I morgen, 7. september, er det tre måneder siden jeg fikk diagnosen brystkreft. Det føles som at jeg har levd med sykdommen i mye lengre tid. Kanskje kommer det av at disse tre månedene har vært så fulle av nye erfaringer. Jeg har fått innblikk i en verden jeg tidligere har kjent lite til. En verden som på den ene måten består av harde fakta og medisinske detaljer. Og på den andre – hvordan man takler disse detaljene, og alt som skjer i kjølvannet av hvordan realitetene faktisk er.

Nemlig at jeg har kreft.

Det spørsmålet jeg har hørt oftest denne tiden, er: «Hvordan går det?» Jeg setter så stor pris på alle dere som bryr dere. Jeg har valgt å være åpen om kreften, og det har vært en lettelse både for meg selv og dere der ute. Det er jo så mye enklere å spørre «hvordan går det» når man vet at den du spør, har satt døra opp for dialog og åpenhet.

Og hvordan går det nå egentlig?

Jeg har valgt åpenhet, men samtidig har jeg ikke villet dele særlig med medisinske detaljer. Det er etter min mening ikke så relevant. For det siste man bør gjøre i en slik situasjon, er å sammenligne behandlingsform, medisin, forløp osv. med andre. I dag er all kreftbehandling individuelt tilpasset.

Jeg kan likevel fortelle at jeg nå er ferdig med fire kurer av en cellegift som av flere betegnes som en "hestekur". Den cellegiften har jeg fått hver tredje uke siden diagnosen, og den har hatt en tendens til å slå meg ganske kraftig ut for hver ny dose. Så har jeg akkurat hatt tid til å komme meg på beina til neste kur, og slik har sommeren gått.

Mandag var jeg derfor spent på oppstarten av en ny kur. Denne kuren skal jeg ha hver uke en tid utover høsten, og den består av en "cocktail" med tre ulike stoffer. På grunn av fare for allergiske reaksjoner, fikk jeg de tre stoffene over to dager.

På D2 – kreftpoliklinikken på UNN – begynner jeg nå å bli ganske kjent med de faste kreftsykepleierne. Vi hilser, smiler. Hei, her er jeg igjen! Velkommen tilbake. Takk for sist! De hvitkledde småspringer hit og dit, henter medisin, henter puter, henter kaffe eller te, sjekker blodtrykk, stryker på kinn, prater lavmælt, smiler, setter kanyler, kobler ledninger, skifter medisin, konfererer med legen. Smiler igjen.

De kalles ikke engler for ingenting.

Så sitter vi der, da, vi som på mange måter er i samme båt. Noen ganger er alle stolene opptatte. Det betyr at syv kreftpasienter sitter tilkoblet hver sin «stumtjener» med en plastledning som det strømmer medisin gjennom. Andre ganger er det bare to-tre til stede. Men det er alltid ei rolig stemning. Noen er slitne, og sovner kanskje under behandlinga. Andre prater lavt sammen, leser, løser kryssord eller strikker. Det er lett å merke forskjell på de som kommer inn og skal ha første cellegift, og på de som er "veteraner". Noen må hit regelmessig resten av livet. De får cellegift som lindring og livsforlengelse. Men de vet at de aldri vil bli kvitt kreften.

Hortensiaen fra i sommer er fortsatt i full blomstring.

Svaret på spørsmålet er bra. Det går bra! Akkurat nå går det faktisk veldig bra. Jeg tåler den nye medisinen, cocktailen, uten allergiske reaksjoner så langt. Jeg klarer å jobbe litt, jeg klarer å gå turer, smøre matpakker og lage middag. Og det er jeg dypt takknemlig for.

Så viser det seg også at hestekuren fra i sommer har tatt godt tak. Kroppen min har respondert på medisinen. Kulene er på retur. De syke cellene dør. Slik de skal.

Jeg takker den fantastiske kroppen for alt den tåler. Jeg sender varme tanker til hver celle og hvert stoff i kroppen som nå kjemper for å bli frisk.

Har du takket kroppen din i dag?

Takk for at du leste.

Og velkommen, September.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad