Kjære deg.

Du har gått lenge. I snart fem måneder har du satt den ene foten foran den andre, på en sti som stadig ligger innhyllet i tåke. Du har gått fordi det er det eneste du kan gjøre.

Når du snur deg og ser bakover, ser du landskapet du har passert. Et landskap med daler i evig skygge, og bratte skråninger som du måtte klatre opp. Det har vært en tidvis tung vandring. I skyggene vandret også tankene i mørke spor. Der, i mangel av lys, gikk de seg vill og floket seg inn i angst og død.

Men alltid. Alltid kom lyset og jaget mørket vekk. Du kom deg opp den skråningen. Du fikk utsikt, lys og luft. Du fikk riste av deg mørket og finne et nytt punkt å feste blikket på. Og du gikk.

Strå i vind.

Og hver gang sollyset streifet over ansiktet ditt, gled også kreativitet, glede og inspirasjon gjennom hjertet. Det var i disse øyeblikkene du var nær ved å glemme hvorfor du gikk. Kroppen fant sin egen rytme, pusten sin egen takt. Du så bilder foran øynene, bilder i klare farger og streker, og du skjønte at de fortalte noe viktig. De var muligheter fra fremtiden, fra ditt liv, noe du kunne strekke deg etter, og en dag favne rundt. Skaperkraften strømmet brått gjennom kroppen, ga deg styrke, rettet ryggen din, smeltet tåken og ga deg et glimt av målet der fremme:

Å bli frisk.

Kjære deg.

Selvfølgelig er kroppen din preget av fem måneder med cellegift. Selvfølgelig kjenner du bivirkningene. Du kan liste dem opp, telle dem, si dem høyt. Og mest av alt – føle dem. Hver dag.

Selvfølgelig er kreft noe dritt. Det er en alvorlig diagnose som setter i gang en lang rekke av følelser og fysiske konsekvenser. En diagnose som får helsevesenet til å trykke på den røde knappen. Som fører deg inn i et system med utredninger, medikamenter, undersøkelser. Som fører deg inn i hvite sykehuskorridorer. Som gir deg sprøytestikk på sprøytestikk.

Og først og fremst: En diagnose som setter din styrke på en hard prøve.

Blått landskap en tidlig morgen.

Kjære deg.

Du, ja. Du som leser dette. Jeg vet ikke hvor du er i ditt liv. Jeg vet ikke om du lever det slik du innerst inne ønsker, eller om du går rundt med et beskyttende skall rundt følelsene. Kanskje har du i mange år lengtet etter noe, uten at du helt vet hva, bare kjent en uro, et stikk i hjertet. Eller kanskje kjenner du deg selv så godt at du vet hva du trenger for å ha det bra. Og du har tillatt deg å følge den veien.

Hvor du enn er, så har du trolig kjent på frykten. Frykten for endringer, som de aller fleste av oss har. Vi kjenner kanskje at vi har lyst til endring, at vi har lyst til å gjøre nye ting, slå opp nye dører, bli kjent med nye mennesker, bytte jobb, begynne å tenke nye tanker, utfordre oss selv. Men siden vi ikke vet hva følgene kan være, lar vi det ofte forbli som det er.

Stille vann skaper ingen bølger. Stille vann er enklest å ro over.

Men tro meg. Kreft er en kampestein som kastes ut i vannet og sender en vannsøyle mot himmelen. Kreft skaper et dragsug og virvler opp alt. Den tar tak i båten din og føyser deg av gårde på en ny kurs, uansett hvor lite du ønsker det. Kreften er vinden i seilene, og den sender deg rett mot sårbarhet og angst. I starten har du nok med å holde fast i ripa.

Etter hvert vil du lengte etter å styre selv. Du vil kjenne en brennende lyst til å legge hånden på roret, og aldri slippe det igjen.

Og målet ditt vil bli den dagen du igjen er fri til å gjøre det.

Kjære deg.

Ikke frykt endring om det er endring du ønsker.

Legg hånden på ditt ror og sett kursen. Lag bølger i vannet. Mens du kan.

For du vet aldri når livet tar roret ut av hendene dine og ber deg holde deg fast.

Tekst og foto: (C) Lill-Karin Elvestad

Oktobersol.

I dag, 2. oktober 2018, er det nøyaktig fem år siden jeg publiserte essayet Drømmefrø på bloggen min. Originalen kan du lese her. Siden den gang har teksten levd sitt eget liv, slik publiserte saker jo gjerne gjør. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at teksten ble og blir lest, og jeg har fremført den ved to ulike anledninger. Den første var på Verdensdagen for psykisk helse i oktober 2015, den andre på Rosa Sløyfe-kafé 26. oktober i fjor.

Lite ante jeg den gangen, at jeg et år senere selv skulle være en del av kreft-statistikken.

 Drømmefrø handler om Oktober, som sår drømmefrø i skogene. Når menneskene kommer forbi, kan vi fange dem opp. Og hvis det skjer, kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre der. «Du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elvene. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Til naturen. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.», sier Oktober i teksten min.

Meg og det gamle våningshuset på gården. En av drømmene mine handler om å sette huset i stand og bruke det til noe. Jeg vet at huset elsker tanken på å bli brukt igjen. Til noe annet enn oppbevaring.

Jeg har mange drømmer. Ting jeg har lyst til å gjøre, ting jeg brenner for å få til. Etter at jeg fikk kreft, har jeg innimellom tatt meg selv i å tenke – er det noen vits å drømme så mye nå? Er det ikke noe trist med drømmer som kanskje aldri går i oppfyllelse? Hva med drømmene til de som har gått bort av samme sykdom som meg, hvor ble de av? Og – er det ikke bedre å bare fokusere på nået, være sikker på at man får med seg hvert øyeblikk og hver dag?

Nei.

Det er aldri feil å drømme.

Drømmene kan holde oss oppe, få oss til å se fremover, gi oss noe å strekke oss etter.

Drømmene våre sier noe om hvem vi er, hva som dypest sett er viktig for oss.

Drømmene våre kan gi oss vinger, selv når vi er langt nede og kaver i mørket. Kanskje særlig da.

 Selvfølgelig er det også viktig å være til stede her og nå. Etter at jeg fikk kreft, har jeg lært å sette pris på de mange små hverdagsøyeblikkene som før kanskje bare gled forbi. Vekkinga av trøtte unger med morgensveis og morgenånde. Smøring av matpakker. Se at de kommer seg på skolebussen. Stillheten i huset etterpå. Eller - når alle er samlet rundt middagsbordet, og en av oss forteller engasjert om noe som har hendt den dagen. Eller – lukten av nytraktet kaffe, som jeg nå kan nyte igjen etter noen måneder med usmak.

Drømmefrø som gylne perler på strå …

Men det ene utelukker ikke det andre. Å få en kreftdiagnose er alvorlig, hvordan man enn snur og vender på det. Kroppen min fylles ukentlig med medisiner som skal fjerne de syke cellene. Bivirkningene er der, både i stort og smått. Men tross alt – jeg er oppegående, jeg gleder meg over at jeg klarer å jobbe litt, og jeg gleder meg over at svulsten nå ikke lenger er synlig. Den smelter mer og mer bort etter hvert som medisinen virker.

Og drømmene mine, de lever videre.

I dag fikk jeg en etterlengtet skogtur. Jeg møtte Oktober. Og lovte at jeg skulle fortelle om Drømmefrøene hennes på nytt. Nå har jeg holdt løftet mitt. Under her kan du lese teksten i sin helhet.

Håper også du tør å drømme. Uansett hvor du er i livet, uansett om du tror på drømmen, uansett om du anser den som stor, liten, dum eller skinnende bra.

Drømmefrøet er kommet til deg av en grunn.

Drømmefrø

Jeg hørte henne før jeg så henne.

Den lyse stemmen fløt gjennom skogen, og minnet om en fløytes mykeste toner.

Jeg stoppet.

Hun trådte frem mellom bjørkestammene og børstet et par gule blader fra skulderen. Jeg skjønte at det var Oktober. Håret falt i sorte bølger nedover ryggen, med gylne og sølvaktige strå. Den lange kjolen hadde høstfjellenes metalliske glans.  

På den ene armen hang en dråpeformet, dypgrønn kurv.

Oktober smilte til meg, på den måten man smiler til noen man har sett før. Jeg smilte tilbake, nysgjerrig og forundret. Slik sto vi et øyeblikk, og jeg ville si noe, men visste ikke hva.

Så stakk hun hånden ned i kurven, snudde ryggen til meg og begynte å gå. Mens hun gikk, kastet hun noe rundt seg. Dette noe hentet hun fra kurven. Det kunne minne om store vanndråper fra et fossefall, for de glitret og blinket i morgenlyset.

«Hva gjør du?» spurte jeg.

Oktober snudde seg litt mot meg, smilte på nytt og fortsatte så med samme bevegelse.

«Du følger etter meg, ser jeg.» 

«Unnskyld, men jeg ble så nysgjerrig på hva det er du har i kurven din.»

«Det er drømmefrø.» sa Oktober.

«Drømmefrø? Hva er det?»

«Det er akkurat det jeg sier at det er. Drømmefrø.» 

 Jeg småsprang etter for ikke å miste henne av syne. Hun beveget seg smidig og lydløst. Rundt henne regnet det av disse drømmefrøene, de landet mellom tuer, i lyng og mose, og ble snart borte.

«Hvorfor kaster du dem på marken?»

Nå stoppet hun brått, snudde seg og rakte meg hånden. Jeg lente meg frem for å se, og i håndflaten lå det noe som lignet små klinkekuler. De glitret i alle slags farger, og hver og en av dem sendte ut et lite lys. Det kunne minne om den type lys en stjerne sender mot jorden en klar høstkveld.

«Drømmefrøene inneholder ikke bare drømmer, men også håp, tro og livskraft. Når de blir sådd, slik jeg gjør nå, har de alt de trenger inni seg for å klare seg. En stund.»

Jeg så opp på Oktober. Blikket hennes møtte mitt, og øynene glitret muntert.

«Men hvorfor kaster du dem på marken?» spurte jeg igjen.

«Fordi jeg er Oktober. Jeg sår drømmefrø i skogene, slik at menneskene som kommer forbi, kan fange dem opp. Hvert drømmefrø kan fanges av et menneske, da kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre. Mennesket trenger drømmen, og drømmen trenger mennesket»

Jeg blunket forvirret.

«Mener du at menneskets drømmer kommer fra drømmefrø?»

Hun nikket.

«Ja, hvor kommer de ellers fra?»

«Men … går alle månedene rundt og sår drømmefrø?»

«Nei, bare noen få av oss. Jeg er Oktober, og Oktober er en måned for drømmer. Men husk, jeg snakker ikke om de drømmene du drømmer om natta», sa Oktober og klappet meg lett på hodet.

«Jeg snakker om de drømmene du drømmer her.» Hun flyttet hånden til hjertet mitt.  

«Drømmefrøene vil alltid søke til et menneske det kan bo hos. Når menneskene går i mine skoger, kan de plukke opp frø uten at de vet det. Og gjennom vinteren modnes frøene i menneskets hjerter. Men bare hvis frøet blir behandlet godt.»

Jeg holdt pusten og ventet på at hun skulle si mer.

«Frøet dør hvis det blir utsatt for frykt og misunnelse. Det kan bare leve og bli til virkelighet hvis mennesket selv vil, og har tro på at det er ekte.»

Hun løftet kurven lenger inn på armen, og skulle til å gå videre.

«Vent. Jeg må få vite mer», sa jeg.

Hun så på meg. Kurven hang tungt på armen. Den var full av frø. Jeg tenkte febrilsk på hva jeg skulle spørre om, for jeg skjønte at min tid med henne straks var over. Hun skulle videre.

 «Er det drømmefrø overalt, hele tiden?» var det eneste jeg kom på.

«Ja visst, du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elvene. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Til naturen. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.»

Jeg nikket, fortumlet over alt jeg hadde fått vite.

«Takk, Oktober. Og farvel.»

 Hun stakk hånden i kurven og plukket opp et frø. Mens hun holdt det mellom tommel og pekefinger, løftet hun det opp og lot det fange himmellyset.

Så sank hånden hennes ned, og hun tok min hånd og brettet håndflaten ut.

«Dette er ditt drømmefrø. Bare du selv vet hva som er inni det, og bare du selv kan gjøre det til virkelighet.»

Jeg stirret på frøet, som lå som en stjerne i miniatyr i håndflaten min. Varsomt lukket jeg hånden rundt den gylne perlen.

Da jeg kikket opp for å si takk, sto jeg alene i lysningen. Borte ved skogkanten vaiet noen visne strå.

I morgen, 7. september, er det tre måneder siden jeg fikk diagnosen brystkreft. Det føles som at jeg har levd med sykdommen i mye lengre tid. Kanskje kommer det av at disse tre månedene har vært så fulle av nye erfaringer. Jeg har fått innblikk i en verden jeg tidligere har kjent lite til. En verden som på den ene måten består av harde fakta og medisinske detaljer. Og på den andre – hvordan man takler disse detaljene, og alt som skjer i kjølvannet av hvordan realitetene faktisk er.

Nemlig at jeg har kreft.

Septemberlys ved havet.

Det spørsmålet jeg har hørt oftest denne tiden, er: «Hvordan går det?» Jeg setter så stor pris på alle dere som bryr dere. Jeg har valgt å være åpen om kreften, og det har vært en lettelse både for meg selv og dere der ute. Det er jo så mye enklere å spørre «hvordan går det» når man vet at den du spør, har satt døra opp for dialog og åpenhet.

Og hvordan går det nå egentlig?

Jeg har valgt åpenhet, men samtidig har jeg ikke villet dele særlig med medisinske detaljer. Det er etter min mening ikke så relevant. For det siste man bør gjøre i en slik situasjon, er å sammenligne behandlingsform, medisin, forløp osv. med andre. I dag er all kreftbehandling individuelt tilpasset.  

Jeg kan likevel fortelle at jeg nå er ferdig med fire kurer av en cellegift som av flere betegnes som en "hestekur". Den cellegiften har jeg fått hver tredje uke siden diagnosen, og den har hatt en tendens til å slå meg ganske kraftig ut for hver ny dose. Så har jeg akkurat hatt tid til å komme meg på beina til neste kur, og slik har sommeren gått.

Mandag var jeg derfor spent på oppstarten av en ny kur. Denne kuren skal jeg ha hver uke en tid utover høsten, og den består av en "cocktail" med tre ulike stoffer. På grunn av fare for allergiske reaksjoner, fikk jeg de tre stoffene over to dager.

Naturen bugner av grøde.

På D2 – kreftpoliklinikken på UNN – begynner jeg nå å bli ganske kjent med de faste kreftsykepleierne. Vi hilser, smiler. Hei, her er jeg igjen! Velkommen tilbake. Takk for sist! De hvitkledde småspringer hit og dit, henter medisin, henter puter, henter kaffe eller te, sjekker blodtrykk, stryker på kinn, prater lavmælt, smiler, setter kanyler, kobler ledninger, skifter medisin, konfererer med legen. Smiler igjen.

De kalles ikke engler for ingenting.

Så sitter vi der, da, vi som på mange måter er i samme båt. Noen ganger er alle stolene opptatte. Det betyr at syv kreftpasienter sitter tilkoblet hver sin «stumtjener» med en plastledning som det strømmer medisin gjennom. Andre ganger er det bare to-tre til stede. Men det er alltid ei rolig stemning. Noen er slitne, og sovner kanskje under behandlinga. Andre prater lavt sammen, leser, løser kryssord eller strikker. Det er lett å merke forskjell på de som kommer inn og skal ha første cellegift, og på de som er "veteraner". Noen må hit regelmessig resten av livet. De får cellegift som lindring og livsforlengelse. Men de vet at de aldri vil bli kvitt kreften.

Hortensiaen fra i sommer er fortsatt i full blomstring.

Svaret på spørsmålet er bra. Det går bra! Akkurat nå går det faktisk veldig bra. Jeg tåler den nye medisinen, cocktailen, uten allergiske reaksjoner så langt. Jeg klarer å jobbe litt, jeg klarer å gå turer, smøre matpakker og lage middag. Og det er jeg dypt takknemlig for.

Så viser det seg også at hestekuren fra i sommer har tatt godt tak. Kroppen min har respondert på medisinen. Kulene er på retur. De syke cellene dør. Slik de skal. 

Jeg takker den fantastiske kroppen for alt den tåler. Jeg sender varme tanker til hver celle og hvert stoff i kroppen som nå kjemper for å bli frisk.

Har du takket kroppen din i dag?

Takk for at du leste.

Og velkommen, September.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad