvis ikke skogen var taus, kunne hun ikke lenger sammenligne seg med den.

Oktober stoppet. Kvinnen stoppet. Oktober la hendene sine på kvinnens skuldre og sa: «Lukk øynene. Lytt.»

Kvinnen lukket øynene. Det ble mørkt, og et sekund fikk hun panikk, for mørket var ikke alltid en venn. Men Oktobers faste grep ble fastere, og en ro strømmet fra trykket. Kvinnen trakk pusten dypt, slapp den sakte ut og konsentrerte seg om dette: Sanseinntrykkene fra ørene.

Fra “Skriv deg selv” på Elvestad i oktober 2020.

Først var det helt stille. Så var det som om en bryter ble slått på. Hun hørte vind gli gjennom greiner og løv, men det var ikke bare vind, nei det var toner. Noen høye, noen lave, noen brede eller smale. Borte i skogkanten var det småfugler, et lavt sus fra vingene først, idet de landet i greinene, siden lav, vennlig kvitring, som bløte fløytetoner mot det store vindbruset.

Langt i det fjerne hørte hun et fly, og et bilde av alle som satt i flyet streifet henne, men så kom ei flue surrende, og den lyden var plutselig en høy lyd. Hun måtte smile, tenk så mye hun hørte! Og der – der var elva også! At hun ikke hadde tenkt på det før – det var jo en betydelig lyd, et alltid tilstedeværende, glitrende brus, og hun kunne ikke annet enn le.

Trykket fra Oktobers hender forsvant, og kvinnen åpnet øynene. Hun ble overrasket over at tårer trillet ut fra dem, men hun tørket dem ikke, bare speidet forundret etter orkesteret som hadde gitt henne musikken. Oktober var borte.

I stedet kom en kvinne gående langs stien, en kvinne av kjøtt og blod, og den tause kvinnens første innskytelse var å løpe. Hun gjorde det likevel ikke, for noe godt satt igjen etter konserten, noe hadde løsnet, den harde ballen var ikke lenger så hard. Hun ble stående med et blekt smil, og den andre kvinnen smilte tilbake og sa:

«Hei! Hvordan går det?»

10. oktober var det Verdensdagen for psykisk helse, med tema “Spør mer”.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad